Uke 2 (4) Puerto Princesa

Idag har jeg vært i fengsel!

Dro til Iwahig Prison and Penal Farm for å se nærmere på dette berømte fengselet. Det var en annerledes opplevelse, både besøket som sådan, og etterpå å lese både hva man har tenkt omkring fengsel her borte, og hvor lenge dette har foregått. Det er slett ikke bare vi som forsøker og har forsøkt nye veier når det gjelder hvordan straff skal gjennomføres.

Palawan har en historie som straffekoloni, helt tilbake til den tiden da Spania hersket her borte og de forviste kriminelle og andre brysomme hit. Amerikanerne fulgte opp ved å etablerte en straffekoloni ved Puerto Princesa i 1906, og da denne flyttet til Iwahig i 1907 kunne de innsatte tilbringe sin tid ute, innenfor koloniens område, og selv velge hvilken type arbeid de ønsket, et valg mellom jordbruk, fiske (-farming), skogbruk og snekkeri.

Historien sier at straffekolonien ble etablert i regnskogen ved Puerto Princesa. I dag, mange år senere, er dette et stort, kultivert område som ikke bare består av Iwahig Prison and Penal Farm, men hele fire underkolonier; Iwahig (13 000 hektar), Central (14 700 hektar), St. Lucia (9 800 hektar) og Montible ( 8 000 hektar), kilde: Wikipedia.

Her har min sjåfør for dagen, Jay, stoppet ved det første tegnet på straffekolonien; rismarker. I bakgrunnen kan det skimtes husdyr (klikk på bildene om du ønsker å se dem i full størrelse):

Jeg fikk naturlig nok ikke fotografere ved kontrollposter og ved lukkede fasiliteter. Etter å ha registrert meg ved hovedporten stoppet vi ved den lukkede delen av fengselet. I alle fire koloniene har de tre kategorier fasiliteter; åpen, halvåpen og lukket. De som kommer hit kommer først til halvåpen avdeling, og det kan etter hva jeg forsto skje når de har en tredel igjen av straffen. Deretter kan de overføres til åpent når  et styre godkjenner det (cathegory board). Lukket avdeling er for dem som forbryter seg mot regelverket mens de er i kolonien. Å søke faktakunnskaper underveis er forresten ikke alltid så enkelt, både på grunn av språkproblemer (engelsken kan være mangelfull), fordi de du spør ikke vet eller de svarer uten å vite.

Jeg fikk tatt et bilde av den lukkede avdelingen på avstand (tatt fra festsalen). I dette huset bor det 143 innsatte på grunn av blant annet vold mot medfanger, fyll, gambling med mer. Jeg ble sluppet inn i den lille (blå-grønne) bua til venstre for hovedbygget. Inne i bua ble besøkende holdt adskilt fra de innsatte med et jerngitter som vendte mot plassen foran den lukkede avdelingen. Da jeg ankom strømmet flere av de innsatte til, og de stakk frem forskjelige ting de hadde laget. Jeg kjøpte noen små figurer og betalte de innsatte direkte. Det kom frem en kartong med røyk fra vaktene som jeg betalte for og fordelte til de fremstrakte hendene. Den kostet i utgangspunktet 300 pesos. Jeg hadde da bare 500-sedler, men vakten tilbød meg å gi vekslepenger. Jeg fikk bare 100 pesos tilbake, og han ga med et skuldertrekk tegn til at det var det han hadde; "it´s christmas, you now" ... (sigh, 12. januar). Det er nok et system for fordeling av inntektene mellom de innsatte og vaktene, hvem som får hva er imidlertid ikke så godt å si ...

Jeg hadde godt kunne tenke meg å se den lukkede avdelingen innenfra, men det var utelukket.

Også ansatte bor inne på området. Av bilen å dømme er dette neppe boligen til en fengselsbetjent:

Vi kjørte så opp foran fengselssykehuset. En lav, anonym bygning i enkel kolonistil. Jeg tenkte på hvor lang tid mange innsatte tilbringer i dette fengselet, så mange avslutter nok livet her inne. En vakt fortalte meg at de har ca. 2 500 innsatte i Iwahig, og de fordeler seg på alle typer kriminalitet. Eller som han sa, med en håndbevegelse som startet høyt oppe og beveget seg nedover; "fra voldtekt til mindre forseelser". Hva med drap? Han kunne også fortelle at den av deres innsatte som hadde sittet lengst hadde tilbrakt 32 år sammenhengende i fengsel. Han spurte meg hva som var maksimumsstraff i Norge og ble svært forundret da jeg sa 21 år. På Filippinene kan man få dobbelt, trippel ganger... livsvarig. Man blir imidlertid alltid sluppet ut etter å ha sittet inne 35 år, så det er vel en trøst.

Av andre her nede har jeg også forstått at det er ikke bare kriminalitet i vår forståelse av ordet som kan føre til innesperring i fengsel, det er de som mener det også er politiske fanger i fengslene på Filippinene. Om dette vet jeg ikke mer enn disse ryktene og kan bare henvise til menneskerettsorganisasjonenes oversikter.

En innsatt fortalte meg at dette fengselet var etablert i 1924 av den filippinske helten José Rizal (jf. Rizalparken i Manila), men dette stemmer ikke, eller vi har misforstått hverandre. Rizal døde i 1896, avrettet av spanjolene. En hendelse som gav støtet til den filippinske revolusjonen. Dagen han ble eksekvert, 30. desember, feires som nasjonaldag her. At det imidlertid er gjort ting til hans minne i ettertid er en annen sak, det gjelder blant annet festsalen/aktivitetsbygget som ble reist i 1924.

Her er først et bilde av minnesmerket om José Rizal inne i kolonien:

Og her er bilde av inngangspartiet til festsalen, en stor flott bygning sett forfra ...

... mens fra andre siden vitner den mer om fordums stolthet. Hvorfor har man ikke reparert hullene? Det burde jo være nok av arbeidskraft her, eller er ikke snekkeri lenger et av de arbeidene man kan velge?

Dette bygget har imidlertid fortsatt en prominent funksjon i dagens leir; det er stedet hvor man selger de innsattes arbeider. Selv kjøpte jeg med en kløpinne og et massasjeinstrument som jeg har tenkt å gi til mine kolleger. Viktige artikler i vårt daglige arbeid.

Her et bilde av souvenirstanden:

Vi traff flere innsatte på turen. Om dette var tillitsfanger som hadde med opfølging av besøkende å gjøre vet jeg ikke. De var alle svært vennlige og villige til å hjelpe. Det var vel likevel ikke noe tvil om at de også ønsket å selge noe for å få inn litt hardt tiltrengt kapital, som et lite bidrag til (sikkert) en kummerlig tilværelse, være seg åpent fengsel eller ikke.

Det er nok temmelig dårlige forhold i noen fengsler på Filippinene, dersom det er riktig hva noen forteller. Forholdene kan imidlertid variere mye, også for et og samme fengsel bare ved skifte av direktør (warden). Et eksempel på det skal visstnok være Puerto Princesa City Prison som oplevde en liten revolusjon da de fikk ny fengselsdirektør i 2005. Følgende artikkel gir en god beskrivelse av dette, og sier kanskje noe om det filippinske retts- og fengselssystemet:

 http://www.talesofasia.com/rs-155-cityjail.htm

Ellers spiller selvsagt kirken en viktig rolle her, som i alle andre institusjonaliserte situasjoner i dette landet. En vakker kirke er det:

Her er det messe hver morgen klokken 05:00 og i én time. Det kan ikke være obligatorisk fremmøte, for kirken rommer ikke 2500. At mange innsatte søker til religion er ikke noe spesielt fra Filippinene, det kjenner vi fra mange andre land også. Da jeg sto inne i kirken så jeg en innsatt, han trodde seg sikkert alene, som sto og holdt rundt en madonnafigur.

På vei tilbake stoppet vi ved fiskefarmen til kolonien:

Når jeg skrev at dette er et berømt fengsel skyldes det blant annet at det er laget en film om fengselet, eller straffekolonien. De franske regissørene Alexandre Leborgne og Pierre Barougier laget i 2005 filmen "Out of Bounds" (en smertefull tittel for en golfspiller), som fikk Grand Prix i 2006 av EBS International Documentary for beste dokumentarfilm ved en festival i Sør-Korea.

Da jeg spurte om de innsatte hadde sine egne boliger fikk jeg et bekreftende svar. Mange av dem bor da sammen med sine familier. Disse kvarterene fikk jeg ikke se, men på vei ut av leiren så vi disse bygningene, og jeg fikk vite at i de tre langhusene på bildet bor det 500 innsatte.

Vel ute av fengselet bar det til et annet av Puerto Princesas attraksjoner; krokodillefarmen. Det lå like borti gata, så hvorfor ikke.

Der var små krokodiller. Her 3 år gamle av ferskvannstypen, samlet i et kar:

... og store krokodiller. Den største var 7 meter lang! Jeg har ikke noe  bilde som yter størrelsen rettferdighet, men det er sikert at én ting er å lese om et slikt beist, en annen ting er å se det i virkeligheten. En slik krokodille er ENORM. Denne type krokodille kan visstnok bli 100 år gammel. På bildet er det en annen type; dette er voksne ferskvannskrokodiller på 2-3 meter:

Der var en natursti med diverse poster (store bur og innhengninger) hvor der skulle vært både fugler, dyr og krypdyr. Noe var der, men hele dette området var svært forfallent, så det ble en stor skuffelse. Like før jeg skulle hjem kom imidlertid en opptur: Jeg fikk holde en Palawansk bjørnekatt (bearcat/ "binturong").   Det er egentlig et nattdyr som holder seg (høyt) oppe i trærne, et av de største pattedyrene her. Han som ser på meg her var både rolig og snill. Den halen rundt halsen ser i ettertid likevel litt skummel ut, for den er sterk!

I morgen tidlig drar jeg til El Nido, og der skal jeg bo på stranda ... hurrra!