Uke 7 (2) Jakarta

Jakarta!

Jeg ble vekket klokken halv fem av Muezzinens sang fra moskeen. Det passerte såvidt gjennom hodet midt at jeg ikke lenger var i det katolske Filippinene, men var kommet til et av de største islamske samfunn i verden. Indonesia har 250 millioner innbyggere og 87% av dem er muslimer. Jeg tenkte på alt svinekjøttet jeg hadde spist på Filippinene, men sovnet igjen.

Indonesia dekker et enormt område, et spennende område, både geografisk, politisk, kulturelt ... en flora og fauna uten sidetykke etc.

Foto: Store norsle leksikon

Jeg startet med å gå litt rundt der jeg bor. I et område på et par kvartaler rundt hotellet mitt er det noe eldre småhusbebyggelse med en stil som skriver seg fra en tid tilbake. Nabogata, Jalan Jaksa og området rundt, er kjent som backpackerdistriktet i Jakarta, men jeg er redd dette kommer til å forsvinne om ikke så lenge: Det er omringet av en voldsom, moderne bebyggelse med brede avenyer (100 meter brede?), høyhus som må kunne betegnes som skyskrapere, der mange av verdens mest kjente hoteller og bedrifter var representert. Det var som Makati i Manila x 3. Jeg var svært overrasket over hvillket vestlig preg området hadde.

Det var ikke allverden av trafikk midt på dagen, men området virket ikke å være skapt for å spasere, dimensjonene fortalte at her tar men drosje (eller buss for den som vet hvor de går). Varmt var det også, noen hadde skrudd opp temperaturen til godt over 30 grader.

Jeg hadde funnet meg et par steder (adresser) jeg ville besøke, så jeg fant en drosje og ba sjåføren kjøre meg til ei større gate jeg hadde skrevet opp navnet på. Heldigvis kjente sjåføren til gata, så han kjørte avgårde. Ut fra kartet hadde jeg tenkt meg at turen skulle ta 10 minutter, men nei, det ble nærmere 25 minutter før vi var fremme, og det skyldtes avstanden, ikke trafikken. Vel fremme i gata skulle vi prøve å finne det riktige husnummeret, men det var ikke så lett, og da sjåføren kjørte feil måtte han spørre et par andre sjåfører om hvor vi skulle. Vi måtte kjøre tilbake, men da var trafikken i mellomtiden blitt så tett at jeg gikk av drosja og spaserte resten av veien. Nå viste det seg at butikken var stengt (nedlagt), men som sightseeing var turen ok, slett ikke bortkastet.

Det er en vesensforskjell mellom Filippinene og Indonesia for oss som er turister: På Filippinene kan de i alle fall noe engelsk, men her kan de nesten ingenting. Selv de som jobber med turister kan svært lite, og jeg ble veldig forundret da jeg oppdaget dette. De later som de forstår, eller de vil være vennlige, så de smiler og nikker og sier yes, yes, men når du stiller kontrollsåørsmål innser du at de ikke forstår noe som helst! Når man skal ut å farte er det derfor godt å ha med seg både kart og/eller nøyaktig oppskrevet adresse. Nå er det ikke sikkert at det er tilstrekkelig heller, for denne byen er så stor at ingen drosjesjåfør kan alt. På nettet er det mange som påpeker betydningen av at man bruker de riktige typer drosjer, av flere grunner, og Blue Bird drosjene er mest anbefalt.

Mitt neste mål var en golfbane som lå akkurat utenfor kanten av kartet mitt, men det var ikke så langt fra mitt første ærend (trodde jeg), så det skulle vel gå greit. Denne gangen fikk jeg en sjåfør som ikke var helt med på notene; etter en lengre forklaring, der jeg pekte og brukte kartet, og vi hadde et referansepunkt vi begge var enige om (en flyplass!), så startet han med å kjøre i stikk motsatt retning av hvor vi skulle. Så unnskyldte han seg, og ... kjørte rett til flyplassen (30 minutter?) og så forsto han ikke så mye lenger, så både han og jeg var ute og spurte og forklarte 3-4 peroner om veien. Vi kom da omsider frem, men da virket sjåføren, en noe eldre mann som ikke snakket engelsk, ganske utslitt ...

Det finnes visstnok 50 golfbaner i og rundt Jakarta, mange av dem av meget høy klasse. Byen er såvidt jeg vet likevel ikke kjent som en stor golfdestinasjon, men kanskje skyldes det trafikken/logistikken? Man trenger jo ikke å bo midt i Jakarta, det finnes nok av hoteller rundt om. Den banen jeg besøkte, Padang golf, virket i alle fall å være bra. Klubbhusene er jo ellers (nesten) alltid flotte her i Asia:

Jeg spiste middag i klubbhuset og må innrømme at det var noe av det mest smakfulle jeg har fått så langt på turen. Det viste seg at klubben har gode priser, greenfee er 150 kroner, men jeg må leie køller, og det koster 200 kroner. Så, ... om jeg orker trafikken i morgen, og det ikke regner, tror jeg det blir golf! Apropos været; jeg sjekket pent.no for to dager siden, og der meldte de mye regn og torden disse dagene. Det har bare vært sol og varmt i dag!

Padang golf hadde et eget treningsanlegg med drivingrange, pitch og chippinggreener, puttinggreener, øvingsbunker ... med dertil hørende (eget) klubbhus. Det sto flere rundt omkring og trente, noen med caddie også her:

... og så fikk jeg tatt bilde av denne store sommerfuglen, uten å måtte betale inngangspenger for det:

Hjemturen foregikk midt i rushtiden. Jeg skal spare dere detaljene, men det er spesielt å sitte i drosje på en motorvei med seks - sju filer i hver retning, der bilene står nesten stille. Hadde det bare vært biler ... men det er en million mopeder som summer som veps mens de kjører slalom mellom bilene. I tillegg kommer andre kjøretøy, så det hele blir et kaotisk og intens trafikkbilde.

Å være drosjesjåfør i Jakarta må være et av verdens mest stressende jobber: