Uke 11 (4) Bolinao

Det føltes godt å komme tilbake til Filippinene. Her er kanskje større fattigdom, standarden på veier, busser og tog er dårligere og infrastrukturen er ikke like god som i nabolandene, men det er noe godt over atmosfæren, særlig om man kommer seg ut av de store byene. Det må ha med menneskene å gjøre.

Bolinao ligger ca. 275 kilometer nord-vest for Manila, i regionen Pangasinan. Det er det vestligste punktet på øya Luzon. Byen har 70 000 innbyggere. Bolinao har lenge vært besøkt og kontrollert av kolonimakter. Man forsøker nå å få bekreftet at den første messen holdt her fant sted allerede i 1324, holdt av misjonærer fra Fransiskanerordenen. Ikke langt unna finnes "De hundre øyers nasjonalpark" ("The Hundred Island National Park"), et populært turistmål med gode muligheter for camping, dykking og snorkling.

Kart over området:

Jeg gikk meg selvsagt en god tur for å se hvordan folk lever i Bolinao. Nå var det sol fra skyfri himmel og varmt denne dagen, så de ti kilometrene turen strakte seg over var mer enn nok. 

Den ”endeløse landevei”, her har de alle fall fast dekke det aller meste av veien, bare et par, tre steder var det korte strekninger med grus. Vegetasjonen gjør det vakkert, dere kan sikkert se hvor varmt (og godt) det er. Tricyclene for forbi, noen hadde med seg åtte personer på det lille kjøretøyet, barn (og baby) inkludert:

Bare bambus. Ingen tvil om hva som er det foretrukne byggematerialet, særlig utenfor landsbyene. Der overtar betongen. Men velordnet er det.

Storesøster passer på lillesøster. De små får mye kontakt og oppmerksomhet, om ikke mor eller far er der, så dulles de med av søsken, tanter, onkler, besteforeldre, venner eller en nabo.

Jeg tok en avstikker fra veien og ned til stranda, for jeg tenkte at det var triveligere å gå langs den. Dessverre var det gjerder et par steder som hindret passasjen (og jeg som ble fortalt at strendene er offentlige steder på Filippinene, men det er vel som hjemme …), i tillegg ble jeg nærmest angrepet av tre hunder. Dette var uvanlig, hundene her pleier å være rolige og vant med mennesker (ellers blir de vel spist?). Nåvel, hunder og apekatter hører ikke lenger til favorittfaunaen min!

Før jeg ble tvunget fra stranda opp på veien igjen tok jeg et bilde av strandstripa; her er ingen mangel på strender!

Det var mye veiarbeid langs veien. Ikke alt virket å være like effektivt, men det sysselsatte tilsynelatende mange personer. Et sted nærmet jeg meg en gruppe som grov ei grøft ved siden av veien: På avstand så de ut som straffanger (lenkegjeng), med tørkler om hodene for å beskytte seg mot støvet og varmen. Da jeg kom nærmere så jeg at det var unge gutter, i en alder som hjemme ville (skulle) vært på skolen. Kommer du fra en fattig familie her blir det ikke mer skolegang enn nødvendig. Så må du ut og tjene penger. Men guttene var åpne og hyggelige og spurte hvor jeg var fra og hva jeg het, med den lille engelsken de kunne.

Jeg har ikke noe bilde av ”lenkegjengen”, men denne karen var heller ikke så gammel, der han satt og bukserte vannbøffelen fremover med trelast (bambus) bakpå.

Så kom jeg endelig frem til Bolinao City. Hovedgata var ikke så spennende som landeveien. Foran til høyre er rådhuset.

Bolinaos store kulturelle attraksjon er kirka, som ble forordnet bygd første gang i 1609. På alle nettsteder hvor jeg har søkt etter Bolinao, finnes det bilder av denne. Den minnet meg om andre kirker jeg har sett på Filippinene, blant annet i Lazi på Siquior. Det var vel slik spanjolene bygget sine kirker i koloniene på den tiden. Men fasaden er flott den.

Ved hovedinngangen finnes denne plaketten som beskriver noe av bakgrunnen til kirka:

Interøret er enkelt, med trekonstruksjoner i taket.

Fra kirka gikk jeg over gata til et hotell, hvor det var restaurant på taket med god internettilgang (Mug Bar). Visstnok en populær karaokebar i Bolinao. Der var det flott utsikt. Her har jeg tatt et bilde ned mot hovedgata, med kirka til venstre:

Her et bilde mot havet. Bolinao omkranses av hav på tre kanter, og som dere kanskje klarer å se av bildet; et stykke ut fra stranda går et mange kilometer langt korallrev, der sjøen bryter. En gang i tiden må dette ha vært et fantastisk sted med koraller og fisker. I dag er mye av korallene ødelagt på grunn av fiske med dynamitt (brukes ikke nå lenger), og på grunn av endrede økologiske betingelser.

Etter å ha fått meg noe å spise (ok, men heller ikke mer, maten på Filippinene er som jeg tidligere har skrevet (vanligvis) ikke den beste), tok jeg turen mot havet. Der kom jeg over enda en fiskerlandsby, og denne gangen var husene bygd på påler ute i vannet. Her er det ei som tar middagsluren i bakgården:

Her er et bilde av noen av de husene som lå lenger ute i vannet:

Men alle bodde ikke slik. Noen hadde tydeligvis hatt råd til å bygge seg finere boliger. Jeg tar derfor også med et bilde av et fint hus. Strøket fra sentrum av Bolinao og ned mot vannet/stranda er forresten et fint, velordnet område. I det hele tatt er mitt inntrykk at Bolinao er et vakkert sted.

Jeg avslutter på tradisjonell måte med dagens solnedgang: