Uke 11 (4) Bolinao

Det føltes godt å komme tilbake til Filippinene. Her er kanskje større fattigdom, standarden på veier, busser og tog er dårligere og infrastrukturen er ikke like god som i nabolandene, men det er noe godt over atmosfæren, særlig om man kommer seg ut av de store byene. Det må ha med menneskene å gjøre.

Bolinao ligger ca. 275 kilometer nord-vest for Manila, i regionen Pangasinan. Det er det vestligste punktet på øya Luzon. Byen har 70 000 innbyggere. Bolinao har lenge vært besøkt og kontrollert av kolonimakter. Man forsøker nå å få bekreftet at den første messen holdt her fant sted allerede i 1324, holdt av misjonærer fra Fransiskanerordenen. Ikke langt unna finnes "De hundre øyers nasjonalpark" ("The Hundred Island National Park"), et populært turistmål med gode muligheter for camping, dykking og snorkling.

Kart over området:

Jeg gikk meg selvsagt en god tur for å se hvordan folk lever i Bolinao. Nå var det sol fra skyfri himmel og varmt denne dagen, så de ti kilometrene turen strakte seg over var mer enn nok. 

Den ”endeløse landevei”, her har de alle fall fast dekke det aller meste av veien, bare et par, tre steder var det korte strekninger med grus. Vegetasjonen gjør det vakkert, dere kan sikkert se hvor varmt (og godt) det er. Tricyclene for forbi, noen hadde med seg åtte personer på det lille kjøretøyet, barn (og baby) inkludert:

Bare bambus. Ingen tvil om hva som er det foretrukne byggematerialet, særlig utenfor landsbyene. Der overtar betongen. Men velordnet er det.

Storesøster passer på lillesøster. De små får mye kontakt og oppmerksomhet, om ikke mor eller far er der, så dulles de med av søsken, tanter, onkler, besteforeldre, venner eller en nabo.

Jeg tok en avstikker fra veien og ned til stranda, for jeg tenkte at det var triveligere å gå langs den. Dessverre var det gjerder et par steder som hindret passasjen (og jeg som ble fortalt at strendene er offentlige steder på Filippinene, men det er vel som hjemme …), i tillegg ble jeg nærmest angrepet av tre hunder. Dette var uvanlig, hundene her pleier å være rolige og vant med mennesker (ellers blir de vel spist?). Nåvel, hunder og apekatter hører ikke lenger til favorittfaunaen min!

Før jeg ble tvunget fra stranda opp på veien igjen tok jeg et bilde av strandstripa; her er ingen mangel på strender!

Det var mye veiarbeid langs veien. Ikke alt virket å være like effektivt, men det sysselsatte tilsynelatende mange personer. Et sted nærmet jeg meg en gruppe som grov ei grøft ved siden av veien: På avstand så de ut som straffanger (lenkegjeng), med tørkler om hodene for å beskytte seg mot støvet og varmen. Da jeg kom nærmere så jeg at det var unge gutter, i en alder som hjemme ville (skulle) vært på skolen. Kommer du fra en fattig familie her blir det ikke mer skolegang enn nødvendig. Så må du ut og tjene penger. Men guttene var åpne og hyggelige og spurte hvor jeg var fra og hva jeg het, med den lille engelsken de kunne.

Jeg har ikke noe bilde av ”lenkegjengen”, men denne karen var heller ikke så gammel, der han satt og bukserte vannbøffelen fremover med trelast (bambus) bakpå.

Så kom jeg endelig frem til Bolinao City. Hovedgata var ikke så spennende som landeveien. Foran til høyre er rådhuset.

Bolinaos store kulturelle attraksjon er kirka, som ble forordnet bygd første gang i 1609. På alle nettsteder hvor jeg har søkt etter Bolinao, finnes det bilder av denne. Den minnet meg om andre kirker jeg har sett på Filippinene, blant annet i Lazi på Siquior. Det var vel slik spanjolene bygget sine kirker i koloniene på den tiden. Men fasaden er flott den.

Ved hovedinngangen finnes denne plaketten som beskriver noe av bakgrunnen til kirka:

Interøret er enkelt, med trekonstruksjoner i taket.

Fra kirka gikk jeg over gata til et hotell, hvor det var restaurant på taket med god internettilgang (Mug Bar). Visstnok en populær karaokebar i Bolinao. Der var det flott utsikt. Her har jeg tatt et bilde ned mot hovedgata, med kirka til venstre:

Her et bilde mot havet. Bolinao omkranses av hav på tre kanter, og som dere kanskje klarer å se av bildet; et stykke ut fra stranda går et mange kilometer langt korallrev, der sjøen bryter. En gang i tiden må dette ha vært et fantastisk sted med koraller og fisker. I dag er mye av korallene ødelagt på grunn av fiske med dynamitt (brukes ikke nå lenger), og på grunn av endrede økologiske betingelser.

Etter å ha fått meg noe å spise (ok, men heller ikke mer, maten på Filippinene er som jeg tidligere har skrevet (vanligvis) ikke den beste), tok jeg turen mot havet. Der kom jeg over enda en fiskerlandsby, og denne gangen var husene bygd på påler ute i vannet. Her er det ei som tar middagsluren i bakgården:

Her er et bilde av noen av de husene som lå lenger ute i vannet:

Men alle bodde ikke slik. Noen hadde tydeligvis hatt råd til å bygge seg finere boliger. Jeg tar derfor også med et bilde av et fint hus. Strøket fra sentrum av Bolinao og ned mot vannet/stranda er forresten et fint, velordnet område. I det hele tatt er mitt inntrykk at Bolinao er et vakkert sted.

Jeg avslutter på tradisjonell måte med dagens solnedgang:

Uke 11 (3) Bangkok - Manila - Bolinao

Nest siste etappe.

Det ble en lang og trettende reise denne gangen, nesten like lang som da jeg reiste hjemmefra til Manila.

Jeg hadde kjøpt billett med Cebu Pacific Air fra Bangkok til Manila med avgang 0035 og ankomst 0400. Slike reisetider betyr at man har lang tid fra utsjekk på hotellet (senest 1200) til avgang, og det meste av tiden tilbringer man med å vente på en eller annen måte. Jeg satt på hotellet en del av ettermiddagen og gjorde ferdig de to forrige innleggene til bloggen, og så hadde jeg bestilt plass i en van fra Khao San Road til flyplassen klokken 1900.

En god ting med slike ”backpackersteder” som Khao San Road er at man har tilrettelagt for reisendes behov, slik som transport til flyplassen. En drosje samme veien ville kostet kanskje 500 Baht, en tur med drosje og flytog nesten det samme, pluss at det ville medført mye håndtering av bagasjen. For denne turen betalte jeg 100 Baht, og den gikk stort sett direkte.  Det syntes jeg var bra, uansett hvor mye jeg hater å reise med van.

Nå er det slik med fellesturer med van; beregn alltid litt ekstra med tid, for du kjenner ikke opplegget. Jeg hadde beregnet alt for god tid (trodde jeg), i motsetning til en godt voksen israelsk kvinne som dro med den samme vanen, og hun hadde flyavgang klokken 2040! Hun fant etter hvert ut at hun nok skulle reist litt tidligere, for noen avreise fra Khao San Road klokken 1900 ble det selvsagt ikke: Det var flere som skulle plukkes opp, slik at vanens passasjérkapasitet (og litt til) ble fullt utnyttet. Da vi endelig forlot Khao San Road området klokken 1925, hadde hun tiltagende angst. Det var meget viktig for henne å komme med, for hun hadde ikke råd til noen ny billett. Heldigvis skulle hun bare til Nord-Thailand, til Chang Mai, så alternativet var en ti timers busstur dagen etter. Da vi nådde Suvarnabhumi, flyplassen i Bangkok, fór hun som en pil ut av vanen. Klokken var da 2006, noe jeg syntes var en fantastisk rask tur, med tanke på avstandene og trafikken i denne byen. 

Jeg stilte meg opp tidlig i køen for innsjekking, og på tross av et skilt som annonserte at de skulle starte innsjekk tre timer før avgang (2135), startet de 2035, og det tror jeg var bra! Det virker for meg som om filippinere, når de skal ut å reise, har med seg ti kolli som skal sjekkes inn, og tre som skal med inn i cabinen. Det tok 20 minutter å sjekke inn den første familien, da snudde jeg meg og så med medlidenhet på dem som sto bakerst i køen. Selv var jeg nummer tre. Om dere er utlendinger og skal reise til Filippinene og Thailand, husk alltid å ha med billetten som viser når dere skal forlate landet etter endt opphold, dette registreres nemlig elektronisk av flyselskapene nå. Forvent heller ikke (lenger) at dere kan ta med dere langt over vektgrensen med bagasje uten å måtte betale overvekt (selv om det fortsatt skjer).

Jeg har tidligere karakterisert den håpløse passkontrollen (immigrasjon) ved innreise. Dette går mye raskere ved utreise, men tar fortsatt mye tid. Nå reiste jeg på kvelden, så det er mulig det ikke var så mange reisende. Jeg hadde gitt meg selv mengder med tid, trodde jeg, da jeg bestilte transport fra Khao San Road, men da jeg var forbi sikkerhetssjekken og inne i selve avgangshallen på flyplassen var det ”bare” to timer til boarding.

Det er mange tavler som annonserer avgangene, og om man kan lese alle destinasjonene på denne tavla forstår man at dette er en viktig flyplass, det går direktefly til omtrent hele verden:

Det er noen flotte lounger på Suvarnabhumi, kanskje det kan lønne seg å kjøpe seg inn i én av dem om man har god tid? Der kan man dusje, skifte, drikke, spise, lese aviser, få tilgang til wi-fi etc. I tillegg har de en massasjeavdeling på flyplassen, og det er ikke dumt å få knadd beina litt før en lang flytur. Wi-fi situasjonen p åflyplassen var forresten en tragedie; på tross at jeg gikk på café og kjøpte en kopp kaffe for å få caféens passord til trådløst nettverk. Det virket ikke der, og heller ingen andre steder. På denne caféen møtte jeg forresten det mest ufordragelige mennesket jeg har møtt på mine elleve uke i Sør-øst Asia; en av servitrisene da jeg forsøkte fortelle henne at nettverket ikke virket. Det er en stund siden Thailand var smilets land!

Til dere som skal reise ut fra Suvarnabhumi; beregn god tid!

Avgangshallen er stor og luftig, enorm er vel det rette ordet:

Turen med Cebu Pacific Air gikk som vanlig uten problemer, det samme gjaldt passkontroll og bagasjehenting på NAIA (flyplassen i Manila), og så bar det ut til drosjene, hvor jeg fikk fatt i en av dem med forhåndsavtalt pris: Jeg ba om å bli kjørt til Five Stars bussterminal i Pasay (ikke så langt fra flyplassen), og det kostet 330 Pesos (45 kroner).

Dersom man ønsker å ta buss fra Manila til en annen del av landet, så er det mange muligheter, problemet er å vite hvilket busselskap som kjører hvor, hvilken standard det er på disse bussene, og hvor busstasjonen deres ligger. Det er sært i Manila, at det ikke er noen sentral(e) busstasjoner, men de forskjellige busselskapene har sine egne stasjoner. Det finnes en del hjelp å få på nettet, og så har jeg fått det råd at man kan fortelle en drosjesjåfør hvor man skal, så vet han hvilke selskaper som går dit, og hvor de har sin stasjon i Manila. Helt kontroll har man kanskje ikke selv da, men la gå!

Jeg ankom bussterminalen klokken 0515, og fikk vite at det gikk en ”ordinær” buss til Alaminos (en liten times busstur fra reisemålet mitt; Bolinao) klokken 0600, mens jeg måtte vente til 0700 om jeg ville reise med en buss med AC. Da var jeg så trøtt at jeg bestemte meg for den ordinære bussen. Varmen plager meg ikke lenger, og ordinære busser kan være trivelige transportdoninger. Da jeg hadde installert meg fikk jeg likevel betenkeligheter, for etter en natt uten søvn hadde jeg tenkt å sove på bussturen, som var estimert til mellom seks og sju timer. Jeg tenkte på bussen jeg hadde reist med i Malaysia, og tenkte at dette var vel nesten så langt unna dens komfort som det var mulig å komme. Skitt au! Hadde jeg holdt ut så lenge kunne jeg vel holde ut noen timer til!

Bussen inni en tidlig morgen i Manila:

Under mine to tidligere besøk i Manila har jeg oppholdt meg stort sett i sentrum; det moderne forretningsstrøket Makati, og (den eldre delen) Ermita. Da vi nå reiste nordover var det nesten et lite sjokk. Jeg hadde jo vært her, eller ikke langt unna, for ikke lenge siden, likevel husket jeg ikke forfallet og fattigdommen på denne måten: Sammenlignet særlig med Kuala Lumpur, men også Jakarta og Bangkok, var dette som å gå tretti år tilbake i tiden. Det var deler av boligområdene i nord jeg vil karakterisere som slum. Busser, tog, bygninger … alt virket nedslitt. Det var husløse i alle aldre å se. Men her er jo ikke noe sosialt sikkerhetsnett, ingen pappa eller søster å ringe til når man ligger dårlig an. Her må man kjempe for tilværelsen og klare seg med det man har eller klarer å skaffe, ellers blir det ikke noe å spise. Jeg har ofte hørt folk hjemme si; ”hadde jeg bare hatt den rette idéen, så skulle jeg blitt rik …”. Her er idéen stort sett å finne et produkt; ting eller matvare, man kan selge for noen få pesos. Så kryr det da også av selgere langs veien. De sitter nesten oppå hverandre, med varene foran seg; flasker med drikkevarer, fleskesvor, egg, maiskolber, råtne bananer, appelsiner og så videre. Flere av dem kommer inn i bussene når de gjør et stopp og blir med et stykke mens de tilbyr varene sine. Da vi gjorde det første, noe lengre stoppet, på bussholdeplassen i Pampanga, ble det nesten litt komisk: Vi var tre passasjerer som oppholdt oss i bussen, men det kom sikkert femten selgere innom, noen av dem flere ganger, selv om ingen av oss kjøpte noe. Én av dem gjorde tre forsøk på å selge meg en avis på Tagalog, et språk jeg ikke forstår noe av.

Det er nok noe i dette rådet: ”Den beste måten å bli rik på er å starte med en stor pengesum!”

Selgere ved veien:

Etter som vi forlot Manila nådde vi den sentrale sletta i Luzon. Et spiskammer for hele nasjonen. Så langt øyet kunne se var der rismarker, maisåkre og åkre med andre produkter jeg ikke kjente igjen. I forhold til det nedslitte og kaotiske Manila virket dette jordbruksområdet velorganisert og vakkert. Det er noe med kulturlandskap som behager både øye og tanke: Her har man jobbet i mange generasjoner med å få frem det vi ser, det ligger mye slit i dette, og menneskene har nytte av strevet.  

Enkle, lokale busser er morsommere enn luksusbusser, det spørs bare hva man er ute etter. Jeg synes det er mye å se og følge med på hele tiden: Billettøren holder et våkent øye med hvem som går av og på. Ingen slipper å løse billett, han har full oversikt. Kanskje er det fordi med jevne mellomrom kommer det på en kontrollør som ser hvor mange billetter han har solgt og hvor mange mennesker som er i bussen? Bussjåføren kjører selvsagt som et svin. I starten av turen lurer jeg på hvordan dekkene kan holde; det knaker og gnisser i alle led når han kjører slalom, veidekket er jo heller ikke helt jevnt. Jeg kommer på en kommentar jeg fikk av en drosjesjåfør på Bali, når han fortalte om hvordan det var å ta buss fra Bali til hans hjemsted på Sumatra: ”Det kunne ta fire dager om alt gikk ok, eller seks, alt etter som om akslingen knakk eller om hjul eller dekk ble ødelagt på veien.”

Jeg har mange ganger fortalt om det fine, likandes vesenet til mange filippinere, særlig hos alminnelige folk: De bor tettere her enn hjemme, likevel er det lite av den ”storbyskyheten” her, som man kan oppleve i byer i vesten. De er åpne.

Det spilles musikk på full guffe hele tiden. Standarden på bussen er kanskje ikke all verden, men musikkanlegget er det ikke noe i veien med, ikke kom her! Bak meg sitter en ung far og synger med på de melodiene som spilles; popsvisker fra åtti og nititallet. Han har veldig god stemme, synger rent, og han kan alle tekstene utenatt. Sikkert en erfaren karaokesanger, eller kanskje han har tatt denne bussen så mange ganger at … Når han ikke synger sitter han sammen med sin unge kone på motsatt sete, holder rundt henne, eller hjelper til med minstemann på fire måneder (?), mens de to andre barna ser ut til å kose seg med turen og samværet med foreldrene.

På motsatt side av meg sitter et umake par, hun ung, han godt voksen, sammen med en treåring i trassalderen som forsøker å sette ny rekord i hvor lenge han kan gråte/skrike sammenhengende. Den nye rekorden er på én time og ti minutter! Den godt voksne mannen, kan det være bestefaren? (men gutten referer hele tiden til ”papa” ??) har vanskelig for å holde seg, mens de øvrige reisende ikke lar seg merke med lydene fra gutten, som konkurrerer med gammelpopen. Jo høyere gutten skriker/gråter, jo høyere musikk. Kanskje faren/bestefaren føler seg beklemt?

På et tidspunkt kjører vi inn i en by, Camiling, der blir det full stopp: Det er parade i gatene og mange mennesker ute. De spiller sikkert musikk der ute, for musikken i bussen skrus opp, med det resultat at to smårollinger, som nå har plass på setet bak meg skriker av full hals for å få foreldrenes oppmerksomhet, rett inn i mitt øre. Da hadde jeg akkurat sovnet! … men det var bra de vekket meg, for like etterpå kjører en lastebil forbi oss med paradens høydepunkt; Camilings nykronede skjønnhetsdronning i kledelige gullepaljetter (og ikke så mye annet), flankert av to røde, stramme gardister (røde, ikke som gardistene foran slottet i Oslo), med blikket stivt rettet forover (selvsagt, de må ha oppmerksomheten rettet mot andre farer, ikke mot henne).

Landskapet endrer seg etter som vi kommer nordover. Det blir mer kupert, mer variert. Det er vakkert for øyet; alle sjatteringer av grønt og noen i brunt, med store trær og mange blomster. Det oser varme, og i mine øyne; harmoni, av omgivelsene. Det er godt å være her!

Utmattet, med skjelvende ben og tungt hode, stiger jeg av bussen i Alaminos. Hadde det ikke vært for fornøyelsen, så …

Enda en buss (45 minutter), en tur med tricycle med en trivelig, ordentlig sjåfør, og jeg fant stedet jeg lette etter: Kanskje det enkleste rommet så langt, om ikke i så dårlig stand som mitt første bosted i Kuta, Bali, men rett på stranden, i andre etasje med terrasse. Jeg husket å ta bilde av solnedgangen fra terrassen, etter at sola var forsvunnet. Her er ingen mangel på strender.

Da ønsker jeg alle en god natt!

Uke 11 (2) Bangkok (Khao San Road)

Jeg ble litt fasinert av Khao San Road, som i tillegg til å være navnet på ei gate, også betegner et område med flere gater og smug. Det er stor kontrast mellom dette området og områdene rundt, som jeg viste i det forrige innlegget. Nå vil noen sikkert hevde at det er ikke noe genuint Thaipreg på Khao San Road, det er først og fremst for (unge) mennesker som ønsker et rimelig sted å overnatte, et sted å møte likesinnede og samtidig kunne feste (dag og) natt om de ønsker.

Nå er ikke turistbildet så ensidig, mange ulike mennesker tiltrekkes av de muligheter Khao San Road gir. Spise- og drikkesteder finnes det i alle fall nok av, det virker som det er flere hundre:

Det finnes mange finere steder enn dette ... og enklere:

Dersom man ikke heller vil kjøpe noe fra en av de mange matvognene, så kan man jo stå og spise. Dette er det rimeligste alternativet. Selv synes jeg at disse har noe av den beste maten:

De har utnyttet plassen i gata godt: Ytterst står enkle boder og stativer som settes opp og tas ned hver dag:

Bak disse er det butikker, som nesten ikke vises lenger:

... og endelig, innenfor disse, og i etasjene over finnes overnattingssteder, og noen restauranter:

Jeg trodde jeg hadde oversikt over Khao San Road allerede første kvelden, men da jeg begynte å gå litt rundt oppdaget jeg flere gater, og smug, alle med et stort utvalg av alt en turist måtte ønske ... og litt til.

Kvelden og natten er den mest livlige tiden i dette strøket:

Da tennes lyktene:

Jeg oppdaget for sent at det gjestgiveriet jeg bodde på hadde svømmebasseng på taket. Jeg fikk likevel tatt meg opp dit på kvelden og fotografert en solnedgang, denne gangen over Bangkok:

I morgen bærer det tilbake til Filippinene.

Uke 11 (1) Bangkok

Jeg har vært noen ganger i Bangkok nå, men fortsatt virker byen så voldsom at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Jeg bestemte meg å spasere en tur fra Khao San Road og sørover mot Grand Palace. Området er kjent som "The Old Town", der man kan betrakte området som en øy, avgrenset mot elven Chao Phraya i vest, Banglampu kanalen i nord og Ong Ang kanalen i øst.

Bangkok er en by med mange ansikter, og alle disse ansiktene ville det ta evigheter å eksplorere, dersom det skulle gjøres skikkelig. Mine ambisjoner var derfor ikke høyere enn at jeg bare ville la inntrykkene komme etter som de dukket opp, og så fange noen øyebliksbilder av det jeg så og opplevde den dagen.

Jeg startet i området der jeg bor, Khao San Road, et område sydende av liv, overfylt med salgsboder, butikker, restauranter, overnattingssteder etc.

Jeg trengte ikke bevege meg langt sørover før landskapet skiftet karakter radikalt. Det var som å komme fra jungelen og gå ut på savannen; store, oversiktlige områder med masse luft og lys. Her et fortau langs en av de svære boulevardene:

Bangkok preges av buddhismen, det er templer og statuer i mange størrelser over alt.

Veisystemene rundt Grand Palace er store, selv veikryssene er ekstraordinære, så store at de rommer egne parker. Her er det noen hjemløse (?) som har dratt nytte av den fine plenen:

Og på den andre siden av krysset var det noen på picknic, eller var de bare omreisende selgere som tok en pust i bakken, varelageret til venstre kan tyde på dét?

Så kom jeg til Grand Palace, og det er jo et imponerende syn. Her er et lite utsnitt av bygningsmassen:

Det er alltid mange turister her, blant annet mange grupper. Her er en kinesisk (?) gruppe som markerer at de besøker Grand Palace med en fotosesjon:

Men et slikt sted må selvsagt holdes i orden. Grand Palace er et viktig ansikt utad for Thailand. Noen er så heldige at de har fått seg jobb, og av disse er det (som vanlig) noen som jobber, mens andre ser på.

Fra Grand Palace er det ikke langt ned til elva Chao Phraya. Dette er noe av det jeg liker best med Bangkok; å kunne ta en tur på elva for å se på trafikken der, og for å lufte meg litt i varmen:

Da jeg besøkte Bangkok i fjor bodde jeg på et hotell like ved elven, The Royal River Hotel. Jeg hadde et rom som vendte rett mot elven, 20 meter unna. Rommet hadde en stor terrasse med skyvedører, så jeg kunne rulle senga ut på terrassen og ligge der og sole meg om morgenen mens jeg fulgte med på livet nede på Chao Phraya. Stille, luftig og annerledes enn jeg har opplevd Bangkok tidligere. Det er en løsning jeg gjerne velger igjen.

Det er nok av templer å se fra elva, her Wat Arun:

Men det er også en annen, mer moderne skyline: Det høye bygget til høyre er et av Bangkoks (verdens) beste hotell; The Peninsula. De som besøker Bangkok bør besøke restauranten i 1. etasje, den har fantastisk mat og ditto utsikt. Til venstre er et nytt bygg som jeg ikke kjenner til.

Med buddhismen så nærværende skulle det bare mamngle om der ikke også er buddhister i tradisjonelle, oransje kapper:

Fra elvebåten kan man gå rett over til "skytrain" (BTS), ved stasjonen Saphan Taksin, som ligger ved Taksinbroen. Skytrain er forresten noe av det beste som har skjedd Bangkok; med skytrain kommer man seg raskt frem over lange strekninger for en rimelig pris. Her har jeg gått av toget på Silom stasjon:

Silom var tidligere et kjent "Red Light District" i Bangkok, fullpakket med små butikker og boder, restauranter med mer. I dag er Silom Square omtrent fullstendig inneygget av gedigne kjøpesentre, forretningsbygg og hotell (blant annet Novotel). Jeg skal ikke beskrive for mye av dette området, men det er fortsatt et godt sted å dra for å spise og shoppe.

Her har jeg fanget to karakteistiske sider ved gatelivet i Bangkok: En (japansk) turist som tar bilder, og et lite, lokalt alter til Buddhas ære:

Helt til slutt; siden jeg har diskutert kjøpesentre i andre store, asiatiske byer, får jeg ta med et bilde av en av Bangkoks mange slike. Dette er tatt i MBK, som ligger mellom skytrain stasjonene Silom og National stadium. Senteret er ikke bare for å handle, her er mange kinoer, spillsenter, massasjeinstitutter, ... mange trenger vel ikke forlate MBK for noe, om man trives slike steder.

Uke 10 (3) Langkawi - Kuala Lumpur - Bangkok

Flere dager med reising nå. Den siste dagen i Langkawi regnet det nesten hele tiden. Skjønt regnet ... noen sto der oppe og helte bøtter med vann over oss. Det må ha regnet like mye siste dagen som på et halvt år i Bergen.

Men det var da noen perioder med oppholdsvær, og da hadde jeg stranda for meg selv:

Langkawi har en ny, grei flyplass. Noe pussig er det da at det ikke finnes en eneste tavle eller skjerm i ventehallen som melder om ankomster og avganger. Vi måtte spørre personalet ved gaten om flyet var i rute.

AirAsia liker å male flyene i forskjellige, fargerike motiver.

Jeg var godt kjent på flyplassen i Kuala Lumpur, så turen inn til byen gikk greit, selv om den tok lang tid (nesten to timer fra vi landet). Denne gangen fant jeg et hotell i Chinatown, det var både billigere enn det jeg fant i Bukit Bintang, og det lå nærmere sentralstasjonen, hvor jeg skal i morgen tidlig for å ta toget tilbake til flyplassen.

Jeg spaserte omkring i Chinatown, og noen ganger er man heldig: Jeg kom over en restaurant og téhus, Kafe Old China (11 Jalan Balai Polis), som i tillegg også var museum. Bygget og interiøret skulle etter sigende fortsatt være slik det var under WW I, altså for nesten hundre år siden. Restauranten var på gateplan mens téhuset var ovenpå. Der sto det dekket til té som om man ventet fyrstelige gjester. Jeg skulle til å ta noen bilder, men ble bryskt stoppet av en distingvert, middelaldrende  herre som sa  at siden dette var et museum tillot de ikke fortografering, dessverre. Det var fullt mulig å bestille en te-sesjon, men siden jeg var alene avsto jeg. Jeg har bare én gang tidligere vært i et tehus med en slik ærverdige ramme, i Bejing i 2007.

På bakkeplan, i restauranten, fikk jeg imidlertid lov til å ta bilder, og jeg tok et par, selv om lyset var dårlig. Interøret var forholdsvis enkelt, men gjennomført og flott. De øvrige spisegjestene virket å ha kommet fordi de vistste om - eller hadde hørt om stedet på forhånd, for de pekte og diskuterte mens de inspiserte bilder og møbler nøye.

Kafe Old China kan absolutt anbefales om dere tenker dere til Chinatown i Kuala Lumpur. Slik ser inngangen ut:

Her er et bilde fra en vanlig gate i Chinatown i KL, med "uterestaurant" på sedvanlig vis. Det er hyggelig å spise på slike steder, ikke minst prismessig:

Mitt valg av hotell i Chinatown; LeHotel, midt i handlegata Petaling skulle jeg gjerne gjort om. Rommet jeg ble tildelt hadde vindu mot gata, som var pakket med folk til langt på natt, og på toppen av det hele var låsen på vinduet ødelagt, så vinduet lot seg ikke lukke. Det ble ikke mye søvn!

De to gangene jeg tidligere har ankommet Kuala Lumpur har det vært med AirAsia, og de har en egen flyplassterminal (LCCT). Jeg har forresten vært svært fornøyd med servicen og effektiviteten til AirAsia frem til nå. Det er kanskje ikke så rart: AirAsia er asias største lavkostselskap, de flyr til mer enn 400 destinasjoner i 25 land, og de har av Skytrax vært kåret til verdens beste lavkostselskap i 2007, 2009, 2010 og 2011!

Denne gangen skulle jeg fly med Malaysia Airlines, og da fikk jeg reise via hovedterminalen på KLIA (Kuala Lumpur International Airport). Det fine var at da kunne jeg ta flytoget helt frem, og det tok bare 28 minutter. Kanskje enda bedre: Malaysia Airlines hadde innsjekkingskranke på jernbanestasjonen i KL, så jeg fikk kvittet meg med kofferten allerede der, og jeg fikk sjekket inn.

Hovedterminalen på flyplassen i KL er stor, ny og moderne. Den virker å være bygget med tanke på fremtidig økning i passasjergrunlaget, for jeg har aldri tidligere vært på en så stor flyplass med så lite folk. Nå kan det ha noe å gjøre med at jeg var der lørdag formiddag.

Om jeg får komme med en klage, så må det være på den tungvinte måten man bestiller og betaler for maten på spisestedene. Jeg liker best når man kan gå til en disk hvor man ser hva slags mat de har, bestiller og betaler der og da og får maten med en gang. Det er mer konsumentvennlig enn å måtte gå til en separat kasse/stasjon og bestille ut fra en meny og betale, og så vente ved bordet på maten, for det kan ta sin tid. Det virker på meg litt som U-landstaktikk; åtte personer gjør samme operasjon som kunne vært utført av to eller tre.

Jeg har de siste årene syntes at lavkostselskaper, særlig Norwegian som jeg har benyttet en del, er like gode som "de store". Sist jeg reiste med SAS var jeg til og med særdeles misfornøyd både med standarden (dårlig benplass) og tildels servicen. Malaysia Airlines viste likevel at det er klasseforskjell mellom selskapene: Det var ikke noen spesiell kostbar billett jeg hadde kjøpt fra Kuala Lumpur til Bangkok, og turen tok bare 1:45. Likevel fikk alle et stort og velsmakende måltid, og vi kunne velge mellom fisk og kylling. De serverte vin til maten, gratis. Det var mange flyverter (er det dét det heter?), og de sprang med en gang man spurte om noe. Alle setene var utstyrt med TV-skjerm, og de hadde et "inflight" underholdningsprogram med flere filmer. Vi fikk alle utlevert hodetelefoner, slik jeg ellers bare er vant til på langflygninger. All mulig honnør til Malaysian Airlines, de var bra!

Jeg tok et bilde fra flyet over Malaysia; legg merke til den svære elva som har laget en nærmest perfekt meander.

Så landet vi i Bangkok. De som har vært her kjenner kanskje igjen det flate landskapet, alle "hagene" fyllt med vann, og selvsagt; skyline (selv om den blir litt liten på dette bildet):

Subvarnabhumi Airport i Bangkok er enorm. Jeg tror vi måtte gå (riktignok på rullebånd), én kilometer fra flyet og til vi kom til "immigration". De har til og med plass til et lite buddhisttempel inne:

Da vi kom til immigrasjon og skulle stemplepasset var det bråstopp. Denne flyplassen er kåret til en av verdens beste av dem som mottar over 40 millioner passasjerer årlig, men jeg skulle gjerne hatt et ord med i laget der. Med en så dårlig (sendrektig) passkontroll burde de skjemmes. Vi ventet to timer på å komme igjennom, og det er det verste jeg har oplevd på alle de flyplasser jeg har vært. Det verste var at det virket ikke som om det var noen bevegelse i køen. Køordningen deres er også for dårlig. Resten av flyplassen er et underverk!

En av de viktige forbedringer som er gjort med logistikken de siste årene er at man har bygd et "flytog" som går direkte til sentrum av Bangkok. Selv er jeg veldig glad for dette, for da slipper jeg de halsbrekkende drosjeturene fra flyplassen til byen. Slik drosjesjåførene opererte mellom tidligere Don Muang flyplassen og sentrum, og senere Subvarnabhumi, det var ikke morsomt å være med på. Nå er det ikke alltid slik at det går et tog: Da jeg dro fra Jomtien til flyplassen i fjor kjørte drosjesjåføren slalom på motorveien i 160-170 km/t.

Denne gangen har jeg valgt å bo i "distriktet" Khao San Road (Khaosan gata). Det er et kjent backpackerområde i Bangkok, men av en eller annen grunn har jeg aldri vært her tidligere. Det ligner på så mange andre, tilsvarende steder: Backpackerbevegelsen som startet på 60-70 tallet gjorde kjent noen områder som disse (unge) menneskene trakk til, av ulike årsaker. Områdene utviklet seg på grunn av den interessen som ble skapt, men den opprinnelige atmosfæren er knapt tilstede lenger. Noe av det opprinnelige er der fortsatt; de fungerer (blant annet) som samlingssteder for globetrottere med budsjett og der kan fortsatt være rimelige, upretensiøse overnattingssteder. I kjølvannet av tilstrømmingen av turister, som ikke lenger bare er "backpackere", men like gjerne pakketurister eller en gruppe rike, unge japanske fruer på storbyferie, har den sedvanlige gjengen med selgere og lykkejegere funnet veien hit. Men for all del; det er mye liv her, man kan feste hele natten, man kan shoppe, og det finnes mange gode massasjeinstitutter i nærheten.

I dag (søndag) har jeg vært på Chatuchak markedet. Det er et av verdens største helgemarkeder, og det største markedet i Thailand. Her kan man kjøpe alt mulig man kan tenke seg, og mange ting man aldri har tenkt på. Markedet er spredt over et område på 27 mål, er delt inn i 27 seksjoner og består av mer enn 15 000 butikker (stalls). På én åpningsdag (lørdag eller søndag) er det mer enn 200 000 besøkende der, 30% av dem utlendinger (kilde: chatuchak.org). Det er faktisk mange interessante og morsomme varer å få kjøpt, men jeg må innrømme at det er slitsomt å gå rundt i havet av butikker og mennesker. Chatuchak har for få steder man kan sette seg ned for å drikke eller spise noe, så de stedene som finnes er ofte fylt opp. Når det er sagt; jeg ville aldri reise til Bangkok uten å avlegge Chatuchak et besøk, i alle fall om jeg var der over helgen.. Man trenger jo ikke være der hele dagen.