Uke 8 (1) Bali (Candidasa)

Jeg leide båt med fører i går, for å komme meg ut til noen små øyer for å snorkle. Det var helt klart vann i området, mye fisk, mange fiskeslag og en del koraller. Båtføreren fortalte imidlertid at for to, tre år siden hadde det vært mye mer fisk på stedet, for da var det mange flere koraller der. En fisker fra Lombok (naboøya) hadde tatt seg over og fisket med dynamitt. Dette ødelegger korallene, og dermed fisket på sikt. De lokale fiskerne hadde funnet ut av dette og var blitt mektig forbannet. De hadde dratt ut og med våpen i hånd fanget denne Lombokboeren. Han ble dømt til lang fengselsstraff, og så vidt båtføreren visste satt han fortsatt inne. Så la han til at denne mannen var muslim (90% av befolkningen på Lombok er muslimer), og han likte ikke muslimer, fordi de blander religion og politikk. Nøyaktig det samme sa sjåføren som kjørte meg rundt på øya her om dagen, og han ristet på hodet og sa; ”I don´t understand the way they think”. Det virker ikke som hinduer og muslimer pleier så mye sosial fellesskap her.

Jeg svømte ved den midterste av de tre små øyene. Lombok kan skimtes i det fjerne, til venstre.

Jeg har ei hytte som ligger bare 20 meter fra stranda, med store vinduer. Halv fem i morges, mens det ennå var mørkt, så jeg tre skarpe lys som beveget seg i bukta utenfor hotellet. Det var menn som gikk og vasset i vannet to og to, det var lavvann og derfor langgrunt. Den ene holdt lykta, den andre stakk etter noe i vannet, senere fikk jeg vite at det var squid (akkar). Her utnytter man alle ressurser. Det å gå rundt på grunt vann og samle mat er visst vanlig i denne delen av verden. På Siquijor (Filippinene) var det to, tre stykker som hver dag gikk noen timer på grunt vann og samlet muslinger utenfor hotellet hvor jeg bodde. De var ikke bare på grunt vann, men søkte også så langt ut at de av og til måtte dykke for å få tak i dem. Der var det både sjøslanger og kråkeboller med skumle pigger. Her har jeg til gode å se noe slikt.

Dagen i dag har for det meste gått med til et besøk i landsbyen Tenganan, en times spasertur fra hotellet, lesing, snorkling og avslapping. Dessverre ødela man korallene rett utenfor Candidasa for mange år siden; man benyttet korallene som bygningsmateriale. Dette medførte at sanden fra strendene nesten forsvant, sammen med det flotte korall og fiskelivet i havet. Det er likevel helt ok å ta seg en snorkletur rett utenfor her, for fortsatt er det noen koraller i behold.

Bilde fra Tenganan:

Jeg liker å spasere rundt, jeg synes det er den beste måten å se hvordan ting egentlig er, og det er lettere å få kontakt med folk da. Dersom man bare blir kjørt mellom severdighetene går man i turisttråkket hele tiden og ser lite av det daglige liv.

På vei til landsbyen, det tok vel en time til fots med noen avstikkere, syklet denne kvinnen forbi meg. Da hadde jeg opplevd et utall mopeder kjøre forbi meg, den yngste sjåføren så ut som han var ti år gammel! Den eldre generasjon holder seg tydeligvis likevel fortsatt til det de behersker:

Det er utrolig hva man kan finne langs veiene, her er ett eksempel:

… og her et annet, noe mer pompøst:

Så kom jeg da frem til Tenganan, på tross av alle omveier.

Tenganan har en interessant historie: Landsbyen er beskyttet av en mur rundt hele, og frem til 1970-tallet fikk ingen komme inn, med unntak av noen få etnologer. I dag kan turister besøke landsbyen så lenge sola er oppe, mot en donasjon (hvor mye bestemmer du selv), men ved solnedgang stenges portene for utenforstående. Landsbyboerne praktiserer fortsatt ritualer som skriver seg fra pre-hinduistisk tid, blant annet kremeres ikke de døde, de begraves nakne med ansiktet ned. De har også danser og ofringer til naturånder (animisme) som skiller seg fra alle de ritene som hinduer ellers praktiserer her på Bali. (Kilde: Insight guides, Bali & Lombok). Jeg har også lest at lansbyboerne bare gifter seg innen landsbyen. Man kaller den en "Bali Aga Village", det vil si at folket stammer fra aboriginer. Jeg har også lest at dette er den eldste landsbyen på Bali (eller den landsbyen som har lengstlevende tradisjoner/ original altså). Det siste stiller jeg vel et spørsmålstegn ved, for det var mangt som for meg virket ganske så assimilert med det jeg ellers har sett på Bali.

Folket her kom visstnok fra Øst-Java for flere hundre år siden, men det er en annen, mer interessant legende fra 1400-tallet som forteller om hvordan folket fikk dette landområdet: Favoritthesten til kongen av Bedulu i Gianyar stakk av, og han sendte folk ut for å lete etter den. Da noen av dem fant hesten død på østsiden av Bali, tilbød han de som fant den at de skulle få det landområdet hvor man kunne kjenne lukten av den døde hesten. En av dem fulgte kongens offisielle sendebud rundt i flere dager, og over alt luktet det bedervet hestekjøtt. Da utsendingen syntes man hadde gitt fra seg alt for mye land, sluttet man en avtale om hvilket område de skulle få. Da utsendingen var reist, tok han som hadde fulgt ham rundt, av seg klærne, og under hadde han surret bedervet hestekjøtt. En del av området er av det mest fruktbare på Bali, og gir gode avlinger, men landsbyboerne arbeider ikke selv på jordene, men leier hjelp. Selv bruker de tiden til diverse kunsthåndverk.

Her har jeg stukket hodet innenfor døra i et av husene. Som man kan se inneholder det både utstilling av produkter, produksjonslokale (veven står midt i rommet) og bo- og oppholdsrom for hele familien.

Landsbyboerne lager flettede produkter av tørkede lianer, manuskripter, kalendere etc. av tørkede palmeblader, men særlig kjent har de blitt for å veve det berømte doble-Ikat kledet. Jeg var innom et sted hvor en godt voksen mann kledd i Sarong nedentil, med naken overkropp, fortalte meg om sine kontakter fra hele verden. Han hadde åtte bøker med visittkort, siste uke hadde han hatt besøk både fra den amerikanske og den tyske ambassaden, de kom til ham fra universiteter mange steder, prins William fra England hadde vært der for åtte år siden med videre. Jeg er jo ingen ekspert på Ikat tøy, men det veves visstnok mange steder, både i Asia og Mellom-Amerika, men det er bare her man vever doble-Ikat. Materialene er alle naturlige, fargestoffene er hentet fra planter, og han viste meg veven, som det visstnok er en kunst å sette opp. For en av de vevningene som er vist på bildet skulle han ha 100 euro (!) Visstnok kan de fineste arbeidene ta opp til fem år å lage og koster flere tusen dollar. De er svært ettertraktet til religiøse seremonier, men nå kjøpes de også inn til museer over hele verden, så med samlerverdi blir vel prisen deretter.

De lager også masker i Tenganan. Når man har andre til å jobbe for seg på jordene, blir det vel tid til litt av hvert?

… og man maler egg. Ganske dekorative, litt mer forseggjorte enn dem 3. klassingene lager før påske:

... og til slutt, før jeg dro hjem måtte jeg ta bilde av denne hanen. Å være "cocky" er jo et kjent uttrykk, men ROSA??? Legg forøvrig merke til at her på Bali har de haner i slike bur. På Filippinene sto alle hanene på vagle, som på utstilling.

Et fenomen som er vanskelig å overse på Bali er alle ofringene hinduene utfører. Det er store samlinger av folk, slik som dem jeg beskrev ved Tanah Lot i Uke 7 (6), men det er også ofringer i mindre skala. For meg er det litt vanskelig å skille mellom disse og mer animistiske ritualer; man beskytter vel hjemmet mot dårlige ånder, og man blidgjør de gode? Her er en kvinne som legger ned offergaver forskjellige steder rundt hus og hjem; bak bilen/garasjen, foran inngangen på huset etc. Ritualet inneholder både å plassere små esker med forskjellige ting oppi og røkelse, og etter å ha lest over dette, spruter man hellig vann i en sirkel rundt offergaven.  

Her har noen velsignet innkjørselen til en landsby, men en nysgjerrig hund undersøker om det er noe spiselig i det som er satt ut:

Noen kler sine husguder (?!) som hinduer skal kles, med sarong nedentil og turban på hodet:

Etter all denne kulturelle aktiviteten var det godt å legge seg på solsenga og la sola varme en sliten kropp:

... og så kom solnedgangen i dag også:

Livet her på Bali er ukomplisert, i alle fall på overflaten. For oss som skummer fløten er det en dans på roser ... og skulle det være problemer hjemme, så er de laaaaangt borte!

Uke 7 (6) Bali

Følger med på statistikken over hvor mange sidevisninger bloggen får, og jeg ser at gårsdagens katastrofemelding gjorde susen; besøket gikk opp, og det kom flere kommentarer. Kanskje jeg burde legge meg til en krimserieform, eller satse på katastrofeinnslag, slik som nyhetskanalene gjør? Jeg kunne jo for eksempel melde meg savnet, og beskrive hvordan jeg er skibrudden på et avsidesliggende hotell, eller en øde strand? Vel, det er vel ikke så langt unna det jeg gjør i dag ... et øyebikksbilde fra elendigheten:

.... så spøk til side, vi går rett på de harde, objektive realiteter:

En veldig fin måte å få sett mye av et nytt sted på kort tid er å leie seg en engelsktalende sjåfør med bil. Det gjorde jeg i går, og etter kartet å dømme dekket turen en stor del av øya. Dessverre regnet det en god del av tiden, så vi hadde ikke det store rundsynet.

Turen ble som en revy med mange, svært ulike innslag; fra den vestlig pregete Kuta, med moderne, til dels eksklusive butikker, via Ubud, kunstnerbyen, regnskog med aper, hindutempel, risterrasser, vulkankrater, massemønstring av hinduer i feststemning … for så å avslutte i Nirwana. Skulle jeg sammenligne turen med et måltid, ville det være som å blande lutefisk, pasta og riskrem på samme tallerken.

Jeg begynner med et bilde fra tempelet Tampak Siring, der hinduer bader i det hellige vannet. Om det skulle være en side ved det jeg opplevde som tegnet seg klarere enn noe annet, må det være hinduismens plass her på Bali, og de uttrykk denne tro gir seg i befolkningen:

Vi startet i Ubud, et sted som har blitt svært så populært. Hovedvekten av turistene var kvinner i alle aldre, men flest unge (eller er det bare mine fordommer som sier at på slike steder, med mange ”art cafés”, kunstutstillinger og et vell av kuturtilbud, der er det mest (enslige) kvinner?) En kontrast som faller meg inn må være steder fulle av irske puber med engelsk fotball (Magaluf på Mallorca?). Steder med overvekt av (fulle) menn som, angivelig, er på utkikk etter damer, uten at det er så mange andre damer der enn dem som har kommet sammen med dem, eller damer som de ikke vil ha, eller klarer å få.

Ubud har egen konge, jeg gikk en tur i palasset hans. Det var så mange fotomotiver over alt hvor du snudde deg, men det var ikke så lett å få med seg det hele, og slett ikke hvor gjennomført mange av disse byggene er: Det er en helhet mellom bygningenes utforming og plassering, ornamenteringen og beplantingen:

Jeg ble litt overveldet av kunst og kulturtilbudet i Ubud, alle butikkene med artefacts … for jeg hadde ikke ventet noe slikt der. I tillegg krydde det av ulike kafeer, barer og spisesteder, det samme gjaldt hoteller, moteller og hjemmelosji (”home stay”, hvor man kan bo hos en lokal familie).

Et fenomen som fulgte oss på hele turen var disse stolpene (stort sett bare bambus) som sto plantet langs veien. De bøyde seg utover og ned mot veien, og så hang det forskjellig utformede ”dusker”, eller rosetter fra disse. Min sjåfør forklarte at de settes opp i forbindelse med festivaler/religiøse fester (?? forsto jeg, tror jeg), og januar er visst en måned med mye festivitas. Jeg antar dette har med hinduistiske tradisjoner å gjøre, for 90% av innbyggerne på Bali er hinduer, og som jeg kommer tilbake til litt senere, er de glad i å markere sin tro med mat, kledninger, fester, ofringer … Mitt inntrykk er at det er en religion som for mange omslutter og definerer hele deres tilværelse. Jeg leste i dag, i Insight Guides (Bali & Lombok), at det kan være et problem for balinesere som søker karriere i større, internasjonale selskaper, at de er for mye borte fra jobben på grunn av at de må delta i mange seremonier. For de som vokser opp i en slik kultur vil jeg tro at den sosiale deltagelsen i seremonier er et trygt og posistivt fenomen, ved at de deler samfunnets (som ikke strekker seg lenger enn til familien, naboen, lokalsamfunnet?) felles mål og verdier. Det verste som kan skje en balineser er at han eller hun ekskluderes fra fellesskapet (det kan skje ved brudd på gjeldende moralske normer, kilde: Insight Guides, Bali & Lombok).  

Jeg ville en tur i apekattskogen (”Monkey Forest”), for nå har jeg sett aper så mange steder at det blir nesten som å dra for å sammenligne dem. Denne skogen, eller parken, var særdeles flott, spesielt vegetasjonen; tropisk regnskog med enorme trær, men også bygninger, statuer, murer og hellelegginger var flott. Det var mange aper i parken, jeg syntes nesten det var som å være i en film med de omgivelsene som var der, nesten uvirkelig. Det var både levende og menneskeskapte aper i parken:

Apene var seg selv, her er det en mor som får oppmerksomhet av avkommet:

Figurene langs murene var dekorative og flotte, selv om det kanskje ikke er kunst alt man ser: Balineserne lager figurer av stein og tre hel tiden og utsmykker bygninger, hager, templer etc. Jeg vil si at denne hangen til ornamentering er et av de mest karakteristiske trekk ved det jeg ser, noe av det jeg lettest legger merke til. Morsomme kan disse figurene også være, her et par eksempler:

Her en annen:

Uten kommentar:

Etter et så profant besøk syntes jeg det var på sin plass med et renselsesbesøk i Tampak Siring tempelet. Jeg har allerede vist et bilde av den hellige kilden, her tar jeg med et bilde som på grunn av regn og tåke fikk inngangen til å se nærmest overjordisk ut; veien til ...

Så kom vi til risterrassene. Ikke at de var så voldsomme i utstrekning, men disse er visst berømte her på Bali; de er svært gamle (flere århundrer) og man har laget et amfiteater med en sober restaurant og utsiktplass på andre siden av dalen. Det hvilte en spesiell ro og atmosfære over dalen.

Amfiteateret:

Jeg likte særlig den delen av restauranten som hadde lave bord med puter rundt, som et japansk spisested, det passet godt med atmosfæren forøvrig. Japanske interiører står for meg som enkle (det er kanskje riktigere å kalle dem minimalistiske?), de innbyr til ro, man oppfører seg dannet (legg merke til skoene som er satt igjen nedenfor sitteplassen), noe som i sum gir stedet inntrykk av verdighet.

Selv satte jeg meg på den delen av restauranten med høye stolben (får vondt i ryggen av lave puter), men inntrykket av ro og verdighet var den samme, da jeg nøt min smakfulle lunch foran de århundregamle risterrassene.

Også her hadde de selvsagt sine figurer som passet på dem:

Fra risterrassene bar det opp i fjellet. Da var det slutt på den gode utsikten for en stund, for regn og tåke ødela mye av sikten. På toppen av calderaen (vulkankrateret) fikk jeg likevel tatt et bilde av den, i retning av Balis største innsjø (7 kilometer lang). Dette er en aktiv vulkan som har hatt jevnlige utbrudd, det siste i år 2000.

Det er en stund siden jeg har åpnet herbariet, derfor tar jeg med denne, som jeg fant ... det husker jeg forresten ikke, det er så mange av dem:

 Så var det to timers kjøretur ned fra fjellet til sørvestsiden av Bali, der jeg skulle se tempelet Tanah Lot, som etter hvert har blitt noe av et symbol for Bali. Selve tempelet ligger på en holme noen meter fra land, og man kommer seg ikke opp der, så det blir med bildene fra land:

Det mest interessante med besøket ble ikke tempelet, men de voldsomme mengdene med folk som skulle dit, de fleste av dem hinduer. På grunn av den store interessen er det anlagt en svær parkeringsplass, det er en lang gate med store (souvenir-) butikker og restauranter på vei til tempelet (de tar selvsagt inngangspenger på et slikt sted). Når man kommer ned til havet, kryr det av hvitkledde hinduer som bærer på offergaver, røkelspinner, det er prester (brahmaner?) som velsigner folk (og/eller offergavene deres), men først og fremst virker det som om dette er en fest (uten alkohol) der hele slekta eller nabolaget deltar. Jeg husker særlig et bilde jeg har på netthinnen, da vi kjørte fra tempelet; en far med sin lille sønn bakpå motorsykkelen som svingte ut i veien, begge kledd i hvite kjortler med den spesielt knyttede turbanen (?) rundt hodet. Man så tydelig på begge at de var på vei til en festlig anledning.

Som et passende punktum etter dette skulle jeg til Nirwana. En av asias beste golfbaner, designet av Greg Norman. Dessverre ble det mørkt på dette tidspunktet, jeg har derfor ingen bilder fra banen eller klubbhuset som yter stedet noen rettferdighet. Interesserte kan jo gå inn på nettstedet deres; http://www.nirwanabaligolf.com  Jeg syntes i alle fall det så enormt mustig ut. Banen ble i 2011 kåret til den beste i Indonesia (det samme 2004 - 2009), den er på topp 100 i verden, klubbhuset har vært ranket som det beste i ”Asia Pacific” og så videre … Prisen for å spille ligger ikke innenfor min rekkevidde (1000 kroner i greenfee), men det går jo an å drømme. Jeg synes jeg får ta med et bilde fra banen, siden jeg har skrytt så mye av den; dette er hentet fra deres nettsider, tempelet Tanah Lot sees ute i havet til venstre:

Nå har jeg forlatt storbyen Kuta og funnet meg en resort på østsiden av Bali. For samme pris som jeg betalte i Kuta (200 kroner per natt), har jeg i Candidasa fått en helt ny hytte rett på stranda. Det er gullende rent her, flotte fliser på gulvet, fine møbler, puter og tepper, og badet er smykket med naturstein, så det er som å stå i en hule i naturen og dusje. Hytta mi i Kuta luktet ille, den var nedslitt, vifta bråket … mens her er det AC og varmt vann! Det som talte for hytta i Kuta var at de som jobbet der var veldig forekommende, de hadde god rede på ting, og de snakket godt engelsk. Nå har jeg kommet ut på landsbygda, og da er det som min sjåfør i går også sa, det er de færreste som snakker godt engelsk på denne delen av Bali.

Jeg bor på "Temple Cafe & Seaside Cottages". Et lite inntrykk av interiøret med utsikten mot havet:

  

… og her har jeg lagt meg ut på ei solseng nedenfor hytta. Oppå senga har jeg lagt den sarongen (batikkteppet) jeg kjøpte i apeskogen i går, og som kostet meg et apebitt. Apa trodde det var mat i posen hvor jeg hadde sarongen, og da jeg beskyttet posen bet den, jævla apa!

Nå har jeg vært ute og snorklet, for første gang siden jeg forlot Malapascua. Det var pålandsvind, derfor var det litt grumset i vannet, men jeg så likevel flere fisker, et par til og med godt over halvmeteren lange. Til i morgen har jeg bestilt båt med sjåfør (det vil si; det kom en og tilbød seg), og han skal ta meg med ut til korallrev som ligger rundt noen små øyer et stykke utenfor resorten hvor jeg bor. Der skal det visstnok være veldig mange forskjellige fisker og koraller. Jeg gleder meg!  

Jeg vil ha med et par detaljer fra hagen før jeg slutter: Her en artig detalj som jeg så først etter en stund; et fuglebur. Bare det ikke skal være en hane i det! ... men ved nærmere ettertanke; en hane får nok ikke plass i dette buret. Jeg er LEI av morrafriske haner nå!

Jeg bor på østsiden av øya, derfor har jeg ikke solnedgangen i havet, men det er i grunnen ok! Jeg klarer meg med denne, særlig siden jeg har så godt og vidt utsyn over havet:

Vi trenger alle noen som passer på oss, ser til oss og sørger for at alt går bra. Her et bilde av min beskytter i Candidasa, en gnom i hagen, rett foran inngangen min:

Det ble en lang beretning i dag. Jeg håper dere ikke er alt for slitne. God natt og sov godt!

Uke 7 (5) Bali (Kuta)

For en meningsløs dag!

Jeg sov dårlig i natt; det var særdeles varmt og fuktig, angret på at jeg ikke hadde valgt et rom med AC, det hørtes som om en million cikader (eller heter de sirisser?) spilte, det var en lys våken hane i bakgården, mange ville fugler utenfor (med vakre stemmer, dog) og en full nabo som kom sent hjem. Spiste derfor ikke frokost før klokken var over 9. Gikk i 3-4 timer langs stranda, Kuta Beach, uten å komme til enden, bare avbrutt av et par turer ut i vannet for å kjøle meg ned og to kopper balinesisk kaffe på en strandcafé. Deretter fant jeg en bar/restaurant ved stranda hvor jeg spiste en smakfull lunch (jeg må skrive mer om maten i Indonesia etter hvert, for den er noe av det beste jeg har fått, alle steder jeg har vært medregnet!). Tilbragte så tre (fire, fem?) timer i en solseng, under en parasoll, mens jeg stirret tomt utover havet, bare avbrutt av seks-syv turer ut i vannet, noen armhevninger og noen ryggøvelser. Da solen hadde gått under horisonten tok jeg drosje hjem.

Huff så kjedelig!

Det var rolig i morges, vannet var svært stille:

Som dere forstår er Kuta Beach enorm, den største stranda jeg har sett i mitt liv. Når du går ut for å bade er det også sand på bunnen, langt utover. Med bølgene som bryter innbyr det til mange fotomotiver, og kameraene er i flittig bruk.

Jeg reiser alene, og nå en stund har jeg ikke hatt ork til å engasjere meg veldig i sosiale sammenhenger med andre turister. Backpackere samles gjerne på egne steder, og da snakker de mye om hvor de har vært, hvor de har tenkt seg, og de utveksler informasjon og erfaring som de kan ha nytte av på den videre reisen. Jeg er litt lei nå av denne type samtale, for de er ofte forutsigbare. Det er noe helt annet når det gjelder  kontakten med lokalbefolkningen: Slike samtaler er sjelden forutsigbare, og jeg liker å være gjest, den som ikke vet hvordan ting foregår, der min viktigste kvalitet er nysgjerrigheten. Om jeg er så heldig at lokalbefolkningen deler med meg av sine tanker om hjemstedet, da kan det bli interessant. Én ting er hva de forteller, mange har forbausende liten formell kunnskap om sitt hjemsted, men måten de forteller på, og hva de legger vekt på, gir etter min mening et uvurderlig innsyn i kulturen (med alvorlig fare for at jeg overvurderer mine egne evner til å tolke signalene som gis).

På min ferd gikk jeg forbi dette hotellet, som jeg trodde var Oberoi hotell (viste seg å være naboen), Legian Beach Hotel: Pris 4.000.000 IDR (2 500 kroner) per natt. Flott å se på, men for en pris; skal du dra nytte av den bør du bruke hotellets eget basseng, ikke stranda, og hva er da vitsen med å reise helt til Bali?:

Jeg våger meg på nok en (pretensiøs) beskrivelse eller vurdering, med fare for å virke både naiv og uerfaren. Det gjelder lokalbefolkningens måte å være på. Når jeg skriver at jeg har hatt litt vanskelig for å menge meg for mye med andre turister en periode, gjelder det altså ikke kontakt med lokalbefolkningen, for de har en slik ukomplisert måte å ta kontakt på. Kanskje er det fordi jeg ikke føler at de vurderer deg på samme måte som "vestlige" personer gjør. De kan godt stille ganske inngående, direkte spørsmål, men det ligger ingen umiddelbar fare for at de vil se ned på deg, plassere deg i bås (bortsett fra at du er turist, rik, amerikaner ...) etc. når de spør. Man føler seg vel sammen med dem.

Balineserne har hva jeg vil kalle for en "forfinet vennlighet": De nærmer seg på en litt avventende, nesten ydmyk måte (om man kan tenke seg det absolutt motsatte av brautende), lavmælt men klar, de henvender seg direkte til deg, personlig. De er vakre å se på - og kontakten understrekes med et smil. Jeg har lest om filippinerne at i deres kontakt med andre er det viktig å ta vare på den andres verdighet. Det synes jeg også passer svært godt på balineserne, disse folkeslagene er like på denne måten.

Ååhhh, det er SÅ GODT Å BADE i dette vannet:

Jeg har vært "angrepet" av mer enn 20 selgere i dag, men angrepet er i denne sammenhengen ironisk ment. Selgerne er uten unntak greie å ha med å gjøre, jf. forrige avsnitt. Man kan selvsagt hate alle selgere av prinsipp, eller man kan snakke med dem. Jeg kjøpte etterhvert en caps, type golferen Fredrik Jacobsson. Capsen fikk jeg prutet ned til en minimumspris, men selgeren skulle ikke bare selge, han satte seg ned og fortalte villig om seg og sitt, i tillegg hadde jo jeg noen spørsmål, og han svarte som bare det. Han kom fra Vest-Bali. Engelskkunnskapene er betydelig bedre her enn i Jakarta, heldigvis. Han tok meg i hånda både etter salget og da han gikk. Maken til anstendig og høflig oppførsel. Kanskje jeg burde handle litt oftere, selv om det strengt tatt ikke er så mye jeg trenger ...

Kuta Beach er kjent for å ha meget skumle understrømmer. TV2 sendte en serie i fjor om livreddere på Kuta Beach, Bondi Rescue, der man fokuserte blant annet på dette. Det er svært mange australske turister på Bali, og i serien var det australske livreddere som dro til Bali, blant annet for å bedre kvaliteten på de lokale styrkene. Når dette flagget er oppe skal man (helst) ikke gå ut i vannet. De som er ute i vannet på dette bildet har alle et surfeboard med seg, og dette er festet til dem med stropp og snor:

... derimot kan man bade imellom disse røde og gule flaggene. Jeg merket også på disse stedene at det var godt med strøm i vannet, ikke et sted jeg ville anbefale å bade med barn, eller i alle fall bør man passe svært godt på dem:

Det var skarpt å være ute hele dagen, selv om jeg hadde parasoll det meste av tiden, havet gir voldsomme reflekser. Det ble bedre utover ettermiddagen.

I Manila var jeg så heldig å få kjøpt boka "The Island from the Day Before" ("Øya fra i går" på norsk) av den italienske semiotikeren Umberto Eco. Det er noe med Ecos bøker ... I denne boka lider italieneren Roberto de la Grive skibbrudd i Stillehavet. Han flyter rundt mens han holder på en planke et par dager, så reddes (!?) han ved at han støter på et skip. Da han dagen etter våkner opp i skipet finner han ut at han er alene, og selv om det er kort vei til ei øy (fastland?) kommer han seg ikke dit fordi; 1) han kan ikke svømme 2) det finnes ingen lettbåt ombord. Mellom båten og øya går meridianen som inneholder datolinja, dermed er båten fra i dag og øya fra i går. Roberto har gjort en rekke nedtegnelser av det som skjedde med ham, som Eco griper fatt i og "kommenterer". Eco er en mester i å tegne flere perspektiver, få frem paradokser, han reflekterer over en skriftlig teksts begrensninger (Robertos nedtegnelser) ..., han trekker historiske paraleller etc. etc. Det er en fornøyelse å lese, og i mitt tilfelle passer det godt å lese en slik bok, jeg er jo selv (skibbrudden?) i Stillehavet. Ei bok som dette er som en reise, eller kan lignes med en reise, mine refleksjoner når jeg leser den fylles derfor med tanker og opplevelser fra min egen reise. Slike bøker er særdeles gode følgesvenner på lengre reiser, men anbefales også til den som sitter plantet i hverdagens trivialiteter hjemme og drømmer seg ut.

... og så kom solnedgangen.

Som dere forstår var det vanskelig å lage en bilde-assistert historie fra dagens hendelser, det skjedde jo egentlig ikke noe. En bortkastet dag? I stedet har det blitt et lite resymé av noen refleksjoner jeg gjorde meg på dagens ferd, kanskje passer det bedre å kalle dette for "refleksjoner langs stranda"?

Uke 7 (4) Jakarta - Bali

Farvel Jakarta!

Det har vært ok i denne storbyen. Den virker svært vestlig, særlig i sentrum, og jeg tror det er mye spennende under overflaten. Folk ser ut og virker annerledes enn på Filippinene, men også her er de veldig åpne og vennlige. I en storby er selvsagt kulturen noe annerledes enn på landsbygda, og moralske begreper som ærlighet har vel ikke den samme vekt. Det fikk jeg merke da jeg dro fra hotellet (hotell Rota); jeg glemte igjen den beste skjorta mi. Da jeg gikk ned for å sjekke ut gikk én person opp på rommet for å sjekke at alt var i orden, det er vanlig at de gjør det her nede før du får dra, men da vedkommende kom ned sa han ingenting om skjorta. Jeg brukte den i går, så jeg vet at den var på rommet!

Terminal 3, som AirAsia bruker, var svært moderne. Tro bare ikke at de ligger noe tilbake for oss når det gjelder standarden på slike steder. Det de kanskje ikke er så gode på er informasjon; lystavler med oppdatert informasjon og kommunikasjon via høyttaler. Når det gjelder det siste er Shanghai det absolutt beste jeg har opplevd på noen flyplass: Det virket som om stemmene i høytaleranlegget var elektronisk generert; distinkt og tydelig uttalt, ikke til å misforstå. Her er det som oftest ikke til å forstå.

  

En time og femti minutter, fylt med et lett kyllingmåltid og utsikt over Java, det gikk fort. Så gikk vi inn for landing på Bali. AirAsia virker å fungere meget bra, kan anbefales.

Så var vi kommet til Bali. Et sted som jeg alltid har tenkt meg eksotisk, på grensen til det oppnåelige. Jeg får vel si som Heikki, finnen jeg møtte på Siquijor: "Jeg hadde aldri i livet trodd at jeg skulle komme til Bali.", han var i en situasjon som gjorde dette svært usannsynlig, men han kom seg dit (hit), og han hadde tydeligvis mange gode minner der(her-)fra. Ankomsthallen virket litt stusselig, men skinnet bedrar,  det er mange flyvninger hit, både nasjonale og internasjonale. Jeg tror Rygge ville være misunnelig.

Drosjene på flyplassen er dessverre forhåndsbetalt, jeg måtte derfor betale (ganske mye) for en drosje til KUta (som ligger rett ved flyplassen), og så be sjåføren kjøre meg til et rimelig hotell. Han kjørte selvfølgelig til det aller nærmeste (han hadde jo samme betaling uansett), men det var etter mine begreper slett ikke noe billig hotell. Femti meter unna fant vi et hotell som slett ikke var av de beste, men det var i alle fall innenfor det taket jeg hadde satt for hvor mye jeg ville betale, og det lå sentralt. Skitt au!

Etter å ha levert en del tøy til vask bar det ut i Kuta ...og; endelig var jeg på stranda igjen! Etter seks dager i storbyer (Cebu, Manila og Jakarta) hadde jeg nesten abstinens. 

Stranda var det ikke noe å si på, det er den suverent største jeg har vært på så langt. Nå er kanskje ikke sandkvaliteten så god som en del andre steder, og man skal passe seg for strøm og bølger når man bader ... men stor var den! Jeg så nesten ingen som badet på vanlig måte, nesten alle ute i vannet drev med brettsurfing.

Jeg spaserte et stykke langs stranda - og veien, nordover. Stedet ga tydelig preg av å våre et turiststed!

LIke ved der jeg bor var det også et stort kjøpesenter ... men kjøpesenter er jeg ferdig med for en stund nå.

Hard Rock kafé og Hard Roch hotell var det også langs denne stripa. Jeg har bare sett Hard Rock hotell ett sted tidligere, i Pattaya, og det er dyyyyrt. jeg sjekket prisen for et rom på et par resorter langs stranda, og de lå på vel 1000 kroner natta. Ikke verd prisen vil jeg si, beliggenheten tatt i betraktning. Jeg så også av kartet at et av de mest eksklusive hotellkjedene, Oberoi, har et hotell litt lenger nord på denne stripa, men det så jeg ikke.

Jeg ble lei av å sjekk ut hotellene i området og la meg på en solstol på stranda. Der fulgte jeg med spenning på om dette regnværet ville trekke mot oss eller ikke:

Regnværet trakk unna, og hvem kan vel klage når man kan tilbringe et par timer på ettermiddagen i en god solstol med en kald øl eller to med nesa vendt mot dette:

… og så kom jo solnedgangen etter hvert:

Jeg gikk hjem etter at sola var gått ned, til min bungalow som ligger like bak det største kjøpesenteret i Kuta. Jeg så da at man skal ikke langt fra den mest trafikkerte gata før stemningen er en helt annen, og jeg fikk se noen av de genuint balinesiske elementene, som gjør dette stedet helt annerledes enn noen av de andre jeg har vært på. Så langt kan jeg si at det har (i alle fall) med arkitektur og ornamentering å gjøre: Takfasonger, portstolper/-porthvelvinger, de bruker mye murer mellom eiendom og gate/ måten disse er utformet, bruk av (religiøse?) figurer og ansikter som utsmykning til bygningsmessige elementer med mer. I utgangspunktet har jeg tenkt meg den balinesiske kulturen som en som dyrker naturens ånder og krefter, animisme. Det jeg ble fortalt av drosjesjåføren som kjørte meg til hotellet, er at 80% av befolkningen er hinduer, mens 10% er kristne og 10 % muslimer.

Jeg har akkurat spist en liten pizza ikke langt fra der jeg bor, og servitøren, en ung, vakker pike fra den nordlige delen av Bali kom med regningen. Jeg spurte hvordan det var i nord, hvordan de levde utenom Kuta, den balinesiske måten … og bevares; for en åpen og vennlig måte hun fortalte på. Hun fortalte om roen på hjemstedet, samholdet og måten folk kommuniserte på: Dette er ikke den balinesiske måten, sa hun, og slo ut med armene rundt seg. Dette er et internasjonalt sted, bare turister.

Da jeg kom inn på området der jeg bor, en hage rundt bungalower, satt ansatte og andre så stille og fredelig og snakket sammen, tok en kopp te (?) … ikke noe stress. Takk og pris for å få oppleve disse stedene, stemningene, klimaet. Takk for muligheten for å reise og oppleve!