Uke 11 (1) Bangkok

Jeg har vært noen ganger i Bangkok nå, men fortsatt virker byen så voldsom at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Jeg bestemte meg å spasere en tur fra Khao San Road og sørover mot Grand Palace. Området er kjent som "The Old Town", der man kan betrakte området som en øy, avgrenset mot elven Chao Phraya i vest, Banglampu kanalen i nord og Ong Ang kanalen i øst.

Bangkok er en by med mange ansikter, og alle disse ansiktene ville det ta evigheter å eksplorere, dersom det skulle gjøres skikkelig. Mine ambisjoner var derfor ikke høyere enn at jeg bare ville la inntrykkene komme etter som de dukket opp, og så fange noen øyebliksbilder av det jeg så og opplevde den dagen.

Jeg startet i området der jeg bor, Khao San Road, et område sydende av liv, overfylt med salgsboder, butikker, restauranter, overnattingssteder etc.

Jeg trengte ikke bevege meg langt sørover før landskapet skiftet karakter radikalt. Det var som å komme fra jungelen og gå ut på savannen; store, oversiktlige områder med masse luft og lys. Her et fortau langs en av de svære boulevardene:

Bangkok preges av buddhismen, det er templer og statuer i mange størrelser over alt.

Veisystemene rundt Grand Palace er store, selv veikryssene er ekstraordinære, så store at de rommer egne parker. Her er det noen hjemløse (?) som har dratt nytte av den fine plenen:

Og på den andre siden av krysset var det noen på picknic, eller var de bare omreisende selgere som tok en pust i bakken, varelageret til venstre kan tyde på dét?

Så kom jeg til Grand Palace, og det er jo et imponerende syn. Her er et lite utsnitt av bygningsmassen:

Det er alltid mange turister her, blant annet mange grupper. Her er en kinesisk (?) gruppe som markerer at de besøker Grand Palace med en fotosesjon:

Men et slikt sted må selvsagt holdes i orden. Grand Palace er et viktig ansikt utad for Thailand. Noen er så heldige at de har fått seg jobb, og av disse er det (som vanlig) noen som jobber, mens andre ser på.

Fra Grand Palace er det ikke langt ned til elva Chao Phraya. Dette er noe av det jeg liker best med Bangkok; å kunne ta en tur på elva for å se på trafikken der, og for å lufte meg litt i varmen:

Da jeg besøkte Bangkok i fjor bodde jeg på et hotell like ved elven, The Royal River Hotel. Jeg hadde et rom som vendte rett mot elven, 20 meter unna. Rommet hadde en stor terrasse med skyvedører, så jeg kunne rulle senga ut på terrassen og ligge der og sole meg om morgenen mens jeg fulgte med på livet nede på Chao Phraya. Stille, luftig og annerledes enn jeg har opplevd Bangkok tidligere. Det er en løsning jeg gjerne velger igjen.

Det er nok av templer å se fra elva, her Wat Arun:

Men det er også en annen, mer moderne skyline: Det høye bygget til høyre er et av Bangkoks (verdens) beste hotell; The Peninsula. De som besøker Bangkok bør besøke restauranten i 1. etasje, den har fantastisk mat og ditto utsikt. Til venstre er et nytt bygg som jeg ikke kjenner til.

Med buddhismen så nærværende skulle det bare mamngle om der ikke også er buddhister i tradisjonelle, oransje kapper:

Fra elvebåten kan man gå rett over til "skytrain" (BTS), ved stasjonen Saphan Taksin, som ligger ved Taksinbroen. Skytrain er forresten noe av det beste som har skjedd Bangkok; med skytrain kommer man seg raskt frem over lange strekninger for en rimelig pris. Her har jeg gått av toget på Silom stasjon:

Silom var tidligere et kjent "Red Light District" i Bangkok, fullpakket med små butikker og boder, restauranter med mer. I dag er Silom Square omtrent fullstendig inneygget av gedigne kjøpesentre, forretningsbygg og hotell (blant annet Novotel). Jeg skal ikke beskrive for mye av dette området, men det er fortsatt et godt sted å dra for å spise og shoppe.

Her har jeg fanget to karakteistiske sider ved gatelivet i Bangkok: En (japansk) turist som tar bilder, og et lite, lokalt alter til Buddhas ære:

Helt til slutt; siden jeg har diskutert kjøpesentre i andre store, asiatiske byer, får jeg ta med et bilde av en av Bangkoks mange slike. Dette er tatt i MBK, som ligger mellom skytrain stasjonene Silom og National stadium. Senteret er ikke bare for å handle, her er mange kinoer, spillsenter, massasjeinstitutter, ... mange trenger vel ikke forlate MBK for noe, om man trives slike steder.

Uke 10 (3) Langkawi - Kuala Lumpur - Bangkok

Flere dager med reising nå. Den siste dagen i Langkawi regnet det nesten hele tiden. Skjønt regnet ... noen sto der oppe og helte bøtter med vann over oss. Det må ha regnet like mye siste dagen som på et halvt år i Bergen.

Men det var da noen perioder med oppholdsvær, og da hadde jeg stranda for meg selv:

Langkawi har en ny, grei flyplass. Noe pussig er det da at det ikke finnes en eneste tavle eller skjerm i ventehallen som melder om ankomster og avganger. Vi måtte spørre personalet ved gaten om flyet var i rute.

AirAsia liker å male flyene i forskjellige, fargerike motiver.

Jeg var godt kjent på flyplassen i Kuala Lumpur, så turen inn til byen gikk greit, selv om den tok lang tid (nesten to timer fra vi landet). Denne gangen fant jeg et hotell i Chinatown, det var både billigere enn det jeg fant i Bukit Bintang, og det lå nærmere sentralstasjonen, hvor jeg skal i morgen tidlig for å ta toget tilbake til flyplassen.

Jeg spaserte omkring i Chinatown, og noen ganger er man heldig: Jeg kom over en restaurant og téhus, Kafe Old China (11 Jalan Balai Polis), som i tillegg også var museum. Bygget og interiøret skulle etter sigende fortsatt være slik det var under WW I, altså for nesten hundre år siden. Restauranten var på gateplan mens téhuset var ovenpå. Der sto det dekket til té som om man ventet fyrstelige gjester. Jeg skulle til å ta noen bilder, men ble bryskt stoppet av en distingvert, middelaldrende  herre som sa  at siden dette var et museum tillot de ikke fortografering, dessverre. Det var fullt mulig å bestille en te-sesjon, men siden jeg var alene avsto jeg. Jeg har bare én gang tidligere vært i et tehus med en slik ærverdige ramme, i Bejing i 2007.

På bakkeplan, i restauranten, fikk jeg imidlertid lov til å ta bilder, og jeg tok et par, selv om lyset var dårlig. Interøret var forholdsvis enkelt, men gjennomført og flott. De øvrige spisegjestene virket å ha kommet fordi de vistste om - eller hadde hørt om stedet på forhånd, for de pekte og diskuterte mens de inspiserte bilder og møbler nøye.

Kafe Old China kan absolutt anbefales om dere tenker dere til Chinatown i Kuala Lumpur. Slik ser inngangen ut:

Her er et bilde fra en vanlig gate i Chinatown i KL, med "uterestaurant" på sedvanlig vis. Det er hyggelig å spise på slike steder, ikke minst prismessig:

Mitt valg av hotell i Chinatown; LeHotel, midt i handlegata Petaling skulle jeg gjerne gjort om. Rommet jeg ble tildelt hadde vindu mot gata, som var pakket med folk til langt på natt, og på toppen av det hele var låsen på vinduet ødelagt, så vinduet lot seg ikke lukke. Det ble ikke mye søvn!

De to gangene jeg tidligere har ankommet Kuala Lumpur har det vært med AirAsia, og de har en egen flyplassterminal (LCCT). Jeg har forresten vært svært fornøyd med servicen og effektiviteten til AirAsia frem til nå. Det er kanskje ikke så rart: AirAsia er asias største lavkostselskap, de flyr til mer enn 400 destinasjoner i 25 land, og de har av Skytrax vært kåret til verdens beste lavkostselskap i 2007, 2009, 2010 og 2011!

Denne gangen skulle jeg fly med Malaysia Airlines, og da fikk jeg reise via hovedterminalen på KLIA (Kuala Lumpur International Airport). Det fine var at da kunne jeg ta flytoget helt frem, og det tok bare 28 minutter. Kanskje enda bedre: Malaysia Airlines hadde innsjekkingskranke på jernbanestasjonen i KL, så jeg fikk kvittet meg med kofferten allerede der, og jeg fikk sjekket inn.

Hovedterminalen på flyplassen i KL er stor, ny og moderne. Den virker å være bygget med tanke på fremtidig økning i passasjergrunlaget, for jeg har aldri tidligere vært på en så stor flyplass med så lite folk. Nå kan det ha noe å gjøre med at jeg var der lørdag formiddag.

Om jeg får komme med en klage, så må det være på den tungvinte måten man bestiller og betaler for maten på spisestedene. Jeg liker best når man kan gå til en disk hvor man ser hva slags mat de har, bestiller og betaler der og da og får maten med en gang. Det er mer konsumentvennlig enn å måtte gå til en separat kasse/stasjon og bestille ut fra en meny og betale, og så vente ved bordet på maten, for det kan ta sin tid. Det virker på meg litt som U-landstaktikk; åtte personer gjør samme operasjon som kunne vært utført av to eller tre.

Jeg har de siste årene syntes at lavkostselskaper, særlig Norwegian som jeg har benyttet en del, er like gode som "de store". Sist jeg reiste med SAS var jeg til og med særdeles misfornøyd både med standarden (dårlig benplass) og tildels servicen. Malaysia Airlines viste likevel at det er klasseforskjell mellom selskapene: Det var ikke noen spesiell kostbar billett jeg hadde kjøpt fra Kuala Lumpur til Bangkok, og turen tok bare 1:45. Likevel fikk alle et stort og velsmakende måltid, og vi kunne velge mellom fisk og kylling. De serverte vin til maten, gratis. Det var mange flyverter (er det dét det heter?), og de sprang med en gang man spurte om noe. Alle setene var utstyrt med TV-skjerm, og de hadde et "inflight" underholdningsprogram med flere filmer. Vi fikk alle utlevert hodetelefoner, slik jeg ellers bare er vant til på langflygninger. All mulig honnør til Malaysian Airlines, de var bra!

Jeg tok et bilde fra flyet over Malaysia; legg merke til den svære elva som har laget en nærmest perfekt meander.

Så landet vi i Bangkok. De som har vært her kjenner kanskje igjen det flate landskapet, alle "hagene" fyllt med vann, og selvsagt; skyline (selv om den blir litt liten på dette bildet):

Subvarnabhumi Airport i Bangkok er enorm. Jeg tror vi måtte gå (riktignok på rullebånd), én kilometer fra flyet og til vi kom til "immigration". De har til og med plass til et lite buddhisttempel inne:

Da vi kom til immigrasjon og skulle stemplepasset var det bråstopp. Denne flyplassen er kåret til en av verdens beste av dem som mottar over 40 millioner passasjerer årlig, men jeg skulle gjerne hatt et ord med i laget der. Med en så dårlig (sendrektig) passkontroll burde de skjemmes. Vi ventet to timer på å komme igjennom, og det er det verste jeg har oplevd på alle de flyplasser jeg har vært. Det verste var at det virket ikke som om det var noen bevegelse i køen. Køordningen deres er også for dårlig. Resten av flyplassen er et underverk!

En av de viktige forbedringer som er gjort med logistikken de siste årene er at man har bygd et "flytog" som går direkte til sentrum av Bangkok. Selv er jeg veldig glad for dette, for da slipper jeg de halsbrekkende drosjeturene fra flyplassen til byen. Slik drosjesjåførene opererte mellom tidligere Don Muang flyplassen og sentrum, og senere Subvarnabhumi, det var ikke morsomt å være med på. Nå er det ikke alltid slik at det går et tog: Da jeg dro fra Jomtien til flyplassen i fjor kjørte drosjesjåføren slalom på motorveien i 160-170 km/t.

Denne gangen har jeg valgt å bo i "distriktet" Khao San Road (Khaosan gata). Det er et kjent backpackerområde i Bangkok, men av en eller annen grunn har jeg aldri vært her tidligere. Det ligner på så mange andre, tilsvarende steder: Backpackerbevegelsen som startet på 60-70 tallet gjorde kjent noen områder som disse (unge) menneskene trakk til, av ulike årsaker. Områdene utviklet seg på grunn av den interessen som ble skapt, men den opprinnelige atmosfæren er knapt tilstede lenger. Noe av det opprinnelige er der fortsatt; de fungerer (blant annet) som samlingssteder for globetrottere med budsjett og der kan fortsatt være rimelige, upretensiøse overnattingssteder. I kjølvannet av tilstrømmingen av turister, som ikke lenger bare er "backpackere", men like gjerne pakketurister eller en gruppe rike, unge japanske fruer på storbyferie, har den sedvanlige gjengen med selgere og lykkejegere funnet veien hit. Men for all del; det er mye liv her, man kan feste hele natten, man kan shoppe, og det finnes mange gode massasjeinstitutter i nærheten.

I dag (søndag) har jeg vært på Chatuchak markedet. Det er et av verdens største helgemarkeder, og det største markedet i Thailand. Her kan man kjøpe alt mulig man kan tenke seg, og mange ting man aldri har tenkt på. Markedet er spredt over et område på 27 mål, er delt inn i 27 seksjoner og består av mer enn 15 000 butikker (stalls). På én åpningsdag (lørdag eller søndag) er det mer enn 200 000 besøkende der, 30% av dem utlendinger (kilde: chatuchak.org). Det er faktisk mange interessante og morsomme varer å få kjøpt, men jeg må innrømme at det er slitsomt å gå rundt i havet av butikker og mennesker. Chatuchak har for få steder man kan sette seg ned for å drikke eller spise noe, så de stedene som finnes er ofte fylt opp. Når det er sagt; jeg ville aldri reise til Bangkok uten å avlegge Chatuchak et besøk, i alle fall om jeg var der over helgen.. Man trenger jo ikke være der hele dagen.

Uke 10 (2) Langkawi

Jeg har tenkt helt siden jeg kom at det er noe som er vesentlig annerledes med Chenangstranden enn andre turiststrender jeg har vært på, men jeg visste først ikke hva det var. Så kom jeg på det: Det finnes INGEN selgere som går rundt og fallbyr varene sine her på Chenang! Det virker nesten utrolig, for om man har vært for eksempel på Pattaya, vet man hvilken plage dette kan være. Dersom det ikke er for mange selgere, og de er smilende og greie, er det ikke noe problem. Da kan man jo kjøpe litt, og så kan man prate med dem, om det finnes noe felles språk å kommunisere med. Når selgerne derimot kommer med to meters mellomrom, og er pågående i tillegg, da blir de en prøvelse.

Tenk en hel strand uten selgere!

Vel, det er virksomheter på og ved stranden hvor de selger vannsportaktiviteter; seilbåter, kajakker, jetski, man kan ri på ei slik gul pølse, slept etter en båt, fly i fallskjerm etter båt med mer. I tillegg selges mange typer utflukter.

I går gikk jeg en tur rundt Chenang, og litt innover i landet, for å få se litt av hva lokalbefolkningen gjør og hvor og hvordan de bor. 

Det første jeg støtte på var en mengde båter som lå fortøyd langs bredden på ei lita elv. De ligner på bankaene på Filippinene og jukungene i Indonesia, men de har ikke sidestøtter og de er platte bak, hvor de har plassert en utenbordsmotor. Wikipedia har en interessant artikkel om tradisjonelle fiskebåter på denne adressen: http://en.wikipedia.org/wiki/Traditional_fishing_boat

Båttypen har nok holdt formen noen år. Dette "skjelettet" gir et godt bilde på hvordan de er bygd opp:

På denne båten er det montert store lyskastere på taket. "Lystring" er en vanlig måte å fiske på i hele Sør-øst Asia. Om natten kan man se en lang rekke med lys ute på havet, da fisker de etter tunfisk, slik de også gjorde på Bali. Denne fiskeren har rigget opp en skikkelig brygge til båten. Sannsynligvis tar han med turister ut til øyene rundt. Det er en vanlig bigeskjeft blant de fiskere som har båter som passer til det.

Jeg skulle ikke så langt inn i landet fra Chenangstranden før turistpreget var borte og jordbrukssamfunnet kom til syne. Dessverre ver det mer som også kom til syne; et skikkelig regnvær dukket opp, så jeg måtte søke ly i en spisehall, hvor de hadde en svær buffet der man kunne plukke det man ønsket, og betale for det man tok. En vanlig form for spisested. Det ble en tidlig lunsj.

Det er ikke bare selgere det er lite av her, jeg har heller ikke sett mange hunder. Derimot apekatter ... og vanlige katter. Det snodige med kattene er imidlertid at de har korte haler, som om de alle har vært i alvorlige slagsmål, eller har vært uforsiktige når de krysset veien. Det er likevel litt rart om det skulle gjelde nesten alle katter. Slik ser de ut (jeg ofret litt av kyllingen min for å få et bilde av denne):

På min vandring kom jeg aldri til noen slik ”landsby i jungelen” som jeg har hørt om tidligere, de finnes nok andre steder (?) Bebyggelsen rundt her er spredt, det er som oftest god avstand mellom husene, så man får ikke inntrykk av at man er i noen (lands-) by. Husene er hovedsakelig av mur, men hagene er ikke stelt slik jeg opplevde blant annet på Malapascua og Bali. Noen steder har man imidlertid gjort seg flid med hagen. Den uunngåelige hanen har også kommet seg med på bildet:

Det er voldsomt grønt og frodig, men de har ikke plantet like blomster de stedene jeg har sett. Det betyr ikke at det ikke er blomster her. Et flott eksemplar til herbariet:

Her en litt større busk med mange fargerike blomster:

Jeg er vant til å se kvinner i tradisjonelle muslimske klesdrakter, men jeg har aldri vært noe sted hvor dette er så gjennomgående som her. Selv småjentene går tradisjonelt kledd, her er ei som var på vei hjem fra skolen, men som ville ha med seg noen søtsaker på veien:

Selv på stranda er det mange tildekkede kvinner å se … og det gjelder ikke bare oppe på sanda, det gjelder når de er i vannet også. Mange bader med klærne på, ikke bare kvinner og jenter, men også gutter og menn.

En som serverte på en av barene her, Ving, fra Rangoon i Burma, fortalte at han hadde arbeidet på denne baren i fire år. Han var nå 23. Arbeidstiden var hver dag, fra elleve på formiddagen til over midnatt, med delvis fri hver onsdag. Han leide ett rom hvor han sov, men han hadde ingen familie i Malaysia. Han fikk 1200 MYR (vel 2000 kroner) i måneden i lønn. Av disse pengene sendte han 900 MYR hjem til familien i Burma, han betalte 250 MYR for rommet, og så hadde han 50 MYR (90 kroner) i måneden til seg selv. Jeg antar det var noe tips i tillegg, og så hadde han gratis mat og drikke på jobben. Han fornyet sitt visum én gang i året, men han kunne bare jobbe fem år sammenhengene, så om et år skulle han reise hjem til familien i Burma. Dette er nok ingen sjelden historie, for det er mange ”fremmedarbeidere” i Malaysia. Mange jobber under mye verre forhold enn Ving. Likevel forteller også denne historien noe om livsbetingelsene for folk i denne delen av verden.

I dag har jeg ikke giddet bevege meg stort. Det er for fint på stranda. Jeg har én dag til her, så reiser jeg til Kuala Lumpur fredag og videre til Bangkok lørdag. De stedene er det ingen strand, så det gjelder å utnytte muligheten.  

Uke 10 (1) Langkawi

Har begynt på den 10. uken på reise. Ikke til å tro, hvor har tiden blitt av?

Bare noen stemningsbilder fra dagen i dag. Det var en fin formiddag, stille og sol fra skyfri himmel:

Langkawi er ca. 25 kilometer fra nord til sørspissen, litt mer fra øst til vestsiden. Det bor 65 000 mennesker i dette arkipelaget, men bare tre øyer er bebodd. I tillegg til Langkawi; Tuba og Dayang Bunting. 90% av befolkningen er malayere, de siste 10% består hovedsaklig av kinesere, indere og thaier. Flere av dem jeg har snakket med, som jobber her, kommer fra Burma (Myanmar). I tillegg er det mange innflyttere fra Kuala Lumpur og andre steder i Malaysia som har kommet for å dra nytte av turistindustrien.

Som turist trenger man ikke bekymre seg over demografiske data. Værdata kanskje, men heller ikke det er noe problem, klimaet er tilnærmet perfekt, om man kan tåle en regnskur eller to.

Jeg lå på ei solseng noen timer, under en parasoll, bare avbrutt av turer i vannet for å kjøle ned kroppen. Skjønt kjøle ned ... vannet holder sikkert 27 grader det også. Det blir voldsomt skarpt lys når man befinner seg midt på den brede, kritthvite pulversanda. Husk gode solbriller dere som har tenkt dere hit!

Hva gjorde folk på øya før turistene kom? Dette var et fattig agrarsamfunn, de viktigste produktene var fisk, gummi og padi: Padi er det malayiske ordet for risplante. I dag er turismen den viktigste inntekstkilden, med alt det fører med seg, på godt og vondt.

Været har vekslet de siste dagene, og det gjorde det i dag også. Svarte skyer bygget seg opp i horisonten, det så virkelig mørkt ut, bokstavelig talt:

Men ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe. De mørke skyene ga voldsomme kontraster og fine fotomotiver. Bare synd jeg ikke hadde et digitalt speilreflekskamera med passende objektiv

Men man kan ikke bare late seg, man må jobbe litt også. Jeg bestemte meg for å ta en tur til den nærmeste golfbanen for å trene. På veien spurte jeg drosjesjåføren hvor alle de lokale innbyggerne bodde, og da sa han at det er mange landsbyer over alt på Langkawi, men man ser dem ikke på grunn av den tette skogen. Jeg tenkte på hva servitøren i baren sa til meg her om dagen, at hun bodde "i jungelen". Dersom jeg får tid må jeg ta meg en tur til en slik landsby. Livet er nok ganske annerledes der enn på turiststripa langs stranda.

Det viste seg at golfbanen nylig hadde byttet navn, men det visste heldigvis drosjesjåføren, som kjørte meg til 99 grader øst (99´East). Banen åpnet de ni første hullene i fjor med et provisorisk klubbhus. De siste ni hullene skal etter planen stå ferdig neste år, men det avhenger visst av salg av eiendommer, som skal kranse banen.

Jeg fikk leid noen køller og ble så kjørt av en ansatt i buggy til driving rangen, som jeg hadde helt for meg selv.

Etter treningen kom den ansatte tilbake, og han gikk med på å kjøre meg gjennom hele banen. Det er tydelig at man satser på å nå høy standard på banen, selv om det manglet noe på finishen nå. Designen virket moderne med mange unduleringer og mange bunkre i fairway. Greenene virket fantastisk flotte, selv om de var sandet samme dag jeg var der.

Det virker imponerende når man ser opp mot en slik green som dette, mot en bakgrunn av regnskog.

Bildene ble dessverre dårlige på grunn av fukt på linsa. Den ansatte, jeg har ham mistenkt for at han jobber som caddy, fortalte at kongen (sultanen?) av denne regionen, som nå også er Malaysias monark, har planlagt å bygge seg et slott i Tudor stil på toppen av åsen når hans regjeringsperiode er over (om jeg forsto ham riktig). "Da kan du kanaskje få spille med ham, han er en meget hyggelig mann."

Her er vi på det høyeste hullet på banen, og det var en flott utsikt mot hovedstaden på Langkawi, Kuah. Det var ikke mange forstyrrelser ute på banen, roen ble bare avbrutt av fuglekvitter.

Langkawi har to andre golfbaner, begge 18-hullsbaner. De skal begge være svært gode baner, den ene eksepsjonell i følge en engelsmann jeg snakket med. Denne banen, Datai Golf, er dessverre stengt nå og frem til andre kvartal i 2013 for å oppgraderes.

Så kom vi frem til et par fem hull som gikk nedover. Her var det også flott utsikt, ikke bare mot Kuah men også mot øyene utenfor. Nede på flata, mot havet, ligger det flere rekefarmer.

Langkawi gir altså gode muligheter for å spille golf på baner av høy standard, til en ikke alt for høy pris. Greenfee på de to banene som er åpne er hhv. 200 og 250 MYR (370 og 435 kroner). De har gode køllesett til utlån, og man kan velge om man vil bruk buggy eller tralle. På denne banen ville jeg i alle fall ikke vært i tvil om det var varmt; så kupert som den er er det buggy som gjelder. Her et siste bilde som kanskje gir en indikasjon på høydeforskjellene: