Uke 4 (1) Palawan - Visayas

Et stort hopp denne gangen. Det vil si, to hopp; Coron - Manila og Manila - Dumaguete.

Dagen startet i ro og mak på terrassen på Hotel Michelangelo i Coron. Så startet det sedvanlige transportkaoset (jeg har ennå ikke helt vennet meg til måten de gjør dette på), med henting på hotellet til avtalt tid, for så å måtte bytte van i sentrum av Coron. Jeg hadde ikke beregnet spesielt god tid før flyavgang, for rutebeskrivelsen gikk ut på henting til et gitt tidspunkt, deretter 45 minutters kjøring (28 kilometer) til flyplassen. At det i mellom tidspunktet for henting og kjøreturen til flyplassen skulle foregå bilbytte og henting av 15 kinesere på ulike pensjonater hadde jeg derimot ikke tenkt meg. Men vi kom da frem i tide.

Flyplassen i Coron ble fikset opp med nytt terminalbygg med asfalt foran ved hjelp av lån fra Sør-Korea i 2007.

Denne gangen skulle vi avgårde med et propellfly (ATR 72-500).

Tok et bilde ut av vinduet etter at vi hadde kommet i lufta. Propellbladene lager et morsomt mønster. Den store øya nedenfor er Busuanga, de små øyene har alle hvite strender.

Det var trafikkaos på og rundt Manila flyplass, så vi måtte sirkle rundt en stund før vi fikk lande. Det gjorde at nesten alle fly kom litt for sent ned, med den følge at neste flyvning ble noe forsinket, men ikke mye. Jeg er fortsatt veldig fornøyd med Cebu Pacific Air, har ikke merket noe til problemene en del har hatt med dette flyselskapet, og som har forårsaket ganske sinte kommentarer på nettet.


Så var jeg over Visayas. Allerede fra luften så det annerledes ut med store, dyrkede arealer. Kanskje ikke så lett å se på bildet?

Så streiket kameraet, slutt på batteriet. Synd, for flyplassen i Dumaguete var vakker. Omkranset av store akasietrær med trekroner som enorme fallskjermer, så det ut som en hel fallskjermbataljon var i ferd med å lande. Ellers var det flott parkmessig beplanting, blomsterbedene fikk meg til å tenke tilbake på Liberty Park Pension i Puerto Princesa.

Turen inn til sentrum gav et inntrykk av at jeg har kommet til en ny verden. Hva som ligger i det skal jeg undersøke nærmere i morgen, men førsteinntrykket er at jeg er tilbake i sivilisasjonen. Det er kanskje ikke så merkelig, for denne øya, Negros, har en lang historie som en av de viktigste økonomiske bærebjelkene på Filippinene. Grunnen er de mange sukkerplantasjene som først og fremst ligger i nord og vest. Denne delen av øya har navnet Negros occidental, mens Dumagete er hovedstaden på den sør-østlige delen; Negros oriental. Amerikanerne okkoperte blant annet denne delen av landet fra ca. 1900 til 1930. En av de viktigste grunnene var sukkeret. Den finske historikeren jeg traff på en tur i El Nido jobbet med en doktorgrad og bok omkring Filippinenes løsrivelse fra USA, og han fortalte at en av grunnene til at amerikanerne trakk seg ut var at amerikanske bønder samarbeidet med filippinske separatister for å slippe konkurransen som ble skapt av sukkerimporten herfra.


Vel innstallert på hotellet, i deres suite i 5. etasje (med sjøutsikt), fikk jeg strøm til kameraet.

.

Uke 3 (5) Coron

Siste dagen i regionen Mimaropa, dette øyriket som stekker seg nesten fra Borneo til Manila. Jeg har brukt navnet Palawan på de stedene jeg har vært, men Palawan er (nok) bare den lange, sverdformede øya som huser blanet annet Puerto Princesa og El Nido.

Det har vært mange flotte opplevelser her, men kanskje må jeg et annet sted for å få satt disse i det rette perspektiv … eller relieff. Det har blitt lett å ta de gode opplevelsene for gitt. I dag ville jeg selv ha regien, kontroll med premissene. Jeg dro derfor til markedet på morgenen for å handle inn den maten jeg ønsket å spise, og jeg hadde bestilt min egen båt som skulle ta meg dit jeg ønsket, i mitt eget tempo i løpet av dagen. Litt sært? Egoistisk? Kanskje, men det blir nå en gang slik at det er jeg selv som må betale for herligheten til slutt uansett.

Å handle inn selv på slike (mat-) marked er alltid en fornøyelse. Jeg hadde avtalt med hotellet at de skulle tilberede det jeg måtte komme med. I utgangspunktet ønsket jeg å grille en stor fisk i folie, men det var ikke noen passende fisker å finne denne morgenen. I stedet ble det livretten min; svære, svarte ”Tiger Prawns” (tigerreker), et helt kilo. I tillegg forskjellig fisk og noen koteletter til båtturen. Grønnsakdelen av markedet var kanskje ikke det mest imponerende, men de hadde da det jeg trengte; tomater, squash, paprika, hvitløk og lime.

Så dro vi av gårde. Første stoppested var slett ikke å forakte. De jeg snorklet utover var det også her fiskesorter jeg aldri har sett tidligere. Blant annet ble jeg omringet av en stim med veldig avlange fisker, med ennddaa lengre nebb. Jeg fikk etterpå avklart at det var en art sverdfisk. Halvmeterlange.

Båtturen inneholdt to turer til ferskvann inne på øye Coron. Begge stedene var det mulig å dykke og snorkle. Her er vi på vei inn til ett av disse:

Vi gikk noen meter opp, og der var en hule. Min guide/båtmann insiterte på å ta et bilde av meg på dette berømte stedet:

Fra et punkt like ved hulen fikk jeg tatt dette oversiktbildet av lagunen nedenfor:

Deretter bar det ned til innsjøen, som allerede var full av kinesere. Det er for tiden mange kinesere som ferierer her, for nå er det tiden for kinesisk nyttår, en STOR happening der i gården! Min guide spurte meg om vi hadde innsjøer i Norge, og jeg måtte svare ham at ja, jeg hadde da sett noen av dem. Det er nå engang slik at alle severdigheter de har funnet på å etablere på slike steder ikke alltid er like interessante. Det beste eksempelet jeg har opplevd på nettopp dette var kanskje på Mauritius, hvor vi ble kjørt en lang vei i speedbåt for å se … en foss med total fallhøyde på kanskje ti meter. Snakker om! Men selvfølgelig tar de inngangspenger på slike steder, så der gjør de i alle fall noe lurt.

På et annet stoppested fikk jeg også snorklet rundt et av de lettest tilgjengelige skipsvrakene fra 24. september 1944. Der var det for en stor del bare spantene igjen av marinefartøyet, men en masse fisk.

Så bar det av gårde til nye strender:

… og der var det ikke bare bade og snorklemuligheter, men også fotomotiver i massevis. Med et godt kamera og blikk for perspektiver kan man godt ta reklamebildene her som skal gi potensielle feriekjøpere vann i munnen. Selv mislykkede bilder kan også funke:

Eller man kan ta mer spesielle bilder av de mange sære klippeformasjonene. Hva med dette; to neshorn (eller vortesvin) på vei mot et menneske, figurert som (kanskje) Salvador Dalí kunne funnet på å gjøre det, som oppgitt slår ut med armene over livets urettferdighet (??):

… og så var det maten, selvinnkjøpt for anledningen. Grovarbeidet gjorde bærerne!

Dagens siste stopp var også det desidert beste bade og snorklestedet på hele turen til nå, med hensyn til fisk og koraller. Det var så mange forskjellige, levende koraller i alle mulige farger der at jeg ble helt overrasket. Det var også forholdsvis grunt og klart vann, så de var lette å se. Iblant dem svømte mange forskjellige fisker. Blant annet gikk det små stimer av Barracuda like ved meg. Hva som skapte litt bekymring var at det også var en del (svært) giftige sjøpinnsvin der. Kombinert med en del strøm og dét at det var grunt gjorde at man måtte holde tunga rett i munnen, i alle fall innenfor maska. Men slik er det vel med det meste; vil man ha noe ekstra må man også risikere noe for det.

Apropos giftig; da jeg kom tilbake til hotellet tok jeg en titt oppi fiskedammen til italieneren som driver dette stedet, og hva fikk jeg se: Jo, der var en av de brennmanetene man har advart mot her nede. Dersom trådene treffer deg i halsen overlever du ikke!

Farvel Palawan, i morgen drar jeg til regionen Visayas …

… men jeg kommer gjerne igjen!

Uke 3 (4) Coron

En ny dag på et nytt sted.

Morgenstundene er gode. Naturen virker umåtelig rolig, majestetisk. Menneskene har startet sine forberedelser til dagens dont og skaper en forventning om det som skal komme. Verden virker uberørt, ”nye ark og fargestifter tel …”

I retning Coron City virker alt rolig.

Jeg har fått meg en kopp kaffe. Nå har jeg lært meg å bruke zoomen på kameraet (mobilen) min, og sannelig var ikke korset der i dag også, på toppen av åsen.

Så bar det inn til sentrum med tricycle. Gamlingen som kjørte meg ut til hotellet dagen før krevde 150 pesos for turen (åpenbart alt for mye, så jeg gjorde litt narr av ham og ga ham 100), guttungen som kjørte meg inn i morges ba om 10 pesos (kroner 1,40)! … jeg gav ham 50. Det lønner seg altså å være pågående, ikke ydmyk. At dette i det lange løp neppe gavner stedets rykte, at folk her kanskje skulle vite litt mer om turistpsykologi etc. gir de vel en god f… i. De tenker selvsagt ikke i slike baner, men verdens vennligste mennesker å snakke med er de likevel.

Første stopp i byen var markedet, her et glimt av fiskeavdelingen:

Så bar det ut i gatene, hvor jeg hadde mine små ærend, først og fremst å få kjøpt inn masser av myggmiddel, for den slags utyske finnes det dessverre mer enn nok av, særlig når mørket faller på. Coron er adskillig større enn El Nido og virker mer regulert med gateskilt, sementert hovedgate (sement virker å være det eneste faste gatedekket de bruker i denne delen av verden), med mer.

Så bar det ned mot havnen hvor alle turoperatørene skulle få av gårde sine kunder på forskjellige typer øyhopping, dykketurer med videre. En sann røre av båter ventet på tur:

Jeg gikk videre, og fra et nyanlagt kaianlegg kunne jeg ta bilde innover mot noe av den opprinnelige byen. Byggeskikken har jeg allerede beskrevet, mye bruk av bambus. De flinke til å sette dem opp, så om de skulle bli ødelagt av en tyfon … så vet de råd. Disse husene som ser så unnselige ut på utsiden kan i mange tilfeller være ganske koselige inni. Ifølge verten på hotellet jeg bor på er det ca. 3000 slike hus her. Kloakksystem er det dårlig med, så bading eller fisking i dette vannet frarådes!

Så fikk jeg øye på denne bilen. Historien rundt kjenner jeg ikke, men det går jo an å spekulere i at det er barn her nede som ikke får den oppfølgingen de bør ha. Kanskje er det til og med en 

god del av dem. Jeg har litt problemer med å sjekke dette, da internettforbindelsen min er og har vært dårlig en periode. Det er derfor beheftet med noen problemer å få ut disse sidene nå (I El Nido og her i Coron).

En av de mest populære idrettene her er basketball. Jeg kan ikke huske å ha hørt om filippinske idrettsutøvere som har utmerket seg på verdensbasis, annet enn Paeng Nepomuceno som var verdensmester i bowling flere ganger og valgt inn i International Bowling Hall of Fame. Han spilte på samme tid som Arne Svein Strøm, og jeg husker Arne Svein og Aud (kona) var på Filippinene på den tiden Arne Svein var verdensmester. De fikk så vidt jeg husker også audiens hos daværende president (Marcos eller Aquino?). Bowling regnes som en av de viktige fire B´er i filippinsk idrett: Bowling, Basketball, Billiard og Boksing.

Jeg dro til Dive Cafe for å få internettilgang og noe å spise. Som så mye annet her ligger Dive Café på pæler ute i vannet, og for å komme dit har de laget en lang landgang, først blant disse tradisjonelle husene, så går den i bue over vannet, som en venetiansk bro. Dagens barnebilde er tatt på vei til Dive Café, barn er en del av gatebildet overalt. Det virker ikke å være noe behov for barnehage her nei. På innsiden satt bestemor med sin Singer og sydde klær.

Konseptet til Dive Café kunne minne litt om Artcafé i El Nido, men utsikten her var bedre.

Mens jeg satt på Dive Café opplevde jeg mitt første regnvær siden jeg kom til Filippinene for tre uker siden. Ikke noe drypp her – men PLASK:

… men regnværet ga seg raskt, og kvelden ble vindstille og vakker. Her er solen i ferd med å gå ned.

I dag hadde jeg lyst på fisk til middag, men fortsatt sliter jeg med å finne steder hvor de kan tilberede de fantastiske (fiske-) råvarene de har. Den beste maten har jeg fått på picknickene på øyene ved El Nido (grillet fisk, ittno knussel), en White Snapper på restaurant i El Nido og den Lapu Lapu jeg spiste til lunch i Manila. På mange andre av de såkalte restaurantene svømmer dessverre kjøtt og fisk i en ubestemmelig væske (saus?).

Jeg fikk nettopp smake noen skiver av min italienske verts private salami, og det fikk meg til å tenke på forskjellen på Italia, med sin flere tusen år gamle utviklede matkultur, og her nede hvor det virker som mat først og fremst har vært et spørsmål om vomfyll for å overleve. Hva om man hadde hatt bare litt … av italienernes matkultur her, med filippinenes tilgang på ferske råvarer. 

Uke 3 (3) EL Nido - Coron

Flyttedag.

En lang dag på havet. Mange synes dette er den kjedeligste delen av deres reise, men jeg liker meg på havet. Synes det er greit å ikke gjøre noe annet enn å følge med på det skiftende landskapet (vi nordmenn er kanskje noe spesielle der, jf. hurtigrutereportasjen sist sommer), solas gang over himmelen, bølgene ... og så kan man zzzz litt. Jeg var oppe 0600, spiste frokost og kom meg til båtterminalen, for på min billett sto det at båten skulle gå 0800. Den gikk 0915 og vi var fremme i Coron 1730. Turen gikk uten stopp, så det ble en lang dag på vannet!

Ikke store farkosten til å farte over åpent hav (Sør-Kina havet).

Starten på turen gjorde meg (litt) skeptisk, for vi måtte alle sette oss på de langsgående benkene inne i overbygget - med flytevester på, ellers fikk vi ikke legge ut. Alle tok på seg vestene, med unntak av to russere som lot som de ikke forsto. De tok seg en øl i stedet. Vi var ca. 40 passasjerer ombord, så vi satt trangt.

100 meter fra brygga tok vi av oss vestene og spredte oss rundt på båten; på fordekket, taket, relingen ... mens noen foretrakk de polstrede benkene inne, hvor det nå var god plass.

Selv fant jeg meg en plass på fordekket hvor jeg kunne ligge (sov litt) eller sitte med bena utenfor ripa. Deilig å avkjøle seg litt, for det ble mye sol på turen; sol fra nesten skyfri himmel hele tiden. Jeg løste dette med å ta på meg en lett anorakk med hette som ga den beskyttelsen jeg ønsket mot både sol og vind.

Over det åpne Sør-Kina havet så vi mange flyvefisk. De var små, fløy vel en meter over vannet i omtrent hundre meter, så dykket de igjen. Det finnes ca. 70 forskjellige arter på verdensbasis, under har jeg valgt ut et bilde fra nettet som ligner på dem vi så (små, grå, svarte og hvite):

Da vi nærmet oss Busuanga, som er øya Coron ligger på, så vi et voldsomt regnnvær i horisonten, og over regnværet hadde denne imponerende cumulusen bygget seg opp. Snakk om skyformasjon i splendid isolation:

Busuanga og de andre øyene rundt hører til regionen Minaropa (region 4), men jeg har hørt dem betegnet som nordlige Palawan. Som før nevnt er det omtrent 1780 øyer i denne regionen (nesten en tredjedel av alle øyene på Filippinene). Denne delen av landet har imidlertid vært ganske utilgjengelig tidligere, frem til i dag hvor det går flere daglige flyavganger fra både Puerto Princesa og Coron til Manila. Dette har gjort at utviklingen her har tatt lengre tid enn andre steder. Palawan (Minaropa) strekker seg nesten ned til Borneo i Sør-Vest, mens fra Coron i Nord-Øst er det bare 45 min. flytur til Manila. Totalt er det 2000 km. med kystlinje i denne regionen.

Det var ingen mangel på hvite strender omkranset av palmer da vi nærmet oss Busuanga:

Området har en intens og blodig krigshistorie (WW II). Dette har også hatt stor innvirkning på dagens turisme for Coron. 24 september 1944 angrep og senket amerikanske fly 24 japanske marinefartøyer som hadde ankret opp i Coron-bukta og rundt Busuanga. Vrakene av disse skipene er i dag et yndet dykkermål, og Forbes Magazine har ranket Coron som et av verdens 10 beste reisemål for scuba-dykking. Her finnes mange firmaer som opererer innenfor denne bransjen, blant annet kan man ta flere typer dykkesertifikater. Et annet yndet dykkemål er et ferskvann som ligger på øya Coron kalt Lake Barracuda, der det finnes store ferskannsbarracudaer.

Noen nøyer seg med å feste, slik som dem på denne partybåten, tre timers båttur fra Coron. De ropte og skålte da vi passerte:

Vel fremme i Coron måtte jeg finne meg et sted å sove. Det var ikke så enkelt, for alle overnattingssteder i sentrum var fulle. Endte opp på "Hotel Michelangelo" i utkanten av byen. Eid og drevet av en italiener fra Modena. Det var OK, for de hadde en terrasse på pæler i bukten med utsikt mot havet, lagunen og byen. Der var ikke mange lys å se, men hva var det mest prominente kjennetegnet i mørket? Jo, et gedigent, opplyst kors på toppen av åsen over byen. Dét får man til her.

Før jeg la meg gikk jeg opp på taket av hotellet for å se på stjernehimmelen, og for første gang her nede fikk jeg virkelig se hvordan den kan være i tropene en natt uten måne: Hele himmelen oversådd, og med varmen og en svalende bris; magnifique! God natt.

Uke 3 (2) El Nido

Ny kajakkdag i går.

Padlet litt langt i forhold til dagsformen så jeg ble ordentlig sliten. Hadde fått litt vondt i halsen og (kanskje) litt feber. Det har rettet seg i dag.

Havet var så stille da jeg dro ut i går, helt blankstilla selv ute på det åpne havet, og så klart at det sikkert var femti meter sikt gjennom vannet. Følte meg som en fugl høyt oppe i lufta da jeg så ned på bunnen under meg.

I dag var det ny omgang med øyhopping. Med på reisen var det belgiere, tyskere (de er der nesten alltid), en franskmann, en finne og meg, i tillegg til tre hyggelige mannskap/guider. Vi startet med å ankre opp ganske langt utenfor land (hundre meter?), så hoppet vi i vannet med maske og snorkel. Man bør kunne svømme for å få fullt utbytte av slike stopp, men mannskapet er alltid behjelpelig dersom noen er usikker. Snorklingen kan også foretas med flytevest på. En behagelig opplevelse da man bare kan ligge rolig og se ned i vannet. Jeg tror det er stor saltholdighet i sjøen her, for jeg synes jeg flyter like godt uten vest (eller kanskje det skyldes andre ting?)

Også her var det en "secret beach" som vi fant ved å svømme gjennom et lite hull ved vannflaten i kalksteinsformasjonen. På neste stopp landet vi på stranden. Mer bading.

Så var det lunch:

På tur videre dro vi gjennom et trangt sund, etterfulgt av en isolert lagune. I sundet så vi en stor koloni av et giftig sjøpinnsvin på grunt vann. Det er nok ikke så stor fare for å komme bort i veldig giftige skapninger, men de finnes sannelig her nede; tarantella (i grotten med den undersjøiske elven), brennmaneter (kan være livsfarlige), fisker og slanger (jeg hørte to tre fortelle at de hadde sett sjøslanger).

Her har Yours Truly tatt plass på fordekket for fotografering.

Dessverre har jeg ikke bilder av noen av de mest interessante fotoobjektene fordi, som før nevnt, jeg våger ikke eller kan ikke bruke mobilen til å ta bilder over alt. Kanskje en god idé for dem som skal til et slikt sted å kjøpe et av de moderne digitale kameraene som tåler vann, de kan til og med brukes under vann (ned til 5 meter). De er visstnok ikke så kostbare.

Her har vi akkurat kastet ut restene etter lunchen. Der var det blant annet fiskerester, og som de kannibaler fiskene er kom de strømmende til for å forsyne seg. Selv hoppet jeg nedi med snorkel og maske, og det er  litt av et syn å få dette helt opp i "fanget":

Det får være nok om bading i El Nido. Jeg lovet noen bilder fra "City", og her kommer de: Første bilde er tatt på stedets viktigste del, stranden.

El Nido som by/tettsted betraktet er ikke stort, og bygningsmassen kan virke kaotisk. Fra grå, enkle hus bygd i tradisjonelle materialer:

... eller hva kan man si om Singhs internettcafé?

Og så er det noen som skiller seg kraftig ut. Det virker ikke som om det er noen påfallende regulering av byggemåter og fargebruk:

El Nido har forresten ingen lang historie som turistssted heller, bare de siste årene. Historien forteller at det hele startet ved en slump, og i dag lever store deler av befolkningen av det turismen kaster av seg. Skjønt størsteparten av det turistene legger igjen går nok ikke til lokalbefolkningen ...

El Nido er den nordligste delen av øya Palawan med et areal på 465 kvkm. Det er totalt 30 000 innbyggere i dette distriktet, så det er et veldig lite sted, dersom vi sammenligner med Filippinenes totalt 100 millioner innbyggere.

Her et annet bilde fra gatelivet:

... og så er det vel slik at det er ikke det store og imponerende som skaper et trivelig gatebilde. Gata er til for alle, ja, om så hele familien. Sjakk er veldig populært blant de som bor her, i alle aldersgrupper:

De har også sin "artcafe" her, et tegn på backpackernes dominans blant turistene? Et trivelig sted hvor man både får noe å spise og drikke, møte andre globetrottere, og de har sin desk hvor de selger forskjellige billetter og gir informasjon til turistene.

Det var dagens fremvisning. I morgen tidlig drar jeg til Coron, åtte timers båttur i en realitivt liten trebåt over åpent hav. Bon voyage!

Uke 3 (1) El Nido

Morgenstemning i El Nido.

Her på stranda spiser jeg frokost. Først en stor omelett med toast til, deretter fruktfat med mango (oh la la), eple, appelsin og banan. Det hele skylles ned med 2-3 kopper kaffe. Mangoen her må kommenteres. Jeg er egentlig ikke noen stor fruktspiser, men mangoen i denne delen av verden er nærmest overjordisk. Saftig, med en intens oransje farge og smaker ... ja; himmelsk.

I går var jeg på øyhopping utenfor El Nido. Hadde valgt tur C, som vel er den lengste. 125 kroner for en båttur fra 0900 til 1630 med fem innlagte bade- og snorklestopp og en god lunch bestående av nygrillet fisk, marinert kylling, svinekjøtt, mango og ris. Jeg blir ruinert!

På tur over et av de lengste havstrekkene fikk vi plutselig øye på delfiner som lekte seg i overflaten. Et syn man visstnok ikke opplever hver uke. Dessverre ville de ikke leke med oss, men ... man får ikke alt man ønsker seg!

Turen startet med en svipptur innom et "hellig sted" (ikke spør meg om bakgrunnen). Overraskende å finne noe slikt på en av de ytterste øyene mot havet, langt fra folk. Jeg har kanskje undervurdert kirkens rekkevidde?

Så bar det til en "secret beach". Båten ankret opp et stykke fra klippene og vi hoppet uti med maske og snorkel. Vi tok oss så gjennom et hull i berget og kom inn til en strand, helt avskåret fra havet utenfor. Bildet nedenfor er tatt ved den andre (nesten) tilsvarende stranden vi besøkte for å illustrere det lille hullet vi svømte gjennom. Denne stranden hadde imidlertid en smal passasje ut til havet en annen vei. Til gjengjeld  var den en god del større, og hele stedet var virkelig noe for seg selv.

Den andre stranden var hvit og lå ved en grunn lagune. Bak steg det opp bratte fjell, og den var omkranset av frodige trær og planter. På hver side av lagunen var det forvridde klippeformasjoner som fikk meg til å tenke på Dantes La (Divina) Comedia. En historie om hvordan den romerske dikteren Vergil fører hovedpersonen (Dante?) til dødsriket, der han reiser hele veien fra Styx (elva som fører over til dødsriket), via skjærsilden ... til den syvende himmel. Dette er middelalderens mest betydningsfulle litterære verk. Klippeformasjonene lignet på Dantes beskrivelse av skjærsilden; sammenfiltrede menneskekropper (og Dante kjenner igjen mange av dem, de hadde vært hans fiender) fulle av angst og smerte i en evig pine.

Jeg har aldri sett så forvridde, utilgjengelige fjell før. Jeg tok dette bildet fra en høyde vi kunne klatre opp på som illustrasjon (like ved det "Hellige" stedet):

Jeg har ikke noen bilder fra strand nummer 2, dere får bare stole på min verbale beskrivelse. Fotoapparatet mitt (mobiltelefonen) tar jeg ikke med på svømmetur. Jeg kan i stedet vise et annet, karakteristisk trekk ved El Nido; fjell og klipper som styrter seg bratt ned i havet. Det minner om Krabi i Thailand og Halang Bay ved Hanoi i Vietnam.

Det ble en reportasje med mange sakrale referanser. I morgen tenker jeg å holde meg til mer profane beskrivelser, jeg vil skrive litt om "El Nido City", og vise noen bilder herfra ... om jeg får tid etter å ha vært på kajakktur.

Bare en liten notis til slutt: Jeg har tidligere skrevet at jeg bare var sånn passe fornøyd med maten. Det har endret seg fullstendig. Jeg liker fisk, og fisken her er noe av det beste jeg har fått, inkludert hjemme. Jeg spiste svææære scampi hos Jakobsen her om dagen. Dessverre var ikke det den beste opplevelsen, ikke på grunn av maten men på grunn av servicen. Det er forresten et annet fenomen når man er ute og reiser; det er ulik stemning på de stedene hvor det nesten bare bor filippinere, og på turiststeder som El Nido. Selv om det er vakkert her er det som om turismen forpester noe av det genuint filippinske. Kanskje er det som man også kan oppleve på solkysten i Spania, Gran Canaria etc.; de som bor og jobber på stedet er bare innrettet mot at turistene skal legge igjen mest mulig penger, og mange blir rett og slett lei av turister!

I går fikk jeg denne "White Snapper" til middag. Bestilte en fisk som skulle være for to, og spilte alt. Himmelsk! ... og servicen var upåklagelig.

.... og til aller sist, siden jeg begynte med morgenstemning får jeg avslutte med kveldsstemning. Jeg måtte bytte hotel i dag, det andre var fullt. Jeg var skeptisk, fordi det er mange turister her nå, men endte opp med et bedre rom med bedre utsikt, for halve prisen. Her et bilde fra terrassen. God kveld!