Uke 8 (3) Bali (Candidasa)

I dag dro jeg på snorkletur til Blue Lagoon. Hvorfor man kaller dette for en lagune forsto jeg ikke helt, for området var et korallrev som lå helt under vann på utsiden av land, uten noe skille mot havet.

Båtføreren var den samme som tok meg til de små øyene for å snorkle for noen dager siden. I dag var det også med to eldre, distingverte hollandske damer, søstre etter hva jeg forsto. De var begge svært bereiste, hun ene var på Bali for 17. gang, første gang var på 1950-tallet. Hun kjente Bali bedre enn de fleste sjåfører på øya, så hun fortalte at det hendte hun måtte forklare raskeste veien. De snakket indonesisk, særlig en av dem virket å snakke flytende. Hun fortalte at hun hadde lært indonesisk da hun bodde i Jakarta i 8 år, på den tiden Suharto var kommet til makten, mens hennes mann hadde en stilling der.

På vei til Blue Lagoon passerte vi mange hoteller og resorter, ikke bare i Candidasa, men langs hele kyststripen til Padang Bai. På tross av at det ikke er hvite strender her (eller svært få), er det mange som søker seg hit. Dere kan se på noen av bildene de barrierene som er bygget ute i vannet for å beskytte strandlinjen.

... og en annen type hotell/resort:

Et syn som var mer overraskende var denne båten. Det er ikke båten til Lombok. De to damene diskuterte heftig hva slags båt det var:

... og de hadde rett; det var Queen Mary 2 fra Cunard linjen. En av damene hadde en gang reist med Cunard linjens skip, Vistafjord. Det var en "forretningstur" der hun fulgte sin mann, og hun sa stilen og servicen på Cunard linjens cruise er noe av det beste som finnes.

Så kom vi frem til Blue Lagoon, og en av damene jumpet uti. De virket verdensvante og uredde. En av dem fortalte blant annet at hun hadde vært på noen øyer rett nord for Ny-Guinea i fjor og snorklet. Det var visstnok et av de flotteste stedene for vannsport hun noensinne hadde vært ...

Jeg spurte henne som kom til Bali første gang på 1950-tallet om hun syntes folk hadde forandret seg på denne tiden. Da ristet hun bare bedrøvet på hodet og slo oppgitt ut med armene; "dengang var det overhodet ingen vestlig innflytelse over (de fleste) balineserne. De levde som de alltid hadde gjort, kledde seg i tradisjonelle drakter, og hadde en rolig, verdig måte å takle tilværelsen på. Nå er det bare materialisme som gjelder". Jeg som er her for første gang har jo ikke noe å sammenligne med, men for meg virker balineserne både vennlige og harmoniske, selv om også jeg ser at turismen skaper noen spenninger i samfunnet, og turisme er ikke alltid den tryggeste måte å sikre tilværelsen på. Men igjen; det er vel alltid et spørsmål om hva man sammenligner med. Jeg vil tro det er mange rundt omkring i verden som har det verre enn balineserne.

Det var flere enn oss som snorklet i Blue Lagoon. Noen måtte ha hjelp, både av fører og flytevest. Båtene på bildet ligger til kai i Padang Bai.

Det er synd jeg ikke har med undervannskamera, for fiskene er virkelig fantastiske å se på. De varierer i alle størrelser, fasonger og farger. Det er også en del ganske store fisker å se. Noen har sterke farger, turkis for eksempel, sterke gulfarger, oransje, røde, og med former jeg aldri har sett tidligere. Tropiske fiskeslag rundt korallrev er det imidlertid mange bilder av på internett, for den som ønsker å se.

På vei hjem dro vi forbi denne fiskeren. Enslige fiskere i små båter er det mange av i hele Sør-øst Asia. Folk tar alle de jobbene de kan få eller finne for å tjene noen penger eller skaffe mat til seg og familien. Det er ingen ordnet åttetimersdag, men om man er tidlig ute og fanger squid, så kjører man kanskje turister senere, enten med båt eller moped, og så hjelper man til på en restaurant på kvelden. Dette gjelder nesten for alle.

Da vi var kommet tilbake til Candidasa opplevde jeg hvilket røre Queen Mary 2 hadde skapt i omegnen. Mange av de rike (?) passasjerene var fraktet i land, og de gikk langs veien og tittet i de butikkene som var og fylte opp restaurantene. Dette var jo greit nok, røren skyldtes at alle øyas selgere hadde fått melding om båtens ankomst og hadde tatt seg til Candidasa. Jeg misunner ikke turistene som måtte gå spissrotgang mellom alle selgerne. Mange hadde en hale av håpefulle selgere etter seg:

Noen av de verste, mest pågående og aggressive selgerne er disse kvinnene som selger saronger (av tildels dårlig kvalitet). En av dem jeg så i dag er den samme som jeg for noen dager siden karakteriserte som den første ufyselige selgeren jeg hadde truffet på turen. De er ikke herfra, men reiser bare rundt med sin pågående stil for å selge hvor turistene måtte samles.