Uke 10 (2) Langkawi

Jeg har tenkt helt siden jeg kom at det er noe som er vesentlig annerledes med Chenangstranden enn andre turiststrender jeg har vært på, men jeg visste først ikke hva det var. Så kom jeg på det: Det finnes INGEN selgere som går rundt og fallbyr varene sine her på Chenang! Det virker nesten utrolig, for om man har vært for eksempel på Pattaya, vet man hvilken plage dette kan være. Dersom det ikke er for mange selgere, og de er smilende og greie, er det ikke noe problem. Da kan man jo kjøpe litt, og så kan man prate med dem, om det finnes noe felles språk å kommunisere med. Når selgerne derimot kommer med to meters mellomrom, og er pågående i tillegg, da blir de en prøvelse.

Tenk en hel strand uten selgere!

Vel, det er virksomheter på og ved stranden hvor de selger vannsportaktiviteter; seilbåter, kajakker, jetski, man kan ri på ei slik gul pølse, slept etter en båt, fly i fallskjerm etter båt med mer. I tillegg selges mange typer utflukter.

I går gikk jeg en tur rundt Chenang, og litt innover i landet, for å få se litt av hva lokalbefolkningen gjør og hvor og hvordan de bor. 

Det første jeg støtte på var en mengde båter som lå fortøyd langs bredden på ei lita elv. De ligner på bankaene på Filippinene og jukungene i Indonesia, men de har ikke sidestøtter og de er platte bak, hvor de har plassert en utenbordsmotor. Wikipedia har en interessant artikkel om tradisjonelle fiskebåter på denne adressen: http://en.wikipedia.org/wiki/Traditional_fishing_boat

Båttypen har nok holdt formen noen år. Dette "skjelettet" gir et godt bilde på hvordan de er bygd opp:

På denne båten er det montert store lyskastere på taket. "Lystring" er en vanlig måte å fiske på i hele Sør-øst Asia. Om natten kan man se en lang rekke med lys ute på havet, da fisker de etter tunfisk, slik de også gjorde på Bali. Denne fiskeren har rigget opp en skikkelig brygge til båten. Sannsynligvis tar han med turister ut til øyene rundt. Det er en vanlig bigeskjeft blant de fiskere som har båter som passer til det.

Jeg skulle ikke så langt inn i landet fra Chenangstranden før turistpreget var borte og jordbrukssamfunnet kom til syne. Dessverre ver det mer som også kom til syne; et skikkelig regnvær dukket opp, så jeg måtte søke ly i en spisehall, hvor de hadde en svær buffet der man kunne plukke det man ønsket, og betale for det man tok. En vanlig form for spisested. Det ble en tidlig lunsj.

Det er ikke bare selgere det er lite av her, jeg har heller ikke sett mange hunder. Derimot apekatter ... og vanlige katter. Det snodige med kattene er imidlertid at de har korte haler, som om de alle har vært i alvorlige slagsmål, eller har vært uforsiktige når de krysset veien. Det er likevel litt rart om det skulle gjelde nesten alle katter. Slik ser de ut (jeg ofret litt av kyllingen min for å få et bilde av denne):

På min vandring kom jeg aldri til noen slik ”landsby i jungelen” som jeg har hørt om tidligere, de finnes nok andre steder (?) Bebyggelsen rundt her er spredt, det er som oftest god avstand mellom husene, så man får ikke inntrykk av at man er i noen (lands-) by. Husene er hovedsakelig av mur, men hagene er ikke stelt slik jeg opplevde blant annet på Malapascua og Bali. Noen steder har man imidlertid gjort seg flid med hagen. Den uunngåelige hanen har også kommet seg med på bildet:

Det er voldsomt grønt og frodig, men de har ikke plantet like blomster de stedene jeg har sett. Det betyr ikke at det ikke er blomster her. Et flott eksemplar til herbariet:

Her en litt større busk med mange fargerike blomster:

Jeg er vant til å se kvinner i tradisjonelle muslimske klesdrakter, men jeg har aldri vært noe sted hvor dette er så gjennomgående som her. Selv småjentene går tradisjonelt kledd, her er ei som var på vei hjem fra skolen, men som ville ha med seg noen søtsaker på veien:

Selv på stranda er det mange tildekkede kvinner å se … og det gjelder ikke bare oppe på sanda, det gjelder når de er i vannet også. Mange bader med klærne på, ikke bare kvinner og jenter, men også gutter og menn.

En som serverte på en av barene her, Ving, fra Rangoon i Burma, fortalte at han hadde arbeidet på denne baren i fire år. Han var nå 23. Arbeidstiden var hver dag, fra elleve på formiddagen til over midnatt, med delvis fri hver onsdag. Han leide ett rom hvor han sov, men han hadde ingen familie i Malaysia. Han fikk 1200 MYR (vel 2000 kroner) i måneden i lønn. Av disse pengene sendte han 900 MYR hjem til familien i Burma, han betalte 250 MYR for rommet, og så hadde han 50 MYR (90 kroner) i måneden til seg selv. Jeg antar det var noe tips i tillegg, og så hadde han gratis mat og drikke på jobben. Han fornyet sitt visum én gang i året, men han kunne bare jobbe fem år sammenhengene, så om et år skulle han reise hjem til familien i Burma. Dette er nok ingen sjelden historie, for det er mange ”fremmedarbeidere” i Malaysia. Mange jobber under mye verre forhold enn Ving. Likevel forteller også denne historien noe om livsbetingelsene for folk i denne delen av verden.

I dag har jeg ikke giddet bevege meg stort. Det er for fint på stranda. Jeg har én dag til her, så reiser jeg til Kuala Lumpur fredag og videre til Bangkok lørdag. De stedene er det ingen strand, så det gjelder å utnytte muligheten.  

Uke 10 (1) Langkawi

Har begynt på den 10. uken på reise. Ikke til å tro, hvor har tiden blitt av?

Bare noen stemningsbilder fra dagen i dag. Det var en fin formiddag, stille og sol fra skyfri himmel:

Langkawi er ca. 25 kilometer fra nord til sørspissen, litt mer fra øst til vestsiden. Det bor 65 000 mennesker i dette arkipelaget, men bare tre øyer er bebodd. I tillegg til Langkawi; Tuba og Dayang Bunting. 90% av befolkningen er malayere, de siste 10% består hovedsaklig av kinesere, indere og thaier. Flere av dem jeg har snakket med, som jobber her, kommer fra Burma (Myanmar). I tillegg er det mange innflyttere fra Kuala Lumpur og andre steder i Malaysia som har kommet for å dra nytte av turistindustrien.

Som turist trenger man ikke bekymre seg over demografiske data. Værdata kanskje, men heller ikke det er noe problem, klimaet er tilnærmet perfekt, om man kan tåle en regnskur eller to.

Jeg lå på ei solseng noen timer, under en parasoll, bare avbrutt av turer i vannet for å kjøle ned kroppen. Skjønt kjøle ned ... vannet holder sikkert 27 grader det også. Det blir voldsomt skarpt lys når man befinner seg midt på den brede, kritthvite pulversanda. Husk gode solbriller dere som har tenkt dere hit!

Hva gjorde folk på øya før turistene kom? Dette var et fattig agrarsamfunn, de viktigste produktene var fisk, gummi og padi: Padi er det malayiske ordet for risplante. I dag er turismen den viktigste inntekstkilden, med alt det fører med seg, på godt og vondt.

Været har vekslet de siste dagene, og det gjorde det i dag også. Svarte skyer bygget seg opp i horisonten, det så virkelig mørkt ut, bokstavelig talt:

Men ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe. De mørke skyene ga voldsomme kontraster og fine fotomotiver. Bare synd jeg ikke hadde et digitalt speilreflekskamera med passende objektiv

Men man kan ikke bare late seg, man må jobbe litt også. Jeg bestemte meg for å ta en tur til den nærmeste golfbanen for å trene. På veien spurte jeg drosjesjåføren hvor alle de lokale innbyggerne bodde, og da sa han at det er mange landsbyer over alt på Langkawi, men man ser dem ikke på grunn av den tette skogen. Jeg tenkte på hva servitøren i baren sa til meg her om dagen, at hun bodde "i jungelen". Dersom jeg får tid må jeg ta meg en tur til en slik landsby. Livet er nok ganske annerledes der enn på turiststripa langs stranda.

Det viste seg at golfbanen nylig hadde byttet navn, men det visste heldigvis drosjesjåføren, som kjørte meg til 99 grader øst (99´East). Banen åpnet de ni første hullene i fjor med et provisorisk klubbhus. De siste ni hullene skal etter planen stå ferdig neste år, men det avhenger visst av salg av eiendommer, som skal kranse banen.

Jeg fikk leid noen køller og ble så kjørt av en ansatt i buggy til driving rangen, som jeg hadde helt for meg selv.

Etter treningen kom den ansatte tilbake, og han gikk med på å kjøre meg gjennom hele banen. Det er tydelig at man satser på å nå høy standard på banen, selv om det manglet noe på finishen nå. Designen virket moderne med mange unduleringer og mange bunkre i fairway. Greenene virket fantastisk flotte, selv om de var sandet samme dag jeg var der.

Det virker imponerende når man ser opp mot en slik green som dette, mot en bakgrunn av regnskog.

Bildene ble dessverre dårlige på grunn av fukt på linsa. Den ansatte, jeg har ham mistenkt for at han jobber som caddy, fortalte at kongen (sultanen?) av denne regionen, som nå også er Malaysias monark, har planlagt å bygge seg et slott i Tudor stil på toppen av åsen når hans regjeringsperiode er over (om jeg forsto ham riktig). "Da kan du kanaskje få spille med ham, han er en meget hyggelig mann."

Her er vi på det høyeste hullet på banen, og det var en flott utsikt mot hovedstaden på Langkawi, Kuah. Det var ikke mange forstyrrelser ute på banen, roen ble bare avbrutt av fuglekvitter.

Langkawi har to andre golfbaner, begge 18-hullsbaner. De skal begge være svært gode baner, den ene eksepsjonell i følge en engelsmann jeg snakket med. Denne banen, Datai Golf, er dessverre stengt nå og frem til andre kvartal i 2013 for å oppgraderes.

Så kom vi frem til et par fem hull som gikk nedover. Her var det også flott utsikt, ikke bare mot Kuah men også mot øyene utenfor. Nede på flata, mot havet, ligger det flere rekefarmer.

Langkawi gir altså gode muligheter for å spille golf på baner av høy standard, til en ikke alt for høy pris. Greenfee på de to banene som er åpne er hhv. 200 og 250 MYR (370 og 435 kroner). De har gode køllesett til utlån, og man kan velge om man vil bruk buggy eller tralle. På denne banen ville jeg i alle fall ikke vært i tvil om det var varmt; så kupert som den er er det buggy som gjelder. Her et siste bilde som kanskje gir en indikasjon på høydeforskjellene:

Uke 9 (5) Langkawi

Det regnet på formiddagen i dag, men det synes jeg var greit så lenge det ikke holdt på for lenge. Rundt klokken 1200 var det sol og klart (og varmt selvfølgelig, uten å være for varmt), så jeg gikk en lang tur sørover.   Jeg håper bildene og teksten kan gi dere et inntrykk av hvordan det er her, på den mest turisteksponerte delen av Langkawi.

Jeg startet med å gå langs strandveien, først Jalan (betyr vei) Pantai (betyr strand) Chenang. Chenang er den stranda jeg bor på, den er ca. 2 kilometer lang. Denne fortsatte i Jalan Pantai Tengah. Tengah er stranda like sør for Chenang, og her er det noe roligere enn i Chenang (selv om det heller ikke er trengsel på Chenang heller).

Det finnes et utall spisesteder i alle prisklasser og fra mange matkulturer. Her en rustikk sjømatrestaurant, bygningen virket umiddelbart noe simplere enn de fleste andre byggene langs veien, som var i god stand:

Butikkene lå selvsagt på rekke og rad og det var mye strandklær og -utstyr å få tak i. Et fenomen på Langkawai er imidlertid at øya er frihandelsområde, så det var mange som reklamerte med Tax Free handel. Om det er noe billigere i disse butikkene vet jeg ikke, for jeg kjøpte ikke noe:

Ved Chenangstranden er det et flott akvarium, i alle fall ifølge min guidebok; Eyewitness Travel. Jeg har nettopp vært i et akvarium, I Kuala Lumpur, så jeg sto over denne gangen. Men kanskje om det skulle komme en regnværsdag (Gud forby) ...

Etter en stund kom jeg til Pantai Tengah (Tengahstranda), og jeg kunne rusle barbeint i den hvite sanda. Det gode med korallsand er at den blir ikke varm:

Det var nok av vannsportsaktiviteter, særlig populært var det å bli dratt av båt i fallskjerm:

Her var det noen som landet like ved meg, et øyeblikk trodde jeg vedkommende skulle havne i tårnet.

Det er godt å vandre tankeløst i sanda, eller vasse i det varme vannet. Til høyre ligger Malakkastredet og lenger frem Andamanhavet.

Og bak strendene og bebyggelsen ligger regnskogen. Malaysia er et land med god trevekst:

... og enda et strandbilde:

På vei tilbake til Chenangstranda, hvor jeg bor, ville jeg spare tid. Derfor forsøkte jeg å forsere ei litt (for) bratt ur i bare sandaler, mellom Tengah og Chenangstrendene. Jeg endte opp på baksiden av bygget som ligger på odden til høyre, en flott bar og restaurant (The Cliff). En av kelnerne hjalp meg med å finne den beste veien gjennom et av blomsterbedene deres, mellom alle kaktusene.

Jeg måtte bare sette meg ned litt i den fine baren deres, i mørk marmor, og bestilte et glass Chardonnay. Etterpå leste jeg i menyen deres, og det var en slik meny som kan gi deg vann i munnen uten at du har sett eller snust på maten. De hadde også en gjestebok, og betimelig var det skrevet på den siden som lå oppslått; "The best meal in my life". Her er litt av utsikten fra baren mot Chenang:

Siden jeg har skrevet at det er fredelig her, så må jeg moderere meg noe: Disse Jetski´ene er visst noe alle skal prøve, så de uler forbi stranden og ødelegger roen. Vel, nå må det jo ikke være helt stille på en slik offentlig strand, det skal være litt liv og røre. Vil man ha det helt fredelig finnes det likevel nok av steder for dét:

Det er forbausende (urovekkende?) mange svensker på Langkawi. Jeg vet jo at de har gjort Thailand til sitt land, i alle fall Phuket og Krabi, men nå altså også Malaysia. Mens jeg lå og sløvet på ei solseng etter dagens maraton kom det et voksent par forbi. Kvinnen sa "Hei", og jeg sa også hei. Hun fortalte at hun hadde sluttet å si "Hello", for hun opplevde nesten like ofte at hei var mer passende. Hun var svært pratsom og fortalte om hvor de hadde vært og hvor de skulle. Deres neste destinasjon var forresten Penang, hvor jeg kom fra i går. De (hun) syntes det var dyrt på Langkawi. Til det må jeg replisere; i forhold til hva? Det er mange dyre resorter her, og sikkert også restauranter, men det finnes mange steder å bo og spise til en rimelig penge.

Siden jeg på nytt har kommet til et sted med en vakker solnedgang får jeg publisere et bilde av dagens.  Der satt vi alle, andektig på strandrestauranter og barer og stirret ut mot horisonten hvor sola enda en gang skulle gjøre sin sortie. Patetisk? Nei, vakkert og stemningsfullt.

Uke 9 (4) Georgetown - Langkawi

Fra kultur og historie til moderne strandturisme med mer. Langkawi er vel Malaysias mest kjente feriedestinasjon. Jeg tror faktisk det går "pakketurer" hit fra Europa. Øya fikk status som frihandelsområde i 1986, i et vellykket forsøk på å gjøre om øya fra et bortgjemt lokalsamfunn til et internasjonalt kjent feriested. Jeg vet at øya, eller øyene; Langkawi ligger i et arkipelag med hundre øyer, har mye å by på, blant annet er der tre fine golfbaner. Etter nesten en uke i byer gleder jeg meg også til å bade igjen!

Man kan ta båt fra Georgetown (Penang) til Langkawi. Med hurtigbåt tar ikke turen mer enn knapt tre timer og koster rundt hundre norske kroner (60 MYR). Her forlater vi Georgetown:

Da vi var kommet et lite stykke ut var det lettere å se hvor bebygd Penang er. Georgetown befinner seg helt til venstre på bildet.

Turen gikk smertefritt, det var smul sjø, og vi kunne stå på øvre dekk og følge med landskapet i den gode temperaturen. Mange tok frem kameraene og fotograferte. Det var passasjerer fra ulike deler av verden med på turen:

Det var ett stoppested på turen, Pulau Payar (pular betyr øy), 32 kilometer sør for Langkawi. Dette er en av de øyene man kan dra på utflukt til fra Langkawi. Grunnen til at man drar hit er at her finnes noen av de fineste korallene i hele Malaysia. Man kan også få overnatte på øya, men jeg har lest at da må man først søke myndighetene om tillatelse. Lekteren fungerer både som havn, restaurant og utgangspunkt for dykking/snorkling:

Så nærmet vi oss "hovedstaden" på Langkawi, Kuah.

Pieren (på engelsk bruker de også ordet Jetty om pier) var av høy standard med tax-free butikker på innsiden. Dette var noe annet enn den primitive landingsplassen for bankaer da vi skulle til "Underground River" ved Puerto Princesa på Filippinene.   

Ikke langt fra pieren traff jeg på dette stedet; på skiltet står det "Akademi Koreksional Malaysia", det kan vel ikke være noe annet enn fengselsskolen?

Jeg spaserte inn til sentrum av Kuah, og inntrykket forsterker seg av at Malaysia (sammen med Kina) er med god margin det best utviklede og organiserte landet jeg har besøkt i Asia. Kuah var grei nok, men virket litt kjedelig, så jeg tok ei drosje til Pentai Cenang, ei lang, bred strand med mange restauranter og overnattingssteder. Her er det hvit sand og mange vannsportaktiviteter, som på hvilken som helst lignende feriedestinasjon ellers i verden.

Drosjeturen viste at også her er det veldig greit å ta seg frem, med gode veier, god skilting og lite trafikk. Jeg opplevde noe så sjeldent som en drosjesjåfør som kjørte pent og rolig.

Jeg sitter på en strandkafé og skriver dette, på "Yellow Café", hvor alle trestoler og bord er malt gule, servitrisene går med gule T-skjorter, og de spiller karibisk gladmusikk med mye rytme ... cuando el cantante canta en español. Det er forresten en inkurie jeg må ta med; nesten alle de kvinner jeg støtte på tidligere i dag, både de som serverte meg da jeg spiste lunsj i Kuah, og i resepsjonene her i Cenang, da jeg undersøkte priser på overnattingssteder, de hadde dekket til hodet, de var muslimer. De pikene som serverer her har ikke dekket seg til. Jeg spurte én av dem om hvorfor, men det var tydeligvis for mye for hennes engelsk. Da jeg spurte om hun var fra Langkawi smilte og nikket hun imidlertid, pekte innover på øya og sa; "jeg bor i landsbyen bak her, i jungelen".

Én ting kan jeg love; det er nok av hvite strender her på Langkawi. Nå er Cenang én av de lengste, men jeg ser hvite strender mange steder, ikke minst på de mange små øyene rundt her. Til slutt et bilde av min nåværende bolig, et motell som ligger nesten rett på stranda. Jeg har rom på baksiden, men det er greit, det er stille og rolig. Mer om Langkawi som feriested de neste dagene.

Uke 9 (3) Kuala Lumpur - Georgetown (Penang)

Så var det ut og farte igjen!

Jeg hadde valgt å reise med buss for å få se litt av landskapet. Med erfaring fra tidligere bussturer i Asia forventet jeg ikke mye komfort, men ble gledelig overrasket. Bare en gang tidligere i mitt liv har jeg reist like luksuriøst med buss; i Spania for tre år siden (ALSA). Det var ingen billig fornøyelse, her er prisen tiendedelen. Bussen har 3 seter i bredden (2+1), jeg satt i et enkeltsete forrest til venstre. Noe annet enn bussen fra Cebu til Maya på Filippinene som haddde 5 seter i bredden (3+2) ... men ikke for dét; også det var en trivelig busstur. Busselskapet jeg reiste med het Transnasional.

Veistandarden er høy, i alle fall på hovedåren gjennom landet. Det var to og tre felt i hver retning, ikke noe veiarbeid, og lite trafikk. Ikke noe problem å leie bil og kjøre selv her:

Landskapet var variert. Høylandet nord for Kuala Lumpur (Cameron Highlands , et populært utfartsområde) går over 2000 meter. Eller var det mye boligbygging å se, mange hus virket også å være store og flotte, slik som rekkehusene nede til venstre.

Men det mest fremtredende trekket ved naturen var all regnskogen. Jeg forsøkte å fange noe av det majestetiske ved slik en enorm skog, og noe av variasjonen, for det var faktisk mange forskjellige trær og vekster å se, men det ble for vanskelig i fart. Jeg så nesten ingen palmer og det overrasket meg, men de hører kanskje ikke med i regnskog? Jeg har hørt om Irland at der finnes alle varianter av grønt, og enda et par til, det må gjelde her i Malaysia også. Her er det beste forsøket på å fange regnskogen i linsa:

Da jeg kom til KL var jeg overrasket over at ikke byen var større, denne gangen ble jeg overrasket over hvor bebygd og utviklet Penang var. Jeg hadde forventet meg at det bare var en gammel koloniby, Georgetown, på øya Penang. I stedet var det en veldig bebyggelse, veier og hus, både på fastlandet og ikke minst på øya Penang. Her et bilde mot Penang da vi kjørte over en av bruene:

Drosjesjåføren som kjørte meg fra bussholdeplassen til Georgetown fortalte meg at det bor nesten to millioner mennesker på øya Penang. De fleste av dem er av kinesisk herkomst (65%), og de står for 80% av all buissness her. I tillegg har det tradisjonelt vært mange indere i området. Sjåføren fortalt meg at på hans fars tid sto indere for 80% av all (manuell) arbeidskraft, men de siste årene har det kommet mange muslimer og en del hinduer til området, som har tatt en del av arbeidsmarkedet. Imidlertid er dette et område med god vekst, så han påsto at det var gode tider (for alle?).

Det er en helt annen bebyggelse i Georgetown enn i KL. Det er som å tre minst et århundre tilbake i tid.

… og så dukket det opp en liten moské fra slutten av 1800-tallet, neppe noe for historiebøkene likevel?

Like ved, et svært, flott dekorert hus med kinesiske insignier. Georgetown er i dag hovedsaklig en "kinesisk" by. Byen har en flere hundre års historie som handelsby, og kineserne har spilt en viktig rolle i den sammenhengen. Kineserne organiserer seg i "klaner", og mange av de rikt dekorerte kinesiske templene er ikke bare til for gude- og åndedyrkelse, men også som samlingssteder for de klanene som har bygget dem.

  

Bydelen jeg deretter beveget meg inn i bar navnet ”Little India”, bare for å understreke det mulitikulturelle, og etter et par kvartaler var jeg i nærheten av havna.

Der ble jeg av nysgjerrighet dratt mot en pier (hva heter det på norsk? Brygge? Pir?), og ytterst på pieren lå et diskotek med bar. Her var det en fantastisk utsikt over sundet mellom Penang og fastlandet, og jeg kunne ikke dy meg. Jeg bestilte en halvliter med Tiger Beer og nøt den svale havbrisen i varmen. Den første ølen på nesten en uke!

Jeg kunne ligget på en hvit strand på Langkawi i dag. I stedet er jeg på dette ”kulturelle”, historiske stedet, noen ville kanskje kalt det et høl … Jeg angrer imidlertid ingenting ("je ne regrette rien"/ Edith Piaf). Jeg fikk til og med praktisert en del av min rustne fransk på bussen: Et ektepar fra Ny-Kaledonia (Nouvelle Calédonie) snakket bare fransk, og vi hadde en lengre samtale som også ble en god indikasjon på at jeg må forbedre fransken min. Det er forresten litt demotiverende med hensyn til å lære nye språk: Det er ikke nok å kunne noe, man må beherske et språk omtrent flytende for å ha skikkelig glede av det, og man må også kunne dagligspråket! Hvordan skal man ellers kunne diskutere dagligdagse tema som økonomi, filosofi, geopolitikk, migrasjonens virkning på samfunnet …).

Georgetown ble grunnlagt av engelsmannen Francis Light i 1786, på oppdrag for det britiske Ostindia kompaniet. Byen assosieres med handel, og her er mange bygninger i kolonistil fortsatt. Selv syntes jeg kanskje at det ble litt vel mye blanding av ulike arkitektoniske stilarter, selv om det ikke er noe å utsette på dette:

Ikke langt unna var det nok et praktbygg:

... men så var det dette med byplanlegging: Nabobygget sto ikke helt i stil og dro ned helhetsinntrykket til strykkarakter. Har man brukt noen gamle arkitekter fra tidligere Øst-Tyskland? Eller er dette et fengsel?

Kontrastene kunne være store, fra en rekke lave, velpleide fasader - og så en stor kloss med skitne, gule vinduer som reiser seg bak:

Nå ble jo ikke dette noen solskinnshistorie fra Georgetown, men det har kanskje sammenheng med at det regnet en god del de to dagene jeg var der. Jeg koste meg uansett med det eksotiske i kulturblandingen; på et hus sto det kinesiske skrifttegn, på det neste arabiske eller sanskrit. Det var flere flotte kinesiske templer i byen, her er Kuan Yin tempelet:

Georgetown var det ledende merkantile senter i Malaysia på 1800-tallet, og det er en av de mest besøkte turiststedene i landet. Jeg avslutter med et bilde fra et hindutempel, for å markere mangfoldet. Det er vel det sterkeste inntrykket jeg har så langt i Malaysia; hvordan mennesker fra ulike kulturer kan leve og virke fredelig sammen. Så får det være at mitt inntrykk er basert på bare noen dagers opphold, og at virkeligheten sikkert er mye mer komplisert enn som så.