Jeg har vært litt skuffet over maten så langt. Det kan ha noe med hotellet å gjøre eller de restaurantene jeg har spist på. Jeg hadde ønsket og forventet meg mer grønnsaker. I stedet er mange retter bare varianter over forskjellige stuinger, og i kjøttbitene er det mye bein og brusk. De bruker åpenbart hele dyret! Hva som først forundret meg er at de bruker så mye svinekjøtt, og relativt lite kylling. Men med tanke på de siste årenes problemer med H5N1-viruset er det kanskje ikke så rart likevel.
Dagens frokost var den beste så langt, så jeg forsynte meg med fiskekaker (de var veldig gode), marinert kylling i en brunlig saus og vermicelli (pasta) med biffkjøtt. Til dessert var det vannmelon. Til den som ønsket brødmat kunne man få noen små hveteboller, men der var verken smør eller pålegg.
Så var det reisedags, og jeg befant meg atter på Manila flyplass, denne gang i Terminal 3:
Cebu Pacific Air er en av de mest vellykkede og største lavkostselskapene som finnes. De er imidlertid ikke tillatt å fly innenfor EU, da Filippinene ikke kan garantere flysikkerheten. Selskapet opererer som et lavkostselskap, det vil si at man må finne seg i en del man slipper med dyrere selskap, og på nettet finnes det mange historier fra frusterte og forbannede kunder. Jeg syntes imidlertid at alt gikk svært glatt hele veien, og det var jo litt spesielt og morsomt da flyvertene satte igang med en konkurranse midt oppe i luften (hvem var den første som kunne vise frem en hundredollarseddel og hvem var den første som kunne vise frem en mobiltelefon med antenne). Vinnerne fikk begge en flaske med et eller annet:
Innflygningen til Puerto Princesa, byen er noe mindre enn Manila. Det er imidlertid den langt største byen på øyriket Palawan. Hovedøya er laaang som et sverd og tilsammen består Palawan av mer enn 1700 øyer. Flyet landet omtrent midt i byen.
Vel nede ...
... begynte spissrotgangen mellom bærere (portører), sjåfører og guider, som alle ville ha en bit av kaka. Slik er det i mange land her nede; det er kamp om arbeidet. Jeg hadde ikke bestilt hotell på forhånd, så jeg fant meg en tricycle og ba sjåføren ta meg til sentrum, i nærheten av kirka. Prisen ble avtalt på forhånd; 7 kroner!
En tricycle (engelsk, kanskje passer det best å kalle det en trehjuling på norsk? ... eller kanskje ikke, tricycle er et begrep her), består av en lett motorsykkel rigget med en sidevogn. De kan være ganske forseggjorte:
Problemet med systemet her nede er at forretningsideen til sjåføren stopper ikke ved at du har overgitt deg selv i hans varetekt som passasjer og har forpliktet deg til den avtalte transportkostnaden. Nei. Han (det er sjelden hunner som driver med dette, selv om menn og kvinner er svært likestilte på Filippinene) skal ofte gjennom et langt salgsrepertoar som omfatter hoteller, guidede rundturer, restaurantanbefalinger og koselig selskap for enslige (og sikkert for dem som ikke reiser alene også). Siden jeg ikke hadde bestilt overnattingssted på forhånd, øynet han øyeblikkelig en mulighet for ytterligere profitt, men vi (det vil si jeg) endte opp med et pensjonat som jeg selv fikk øye på på vår rundtur. Ifølge min sjåfør ville det nok være alt for dyrt, men viste seg å bli billigere enn det stedet han promoterte. Ifølge min sjåfør var det også så mange turister i området nå at det var vanskelig å skaffe hotell. Da jeg spurte eieren av pensjonatet om det samme svarte hun derimot at "nei, det er lett".
Når det gjelder tilgjengelighet undersøkte jeg på ijnternett i går om det var ledige pensjonater/moteller i Puerto Princesa, men det ga ingen treff. Så kanskje hadde min sjåfør også sjekket internett (...), realitetene var altså likevel noe helt annet. Her et bilde av pensjonatet, Liberty Park Pension: (Prisen? 140 kroner natta for executiverommet deres)
Barna på andre siden av gata var kjapt ute, de hadde lært seg det viktigste;
Og til slutt, til glede for dem som liker det grønt og frodig, nå som det er vinter hjemme: Et bilde tatt fra min terrasse:
Dagens frokost var den beste så langt, så jeg forsynte meg med fiskekaker (de var veldig gode), marinert kylling i en brunlig saus og vermicelli (pasta) med biffkjøtt. Til dessert var det vannmelon. Til den som ønsket brødmat kunne man få noen små hveteboller, men der var verken smør eller pålegg.
Så var det reisedags, og jeg befant meg atter på Manila flyplass, denne gang i Terminal 3:
Cebu Pacific Air er en av de mest vellykkede og største lavkostselskapene som finnes. De er imidlertid ikke tillatt å fly innenfor EU, da Filippinene ikke kan garantere flysikkerheten. Selskapet opererer som et lavkostselskap, det vil si at man må finne seg i en del man slipper med dyrere selskap, og på nettet finnes det mange historier fra frusterte og forbannede kunder. Jeg syntes imidlertid at alt gikk svært glatt hele veien, og det var jo litt spesielt og morsomt da flyvertene satte igang med en konkurranse midt oppe i luften (hvem var den første som kunne vise frem en hundredollarseddel og hvem var den første som kunne vise frem en mobiltelefon med antenne). Vinnerne fikk begge en flaske med et eller annet:
Innflygningen til Puerto Princesa, byen er noe mindre enn Manila. Det er imidlertid den langt største byen på øyriket Palawan. Hovedøya er laaang som et sverd og tilsammen består Palawan av mer enn 1700 øyer. Flyet landet omtrent midt i byen.
Vel nede ...
... begynte spissrotgangen mellom bærere (portører), sjåfører og guider, som alle ville ha en bit av kaka. Slik er det i mange land her nede; det er kamp om arbeidet. Jeg hadde ikke bestilt hotell på forhånd, så jeg fant meg en tricycle og ba sjåføren ta meg til sentrum, i nærheten av kirka. Prisen ble avtalt på forhånd; 7 kroner!
En tricycle (engelsk, kanskje passer det best å kalle det en trehjuling på norsk? ... eller kanskje ikke, tricycle er et begrep her), består av en lett motorsykkel rigget med en sidevogn. De kan være ganske forseggjorte:
Problemet med systemet her nede er at forretningsideen til sjåføren stopper ikke ved at du har overgitt deg selv i hans varetekt som passasjer og har forpliktet deg til den avtalte transportkostnaden. Nei. Han (det er sjelden hunner som driver med dette, selv om menn og kvinner er svært likestilte på Filippinene) skal ofte gjennom et langt salgsrepertoar som omfatter hoteller, guidede rundturer, restaurantanbefalinger og koselig selskap for enslige (og sikkert for dem som ikke reiser alene også). Siden jeg ikke hadde bestilt overnattingssted på forhånd, øynet han øyeblikkelig en mulighet for ytterligere profitt, men vi (det vil si jeg) endte opp med et pensjonat som jeg selv fikk øye på på vår rundtur. Ifølge min sjåfør ville det nok være alt for dyrt, men viste seg å bli billigere enn det stedet han promoterte. Ifølge min sjåfør var det også så mange turister i området nå at det var vanskelig å skaffe hotell. Da jeg spurte eieren av pensjonatet om det samme svarte hun derimot at "nei, det er lett".
Når det gjelder tilgjengelighet undersøkte jeg på ijnternett i går om det var ledige pensjonater/moteller i Puerto Princesa, men det ga ingen treff. Så kanskje hadde min sjåfør også sjekket internett (...), realitetene var altså likevel noe helt annet. Her et bilde av pensjonatet, Liberty Park Pension: (Prisen? 140 kroner natta for executiverommet deres)
Barna på andre siden av gata var kjapt ute, de hadde lært seg det viktigste;
"Give us money, mister."
Og til slutt, til glede for dem som liker det grønt og frodig, nå som det er vinter hjemme: Et bilde tatt fra min terrasse:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentér gjerne innholdet eller utformingen. Er det noe jeg bør skrive (mer) om?