Uke 12 (1) Bolinao

Gårsdagen fikk et særdeles overraskende innhold. Når man reiser over lengre tid, uten fast program, slik som jeg, kan det lønne seg å bare følge med når noe skjer, så får man se … for livet på Filippinene kan være en endeløs rekke med fiestaer.

Vi hadde et uhell på ettermidddagen, som så ut til å ødelegge de planer vi hadde, ikke bare én gang, men to. Skjebnen ville det likevel annerledes begge gangene.

Jan, mannen til Carolina (eier av ”Villa Carolina”), hadde tydeligvis også fått nok av karaoke søndag ettermiddag, så han inviterte meg på båttur. Det ville jeg selvfølgelig, for ingenting kurerer gruff som en tur på havet! Litt senere kom Carolina og spurte meg om jeg ville være med Jan på en ”Bikini-Competition” senere på kvelden, hun var sponsor, men kunne ikke dra, og Jan skulle være dommer. Jeg sa ja!

Vi dro av gårde på båtturen rundt klokken 1600, litt sent kanskje med tanke på kveldens dommeroppgave, og at det blir mørkt 1830. Vi bestemte oss for å dra på utsiden av korallrevet og videre til en elv som ligger mellom Villa Carolina og Bolinao. Jeg tok med maske og snorkel for å svømme rundt i et ”sanctuary” med mye fisk på veien.

Det er hva jeg forbinder med et typisk filippinsk landskap langs kysten her; palmer og strender, med bankaer i forskjellige størrelser:

Det ble en flott tur på sjøen, ettermiddagssolen ga et lunt, gyllent lys, og palmeraden inne på land ga et eksotisk inntrykk av tropeøy. Sjøen var oljeblank, eller det var blankstilla som man sier i Nord-Norge, derfor var vannet så klart at vi så mange meter nedover. Oppe i elva var det vokst godt til med busker og trær ved bredden, og det var en god stillhet der. Som å være på en sideelv til Amazonas?

Bilde fra elva:

Lykken snudde brått. Vi så at det ble lite tid, så vi bestemte oss for å dra rett tilbake, men den gang ei! Motoren fusket. Det hadde den for så vidt også gjort tidligere, vi hadde blant annet store problemer med å få startet den. Kanskje skulle vi (jeg vil nå skylde på skipperen, siden det var hans motor), tatt signalene tidligere. Nå var det stopp, og det var en skikkelig lekkasje av bensin fra forgasseren. Vi forsøkte å fikse forgasseren med noe plast og gummistrikk, men det gikk ikke. Jan var redd for å la båten være igjen, han regnet med at både den og (i alle fall) motoren ville være borte neste dag. Stor fattigdom og et dypt mørke om natten kan være en dårlig kombinasjon, dersom man ikke tar sine forholdsregler. Etter noe tids plunder fant Jan en mann han kunne stole på. Båten ble båret opp i mannens bakgård (som var full av hunder, katter, gjess, kyllinger, en kalkun …), og motoren ble demontert og plassert innendørs. Da var det blitt helt mørkt, men vi fant heldigvis en tricycle og kom oss tilbake til Villa Carolina.

I bakgården, til venstre for dette huset fikk vi plassert båten, snakker om flaks:

Vi var sent ute til bikinikonkurransen, så Carolina måtte ta noen telefoner. Konkurransen skulle foregå på en øy, og vi måtte ta oss ut dit med banka. Hvordan dette skulle foregå var imidlertid ikke helt klart.

Vi kjørte av gårde og kom til sjøen, på andre siden av Bolinao, og der var det riktig nok flere bankaer. Hvem som kunne, eller villa, ta oss over til øya var noe mer uklart. Jan syntes det hele var for dårlig organisert, så han spurte om vi ikke heller skulle dra til en restaurant i Bolinao og få noe å spise. Det hørtes ok ut, slik forholdene lå an, men først dro vi innom en kiosk for å få en flaske vann. Der traff vi på et ungt par, og de hadde tenkt seg over til festivalen på øya, så vi kunne reise sammen. Hvor det hjelper med lokal assistanse, om man skal få til noe!

Vi kom oss ut på sjøen, i stummende mørke, med himmelen full av stjerner. Kursen var ikke helt som Jan hadde tenkt, men det viste seg at festivalen foregikk på en annen øy enn den vi var fortalt. Godt vi ikke endte på feil øy, da hadde dagen, eller natten, vært perfekt! Turen gikk i full fart. Et par båter ute på vannet slo på ei lykt da vi nærmet oss, slik at vi ikke skulle kjøre på dem, ellers måtte vi bare stole på skipperen, at han hadde kontroll. Fra landingsplassen til bankaen ble vi kjørt noen minutter med tricycle.

Så kom vi til festivalplassen, og der var ikke bare et podium med noen mennesker foran, som jeg hadde forestilt meg: Nei, det var tusener av mennesker tilstede, i alle fall 2-3000, og valplassen var øyas basketballstadion, som var pyntet med blomster, farget papir og lyskastere.

Vi gikk litt rundt, handlet noe i en åpen butikk, og bega oss til stadion. Der ble vi, litt overraskende, møtt av noen velkledde ”kvinner”. I Thailand kaller de dem ladyboys, her er det visst ikke uvanlig at homoseksuelle unge menn kler seg i kvinneklær. De skiller seg først og fremst på grunn av den fine klesdrakten og sminken, ellers er det ikke lett å se forskjell. En av dem ga en rosett til Jan med påsriften ”Judge”, til å henge rundt halsen, og de ga en til meg også. Jeg benyttet ikke sjansen, men innrømmet at jeg ikke var dommer og ga tilbake rosetten.

Midt foran scenen var det satt frem sju skolepulter til dommerne, mens jeg fant meg en plass ved premiebordet, like ved scenen. Der satt det blant annet to amerikanere med sine filippinske koner. Vi, og en amerikansk forretningsmann, som også var dommer, var vel de eneste utlendingene til stede. Ellers var det helt fullt inne på basketstadion; de minste barna satt på gulvet mot scenen (babyene satt på fanget til far, bestemor, tante eller …), de noe større sto bak dem, og så fulgte de voksne. Det sto også mange mennesker utenfor gjerdet rundt stadion, flere rekker.  

Selve forestillingen startet med at en katolsk pater fremsa en bønn, mens alle bøyde hodet andektig. Så fulgte nasjonalsangen. Alle sto under begge disse seansene. Kveldens konferansier hadde også noe han skulle ha sagt, og deretter hadde den amerikanske forretningsmannen en lang intro på det filippinske språket Tagalog.

Så kom kveldens første deltager på scenen; en vakker ”kvinne”, som i beste misse-stil valset rundt og defilerte sine attributter for hele forsamlingen (med alle klærne på). ”Bikini-Competition” var et dragshow, som forløp slik jeg antar missekonkurranser foregår; alle måtte på scenen flere ganger, og det var både presentasjoner av dem selv, de mimet og agerte til playback (”Whitney Spears” var særlig flink), og der var et par andre øvelser.

Jeg fant forestillingen surrealistisk. Her var vi i et land hvor den katolske kirke står så sterkt, og så vidt jeg vet, aksepteres ikke homoseksualitet innenfor den katolske kirke, i alle fall ikke offisielt. Likevel var både presteskapet, politikere og stedets kjøpmenn til stede for å overvære øyas store øyeblikk, denne fiestaen. Jeg ble ikke mindre forvirret da det ble en pause i dragshowet, slik at man kunne dele ut priser fra den lokale skolen; gull, sølv og bronse i matematikk, basketball, lesing etc. På det tidspunktet sank tilskuertallet, så det var ingen tvil om hva folk var kommet for å se.

Jeg vet ikke om noe annet sted enn Filippinene, hvor de fleste slike tilstelninger, eller fiestaer, i den grad er for hele familien. Ved (premie-) bordet vårt satt en stor familie; ved siden av meg bestemor med ett barnebarn (sovende) på fanget. Deretter kom dattera med sitt barn på fanget (sovende), i tillegg hadde hun en sønn der med sín sønn i armene, og på en iskasse med øl og brus satt oldemor og oldefar.

Forestillingen var ikke bare surrealistisk, den var flott også. Deltagerne hadde tydeligvis forberedt seg godt,  og mange av dem kom langveis fra, selv om prispengene ikke var allverden (latterlig lave er vel mer korrekt). 

Klokken ble 0300 på natten før vi var hjemme, etter en ettermiddag, og natt, som ikke forløp helt som forutsett.