Uke 12 (3) Hong Kong - Avslutning

Det ble en lang hjemreise, mer enn 30 timer. En kraftig forkjølelse la en liten demper på turen, men ellers gikk den lange reisen uten problemer, bedre enn ventet faktisk. Det hjalp med et ti timers opphold i Hong Kong. Jeg dro inn til byen for å se meg om, for første gang.

Hong Kong er imponerende, med all sin høyhusbebyggelse, veisystemer, broer etc.

På vei inn til byen fikk jeg øye på en gammel kjenning; Queen Mary 2:

Det var samme båten som vi kjørte forbi, to eldre, distingverte hollandske damer og jeg, på vei til Blue Lagoon for å snorkle, i Candidasa på Bali.

Ringen er sluttet, skuta har kommet i havn, turen er over ...

Etter dette var det slutt på batteriet på min Samsung, så jeg fikk ikke tatt flere bilder. Til neste tur ønsker jeg meg et bedre batteri på telefonen!

Hong Kong var absolutt verdt et besøk. Byen var noe annerledes enn jeg hadde forestilt meg, mer kinesisk, med flere billige spisesteder og forretninger enn jeg trodde, men med alle de store, imponerende bygningene jeg hadde sett for meg. Et besøk anbefales!

Takk til alle som har fulgt meg på reisen. Det har vært fantastisk å få være på farten så lenge, se så mange forskjellige steder og ikke minst oppleve så mange forskjellige mennesker og kulturer. I vår tid tror jeg det er viktigere enn noensinne å se og oppleve andre steder og kulturer, ting er ikke alltid som man tror. Vi bruker mye tid med fjernsyn og internett, men disse mediene gir et begrenset bilde av virkeligheten. Ikke noe er som å oppleve forholdene live!.

Jeg anbefaler alle å ta seg en slik tur, men om noen vil ha råd om hvor og hvordan de skal reise, har turen lært meg at det svaret sitter lenger inne nå enn da jeg dro: Det er så mange måter å reise på, å bo på, å forholde seg til omgivelsene på og så videre. En hver må ta utgangspunkt i seg selv og sine ønsker og ambisjoner og så bare sette av gårde. Hold øyne og ører åpne, ikke døm for mye, men la opplevelsene komme til dere som de er, så får dere en fantastisk opplevelse - selv om den kanskje blir noe annerledes enn dere hadde forestilt dere på forhånd.

Bon voyage!

Uke 12 (2) De hundre øyers nasjonalpark

Dette er min siste uke på farten, så jeg har slått av radaren for å utforske nye ting. I stedet slapper jeg av på terrassen min, rett på stranda. Med unntak av én utflukt, som jeg måtte ta, siden jeg var i nærheten: De hundre øyers nasjonalpark (Hundred Islands National Park)  like ved byen Alaminos. Dette er vel 50 kilometer fra Bolinao, men Jan skulle samme vei, så jeg fikk skyss helt frem til pieren hvor bankaene la ut mot de hundre øyene.

Siden dette er en nasjonalpark er ferdselen strengt regulert. På den turen jeg kjøpte fikk jeg bare besøke tre øyer, men uansett hvilken tur man velger er det disse øyene man lander på, og så er det noen variasjoner i reiseruter, type av båt etc. Prisen for en liten båt var 800 pesos (100 kroner).

Her er vi på vei. Husk å ta med solbriller og krem med høy solfaktor om dere tenker dere hit, for det er særdeles skarpt lys på vannet:

De hundre øyene er egentlig 124 øyer (123 øyer ved høyvann), og de har tidligere vært et stort (eller flere store) korallrev i et tidligere hav. Fordi grunnen har hevet seg, er øyene kommet opp av vannet, mens soppformen skyldes havets egen evne til selv å forme og skulpturere. Øyenes alder er omtrent to millioner år.

Her nærmer vi oss den første øya vi fikk besøke, Governors Island:

Mye vann og sand:

Det var ikke noe stort areal å boltre seg på inne på selve øya. Det var rigget til noen plasser hvor man kunne sette seg ned, det var hugget trappetrinn i berget, slik at man kunne klatre til topps på øya for å nyte utsikten, og så kunne man selvsagt kaste seg i vannet, der var det romslig nok:

Turen gikk videre til Quezon Island, som er den mest bebygde av de tre øyene vi var på. Her er pieren hvor vi landet. Det skal visstnok være mulig å få overnatte på disse øyene, etter søknad. Jeg antar at det må skje i de husene vi ser ovenfor pieren:

Stranda var i flittig bruk. Det var en del maneter i vannet rundt øyene, men det viste seg å være ufarlige glassmaneter, ikke livstruende arter, som jeg har sett tidligere, andre steder på Filippinene:

Strand og vann er flott, enda flottere er det når stranda har vann på begge sider. Da jeg kom til disse øyene hadde jeg hørt om "Coral Garden", et korallrev med mye fisk, flotte koraller og kjempemuslinger. Det viste seg at dit fikk jeg ikke komme med båt. Fra Quezon Island var det imidlertid bare 2-300 meter bort til Coral Garden, så jeg svømte like godt bort dit. Det var et flott skue under vann, om ikke ekstraordinært. Det nye for meg var kjempemuslingene, med en diameter på vel én meter.

Det viste seg etterpå at på Quezon Island hadde de plassert en rekke kjempemuslinger på grunt vann like ved havna, i en "innhengning". De "steinene" dere ser i vannet her er altså muslinger med en diameter på rundt meteren:

Den katolske kirke, eller er det uttrykk for befolkningens tro (?), er aldri langt unna, heller ikke her:

Når jeg drar herfra vil jeg for en stor grad forbinde Filippinene med aktiviteter knyttet til vann; millioner (?) av strender, klart vann, dykking, snorkling, eller bare å bade i det varme vannet, i et perfekt klima:

Og selvsagt bankaene, som bringer oss ut til paradis:

Lørdag drar jeg med buss tilbake til Manila, og mandag formiddag drar jeg videre til Hong Kong. Jeg har ti timer i Hong Kong, for jeg har aldri vært inne i byen, bare i transit på flyplassen. Det kan jo bli en fin opplevelse. Jeg er hjemme i Norge i løpet av tirsdagen, men da bærer det nok rett til sengs ... etter mer enn 30 timer på reisefot.

Uke 12 (1) Bolinao

Gårsdagen fikk et særdeles overraskende innhold. Når man reiser over lengre tid, uten fast program, slik som jeg, kan det lønne seg å bare følge med når noe skjer, så får man se … for livet på Filippinene kan være en endeløs rekke med fiestaer.

Vi hadde et uhell på ettermidddagen, som så ut til å ødelegge de planer vi hadde, ikke bare én gang, men to. Skjebnen ville det likevel annerledes begge gangene.

Jan, mannen til Carolina (eier av ”Villa Carolina”), hadde tydeligvis også fått nok av karaoke søndag ettermiddag, så han inviterte meg på båttur. Det ville jeg selvfølgelig, for ingenting kurerer gruff som en tur på havet! Litt senere kom Carolina og spurte meg om jeg ville være med Jan på en ”Bikini-Competition” senere på kvelden, hun var sponsor, men kunne ikke dra, og Jan skulle være dommer. Jeg sa ja!

Vi dro av gårde på båtturen rundt klokken 1600, litt sent kanskje med tanke på kveldens dommeroppgave, og at det blir mørkt 1830. Vi bestemte oss for å dra på utsiden av korallrevet og videre til en elv som ligger mellom Villa Carolina og Bolinao. Jeg tok med maske og snorkel for å svømme rundt i et ”sanctuary” med mye fisk på veien.

Det er hva jeg forbinder med et typisk filippinsk landskap langs kysten her; palmer og strender, med bankaer i forskjellige størrelser:

Det ble en flott tur på sjøen, ettermiddagssolen ga et lunt, gyllent lys, og palmeraden inne på land ga et eksotisk inntrykk av tropeøy. Sjøen var oljeblank, eller det var blankstilla som man sier i Nord-Norge, derfor var vannet så klart at vi så mange meter nedover. Oppe i elva var det vokst godt til med busker og trær ved bredden, og det var en god stillhet der. Som å være på en sideelv til Amazonas?

Bilde fra elva:

Lykken snudde brått. Vi så at det ble lite tid, så vi bestemte oss for å dra rett tilbake, men den gang ei! Motoren fusket. Det hadde den for så vidt også gjort tidligere, vi hadde blant annet store problemer med å få startet den. Kanskje skulle vi (jeg vil nå skylde på skipperen, siden det var hans motor), tatt signalene tidligere. Nå var det stopp, og det var en skikkelig lekkasje av bensin fra forgasseren. Vi forsøkte å fikse forgasseren med noe plast og gummistrikk, men det gikk ikke. Jan var redd for å la båten være igjen, han regnet med at både den og (i alle fall) motoren ville være borte neste dag. Stor fattigdom og et dypt mørke om natten kan være en dårlig kombinasjon, dersom man ikke tar sine forholdsregler. Etter noe tids plunder fant Jan en mann han kunne stole på. Båten ble båret opp i mannens bakgård (som var full av hunder, katter, gjess, kyllinger, en kalkun …), og motoren ble demontert og plassert innendørs. Da var det blitt helt mørkt, men vi fant heldigvis en tricycle og kom oss tilbake til Villa Carolina.

I bakgården, til venstre for dette huset fikk vi plassert båten, snakker om flaks:

Vi var sent ute til bikinikonkurransen, så Carolina måtte ta noen telefoner. Konkurransen skulle foregå på en øy, og vi måtte ta oss ut dit med banka. Hvordan dette skulle foregå var imidlertid ikke helt klart.

Vi kjørte av gårde og kom til sjøen, på andre siden av Bolinao, og der var det riktig nok flere bankaer. Hvem som kunne, eller villa, ta oss over til øya var noe mer uklart. Jan syntes det hele var for dårlig organisert, så han spurte om vi ikke heller skulle dra til en restaurant i Bolinao og få noe å spise. Det hørtes ok ut, slik forholdene lå an, men først dro vi innom en kiosk for å få en flaske vann. Der traff vi på et ungt par, og de hadde tenkt seg over til festivalen på øya, så vi kunne reise sammen. Hvor det hjelper med lokal assistanse, om man skal få til noe!

Vi kom oss ut på sjøen, i stummende mørke, med himmelen full av stjerner. Kursen var ikke helt som Jan hadde tenkt, men det viste seg at festivalen foregikk på en annen øy enn den vi var fortalt. Godt vi ikke endte på feil øy, da hadde dagen, eller natten, vært perfekt! Turen gikk i full fart. Et par båter ute på vannet slo på ei lykt da vi nærmet oss, slik at vi ikke skulle kjøre på dem, ellers måtte vi bare stole på skipperen, at han hadde kontroll. Fra landingsplassen til bankaen ble vi kjørt noen minutter med tricycle.

Så kom vi til festivalplassen, og der var ikke bare et podium med noen mennesker foran, som jeg hadde forestilt meg: Nei, det var tusener av mennesker tilstede, i alle fall 2-3000, og valplassen var øyas basketballstadion, som var pyntet med blomster, farget papir og lyskastere.

Vi gikk litt rundt, handlet noe i en åpen butikk, og bega oss til stadion. Der ble vi, litt overraskende, møtt av noen velkledde ”kvinner”. I Thailand kaller de dem ladyboys, her er det visst ikke uvanlig at homoseksuelle unge menn kler seg i kvinneklær. De skiller seg først og fremst på grunn av den fine klesdrakten og sminken, ellers er det ikke lett å se forskjell. En av dem ga en rosett til Jan med påsriften ”Judge”, til å henge rundt halsen, og de ga en til meg også. Jeg benyttet ikke sjansen, men innrømmet at jeg ikke var dommer og ga tilbake rosetten.

Midt foran scenen var det satt frem sju skolepulter til dommerne, mens jeg fant meg en plass ved premiebordet, like ved scenen. Der satt det blant annet to amerikanere med sine filippinske koner. Vi, og en amerikansk forretningsmann, som også var dommer, var vel de eneste utlendingene til stede. Ellers var det helt fullt inne på basketstadion; de minste barna satt på gulvet mot scenen (babyene satt på fanget til far, bestemor, tante eller …), de noe større sto bak dem, og så fulgte de voksne. Det sto også mange mennesker utenfor gjerdet rundt stadion, flere rekker.  

Selve forestillingen startet med at en katolsk pater fremsa en bønn, mens alle bøyde hodet andektig. Så fulgte nasjonalsangen. Alle sto under begge disse seansene. Kveldens konferansier hadde også noe han skulle ha sagt, og deretter hadde den amerikanske forretningsmannen en lang intro på det filippinske språket Tagalog.

Så kom kveldens første deltager på scenen; en vakker ”kvinne”, som i beste misse-stil valset rundt og defilerte sine attributter for hele forsamlingen (med alle klærne på). ”Bikini-Competition” var et dragshow, som forløp slik jeg antar missekonkurranser foregår; alle måtte på scenen flere ganger, og det var både presentasjoner av dem selv, de mimet og agerte til playback (”Whitney Spears” var særlig flink), og der var et par andre øvelser.

Jeg fant forestillingen surrealistisk. Her var vi i et land hvor den katolske kirke står så sterkt, og så vidt jeg vet, aksepteres ikke homoseksualitet innenfor den katolske kirke, i alle fall ikke offisielt. Likevel var både presteskapet, politikere og stedets kjøpmenn til stede for å overvære øyas store øyeblikk, denne fiestaen. Jeg ble ikke mindre forvirret da det ble en pause i dragshowet, slik at man kunne dele ut priser fra den lokale skolen; gull, sølv og bronse i matematikk, basketball, lesing etc. På det tidspunktet sank tilskuertallet, så det var ingen tvil om hva folk var kommet for å se.

Jeg vet ikke om noe annet sted enn Filippinene, hvor de fleste slike tilstelninger, eller fiestaer, i den grad er for hele familien. Ved (premie-) bordet vårt satt en stor familie; ved siden av meg bestemor med ett barnebarn (sovende) på fanget. Deretter kom dattera med sitt barn på fanget (sovende), i tillegg hadde hun en sønn der med sín sønn i armene, og på en iskasse med øl og brus satt oldemor og oldefar.

Forestillingen var ikke bare surrealistisk, den var flott også. Deltagerne hadde tydeligvis forberedt seg godt,  og mange av dem kom langveis fra, selv om prispengene ikke var allverden (latterlig lave er vel mer korrekt). 

Klokken ble 0300 på natten før vi var hjemme, etter en ettermiddag, og natt, som ikke forløp helt som forutsett.

Uke 11 (5) Bolinao

Da jeg kom hjem fra min dagstur i går, var det bryllup på naboresorten. Det var flott arrangert med scene for selve seremonien og stoler og bord dekorert i hvitt og lilla. På vår side av en liten elv som skiller denne resorten fra vår, sto skuelystne, lokale barn og fulgte med. De hadde vel lyst på kake. Da jeg tok noen bilder ble de interessert i min mobil/kamera, så jeg viste dem hvordan det fungerte, mot å få et bilde av dem. Dessverre var det allerede blitt ganske mørkt da jeg tok disse bildene, derfor er de ikke helt skarpe.

De to første dagene har jeg vært nesten alene på ”Villa Carolina”. I går natt var det bare to ungarske jenter utenom meg; den ene bodde i Manila, så de kjørte bil hit, den andre bodde i Macao. Stillheten forsvant imidlertid brått da helgen kom. Vi ble invadert av filippinere fra Manila. Det så ut som det var fem, seks mennesker på hvert rom, fra babyer til besteforeldre.

Alle kunne kose seg med en flott lørdagskveld. De som arrangerte bryllupet var ikke uheldig med været (skjønt sjansen virker ikke å være stor for dét her). De kunne kose seg under en flott kveldshimmel:

Til nå har det bare vært perfekt vær her i Bolinao, fra morgen til kveld.

Gjestene på min resort drev med forskjellig, noen spilte ballspill, noen lå ute i vannet … og noen ga seg hen til filippinernes favoritthobby (utenom å se på fjernsyn); karaoke. Bare på Villa Carolina var det tre karaokeparty i gang. Med hver sin karaokemaskin og fjernsyn ga de til beste alle de falske tonene de kunne. Med volumet skrudd helt opp! Et sted deltok hele selskapet samtidig, det var sju, åtte personer. Han som sang vred og vrengte seg i en ukjent dans, med armbevegelser som en blekksprut med pustebesvær, mens de øvrige agerte korister på scenen. De var godt i gang da jeg kom hjem klokken 1700, og de drev på med tonebombardementet til 0300! Da inntraff en velsignet, musikalsk våpenhvile (skjønt musikalsk …). Heldigvis startet de opp igjen klokken 0600, men med et mer moderat lydnivå. Nå skal jeg yte selskapene rettferdighet, det var nemlig ikke alle som var interessert i karaoke, den harde kjerne kokte til slutt ned til fire personer, mens det var minst hundre gjester til sammen på resorten.

De filippinske gjestene lager sin egen mat, eller de har medbragt; mye ris, og denne ubestemmelige kjøttblandingen. Her skiller man ikke mellom indrefilet og nederst på leggen, alt kappes i passe biter, alle med litt bein på. Måltidene er veldig sosiale, de som er her har kommet i store grupper, og alle sitter sammen over lang tid og spiser og prater, eller sier ikke så mye. Måltidene virker å være mest for det sosiale, mens maten kommer i andre rekke. DA jeg spurte én om det var vanlig at de reiste ut av Manila i helgene svarte hun at ”yes, sometimes, … this is family bonding”.

I en stor gruppe er det mange små barn og babyer. De har to store gryter med en risblanding, mest ris. De spør om jeg vil ha, når jeg går forbi om søndagsmorgenen, men da er det kaffe som gjelder for meg, så jeg takker nei. Når jeg kommenterer noe, er det tydelig at de snakker ikke så mye engelsk, på tross av at engelsk er et av to offisielle språk på Filippinene. Hun som kan mest oversetter de få ordene vi har utvekslet til de andre, og hun sier noe om at jeg reiser alene. Det er tydelig at dét er ganske uvanlig for filippinerne.  

De ”voksne” mennene drikker rom. På lørdagskvelden sitter en del av dem på et sted for seg selv og snakker. Det er som jeg har sett flere andre steder, selv midt på dagen. Da jeg spaserte inn til Bolinao fredag, så jeg en kar på vei et eller annet sted med to flasker rom i hånda. Han ropte et eller annet til noen bak seg, sikkert kona, som for meg hørtes om som ”… solo un poco”. Tagalo har mange spanske ord. Senere, i byen, satt en gruppe menn ved siden av en del tricycler og drakk rom, og de spurte om jeg ville ha ”vin” ??! Jeg håper det ikke var sjåførene.

Da folk skulle gå til sengs, lørdag kveld, viste det seg at det ikke hadde vært rom og senger nok til alle. Et sted hadde de derfor lagt to svære madrasser på utsiden av rommet, ved den ene karaokeforestillingen. Da det ble for mye for dem, la seks bestemødre seg på madrassene og sov, tilsynelatende, mens menasjeriet for øvrig gikk for full musikk. Noe slikt har jeg aldri sett før. På rommet ved siden av meg bor det forresten 20 mennesker! De sover vel på skift.

Ingenting er så fælt at det ikke er godt for noe. Da de musikklignende lydene ga seg klokken 1400 søndag, la det seg en ubeskrivelig god stillhet over stedet. Det var bare å nyte.

Nå må man ikke misforstå meg dit hen at helgen var tortur … nei, slett ikke. Jeg gledet meg over å få oppleve en ”filippinsk” måte å feire helgen på. Det hadde ikke skjedd om jeg hadde bodd på et femstjerners hotell.

Uke 11 (4) Bolinao

Det føltes godt å komme tilbake til Filippinene. Her er kanskje større fattigdom, standarden på veier, busser og tog er dårligere og infrastrukturen er ikke like god som i nabolandene, men det er noe godt over atmosfæren, særlig om man kommer seg ut av de store byene. Det må ha med menneskene å gjøre.

Bolinao ligger ca. 275 kilometer nord-vest for Manila, i regionen Pangasinan. Det er det vestligste punktet på øya Luzon. Byen har 70 000 innbyggere. Bolinao har lenge vært besøkt og kontrollert av kolonimakter. Man forsøker nå å få bekreftet at den første messen holdt her fant sted allerede i 1324, holdt av misjonærer fra Fransiskanerordenen. Ikke langt unna finnes "De hundre øyers nasjonalpark" ("The Hundred Island National Park"), et populært turistmål med gode muligheter for camping, dykking og snorkling.

Kart over området:

Jeg gikk meg selvsagt en god tur for å se hvordan folk lever i Bolinao. Nå var det sol fra skyfri himmel og varmt denne dagen, så de ti kilometrene turen strakte seg over var mer enn nok. 

Den ”endeløse landevei”, her har de alle fall fast dekke det aller meste av veien, bare et par, tre steder var det korte strekninger med grus. Vegetasjonen gjør det vakkert, dere kan sikkert se hvor varmt (og godt) det er. Tricyclene for forbi, noen hadde med seg åtte personer på det lille kjøretøyet, barn (og baby) inkludert:

Bare bambus. Ingen tvil om hva som er det foretrukne byggematerialet, særlig utenfor landsbyene. Der overtar betongen. Men velordnet er det.

Storesøster passer på lillesøster. De små får mye kontakt og oppmerksomhet, om ikke mor eller far er der, så dulles de med av søsken, tanter, onkler, besteforeldre, venner eller en nabo.

Jeg tok en avstikker fra veien og ned til stranda, for jeg tenkte at det var triveligere å gå langs den. Dessverre var det gjerder et par steder som hindret passasjen (og jeg som ble fortalt at strendene er offentlige steder på Filippinene, men det er vel som hjemme …), i tillegg ble jeg nærmest angrepet av tre hunder. Dette var uvanlig, hundene her pleier å være rolige og vant med mennesker (ellers blir de vel spist?). Nåvel, hunder og apekatter hører ikke lenger til favorittfaunaen min!

Før jeg ble tvunget fra stranda opp på veien igjen tok jeg et bilde av strandstripa; her er ingen mangel på strender!

Det var mye veiarbeid langs veien. Ikke alt virket å være like effektivt, men det sysselsatte tilsynelatende mange personer. Et sted nærmet jeg meg en gruppe som grov ei grøft ved siden av veien: På avstand så de ut som straffanger (lenkegjeng), med tørkler om hodene for å beskytte seg mot støvet og varmen. Da jeg kom nærmere så jeg at det var unge gutter, i en alder som hjemme ville (skulle) vært på skolen. Kommer du fra en fattig familie her blir det ikke mer skolegang enn nødvendig. Så må du ut og tjene penger. Men guttene var åpne og hyggelige og spurte hvor jeg var fra og hva jeg het, med den lille engelsken de kunne.

Jeg har ikke noe bilde av ”lenkegjengen”, men denne karen var heller ikke så gammel, der han satt og bukserte vannbøffelen fremover med trelast (bambus) bakpå.

Så kom jeg endelig frem til Bolinao City. Hovedgata var ikke så spennende som landeveien. Foran til høyre er rådhuset.

Bolinaos store kulturelle attraksjon er kirka, som ble forordnet bygd første gang i 1609. På alle nettsteder hvor jeg har søkt etter Bolinao, finnes det bilder av denne. Den minnet meg om andre kirker jeg har sett på Filippinene, blant annet i Lazi på Siquior. Det var vel slik spanjolene bygget sine kirker i koloniene på den tiden. Men fasaden er flott den.

Ved hovedinngangen finnes denne plaketten som beskriver noe av bakgrunnen til kirka:

Interøret er enkelt, med trekonstruksjoner i taket.

Fra kirka gikk jeg over gata til et hotell, hvor det var restaurant på taket med god internettilgang (Mug Bar). Visstnok en populær karaokebar i Bolinao. Der var det flott utsikt. Her har jeg tatt et bilde ned mot hovedgata, med kirka til venstre:

Her et bilde mot havet. Bolinao omkranses av hav på tre kanter, og som dere kanskje klarer å se av bildet; et stykke ut fra stranda går et mange kilometer langt korallrev, der sjøen bryter. En gang i tiden må dette ha vært et fantastisk sted med koraller og fisker. I dag er mye av korallene ødelagt på grunn av fiske med dynamitt (brukes ikke nå lenger), og på grunn av endrede økologiske betingelser.

Etter å ha fått meg noe å spise (ok, men heller ikke mer, maten på Filippinene er som jeg tidligere har skrevet (vanligvis) ikke den beste), tok jeg turen mot havet. Der kom jeg over enda en fiskerlandsby, og denne gangen var husene bygd på påler ute i vannet. Her er det ei som tar middagsluren i bakgården:

Her er et bilde av noen av de husene som lå lenger ute i vannet:

Men alle bodde ikke slik. Noen hadde tydeligvis hatt råd til å bygge seg finere boliger. Jeg tar derfor også med et bilde av et fint hus. Strøket fra sentrum av Bolinao og ned mot vannet/stranda er forresten et fint, velordnet område. I det hele tatt er mitt inntrykk at Bolinao er et vakkert sted.

Jeg avslutter på tradisjonell måte med dagens solnedgang:

Uke 11 (3) Bangkok - Manila - Bolinao

Nest siste etappe.

Det ble en lang og trettende reise denne gangen, nesten like lang som da jeg reiste hjemmefra til Manila.

Jeg hadde kjøpt billett med Cebu Pacific Air fra Bangkok til Manila med avgang 0035 og ankomst 0400. Slike reisetider betyr at man har lang tid fra utsjekk på hotellet (senest 1200) til avgang, og det meste av tiden tilbringer man med å vente på en eller annen måte. Jeg satt på hotellet en del av ettermiddagen og gjorde ferdig de to forrige innleggene til bloggen, og så hadde jeg bestilt plass i en van fra Khao San Road til flyplassen klokken 1900.

En god ting med slike ”backpackersteder” som Khao San Road er at man har tilrettelagt for reisendes behov, slik som transport til flyplassen. En drosje samme veien ville kostet kanskje 500 Baht, en tur med drosje og flytog nesten det samme, pluss at det ville medført mye håndtering av bagasjen. For denne turen betalte jeg 100 Baht, og den gikk stort sett direkte.  Det syntes jeg var bra, uansett hvor mye jeg hater å reise med van.

Nå er det slik med fellesturer med van; beregn alltid litt ekstra med tid, for du kjenner ikke opplegget. Jeg hadde beregnet alt for god tid (trodde jeg), i motsetning til en godt voksen israelsk kvinne som dro med den samme vanen, og hun hadde flyavgang klokken 2040! Hun fant etter hvert ut at hun nok skulle reist litt tidligere, for noen avreise fra Khao San Road klokken 1900 ble det selvsagt ikke: Det var flere som skulle plukkes opp, slik at vanens passasjérkapasitet (og litt til) ble fullt utnyttet. Da vi endelig forlot Khao San Road området klokken 1925, hadde hun tiltagende angst. Det var meget viktig for henne å komme med, for hun hadde ikke råd til noen ny billett. Heldigvis skulle hun bare til Nord-Thailand, til Chang Mai, så alternativet var en ti timers busstur dagen etter. Da vi nådde Suvarnabhumi, flyplassen i Bangkok, fór hun som en pil ut av vanen. Klokken var da 2006, noe jeg syntes var en fantastisk rask tur, med tanke på avstandene og trafikken i denne byen. 

Jeg stilte meg opp tidlig i køen for innsjekking, og på tross av et skilt som annonserte at de skulle starte innsjekk tre timer før avgang (2135), startet de 2035, og det tror jeg var bra! Det virker for meg som om filippinere, når de skal ut å reise, har med seg ti kolli som skal sjekkes inn, og tre som skal med inn i cabinen. Det tok 20 minutter å sjekke inn den første familien, da snudde jeg meg og så med medlidenhet på dem som sto bakerst i køen. Selv var jeg nummer tre. Om dere er utlendinger og skal reise til Filippinene og Thailand, husk alltid å ha med billetten som viser når dere skal forlate landet etter endt opphold, dette registreres nemlig elektronisk av flyselskapene nå. Forvent heller ikke (lenger) at dere kan ta med dere langt over vektgrensen med bagasje uten å måtte betale overvekt (selv om det fortsatt skjer).

Jeg har tidligere karakterisert den håpløse passkontrollen (immigrasjon) ved innreise. Dette går mye raskere ved utreise, men tar fortsatt mye tid. Nå reiste jeg på kvelden, så det er mulig det ikke var så mange reisende. Jeg hadde gitt meg selv mengder med tid, trodde jeg, da jeg bestilte transport fra Khao San Road, men da jeg var forbi sikkerhetssjekken og inne i selve avgangshallen på flyplassen var det ”bare” to timer til boarding.

Det er mange tavler som annonserer avgangene, og om man kan lese alle destinasjonene på denne tavla forstår man at dette er en viktig flyplass, det går direktefly til omtrent hele verden:

Det er noen flotte lounger på Suvarnabhumi, kanskje det kan lønne seg å kjøpe seg inn i én av dem om man har god tid? Der kan man dusje, skifte, drikke, spise, lese aviser, få tilgang til wi-fi etc. I tillegg har de en massasjeavdeling på flyplassen, og det er ikke dumt å få knadd beina litt før en lang flytur. Wi-fi situasjonen p åflyplassen var forresten en tragedie; på tross at jeg gikk på café og kjøpte en kopp kaffe for å få caféens passord til trådløst nettverk. Det virket ikke der, og heller ingen andre steder. På denne caféen møtte jeg forresten det mest ufordragelige mennesket jeg har møtt på mine elleve uke i Sør-øst Asia; en av servitrisene da jeg forsøkte fortelle henne at nettverket ikke virket. Det er en stund siden Thailand var smilets land!

Til dere som skal reise ut fra Suvarnabhumi; beregn god tid!

Avgangshallen er stor og luftig, enorm er vel det rette ordet:

Turen med Cebu Pacific Air gikk som vanlig uten problemer, det samme gjaldt passkontroll og bagasjehenting på NAIA (flyplassen i Manila), og så bar det ut til drosjene, hvor jeg fikk fatt i en av dem med forhåndsavtalt pris: Jeg ba om å bli kjørt til Five Stars bussterminal i Pasay (ikke så langt fra flyplassen), og det kostet 330 Pesos (45 kroner).

Dersom man ønsker å ta buss fra Manila til en annen del av landet, så er det mange muligheter, problemet er å vite hvilket busselskap som kjører hvor, hvilken standard det er på disse bussene, og hvor busstasjonen deres ligger. Det er sært i Manila, at det ikke er noen sentral(e) busstasjoner, men de forskjellige busselskapene har sine egne stasjoner. Det finnes en del hjelp å få på nettet, og så har jeg fått det råd at man kan fortelle en drosjesjåfør hvor man skal, så vet han hvilke selskaper som går dit, og hvor de har sin stasjon i Manila. Helt kontroll har man kanskje ikke selv da, men la gå!

Jeg ankom bussterminalen klokken 0515, og fikk vite at det gikk en ”ordinær” buss til Alaminos (en liten times busstur fra reisemålet mitt; Bolinao) klokken 0600, mens jeg måtte vente til 0700 om jeg ville reise med en buss med AC. Da var jeg så trøtt at jeg bestemte meg for den ordinære bussen. Varmen plager meg ikke lenger, og ordinære busser kan være trivelige transportdoninger. Da jeg hadde installert meg fikk jeg likevel betenkeligheter, for etter en natt uten søvn hadde jeg tenkt å sove på bussturen, som var estimert til mellom seks og sju timer. Jeg tenkte på bussen jeg hadde reist med i Malaysia, og tenkte at dette var vel nesten så langt unna dens komfort som det var mulig å komme. Skitt au! Hadde jeg holdt ut så lenge kunne jeg vel holde ut noen timer til!

Bussen inni en tidlig morgen i Manila:

Under mine to tidligere besøk i Manila har jeg oppholdt meg stort sett i sentrum; det moderne forretningsstrøket Makati, og (den eldre delen) Ermita. Da vi nå reiste nordover var det nesten et lite sjokk. Jeg hadde jo vært her, eller ikke langt unna, for ikke lenge siden, likevel husket jeg ikke forfallet og fattigdommen på denne måten: Sammenlignet særlig med Kuala Lumpur, men også Jakarta og Bangkok, var dette som å gå tretti år tilbake i tiden. Det var deler av boligområdene i nord jeg vil karakterisere som slum. Busser, tog, bygninger … alt virket nedslitt. Det var husløse i alle aldre å se. Men her er jo ikke noe sosialt sikkerhetsnett, ingen pappa eller søster å ringe til når man ligger dårlig an. Her må man kjempe for tilværelsen og klare seg med det man har eller klarer å skaffe, ellers blir det ikke noe å spise. Jeg har ofte hørt folk hjemme si; ”hadde jeg bare hatt den rette idéen, så skulle jeg blitt rik …”. Her er idéen stort sett å finne et produkt; ting eller matvare, man kan selge for noen få pesos. Så kryr det da også av selgere langs veien. De sitter nesten oppå hverandre, med varene foran seg; flasker med drikkevarer, fleskesvor, egg, maiskolber, råtne bananer, appelsiner og så videre. Flere av dem kommer inn i bussene når de gjør et stopp og blir med et stykke mens de tilbyr varene sine. Da vi gjorde det første, noe lengre stoppet, på bussholdeplassen i Pampanga, ble det nesten litt komisk: Vi var tre passasjerer som oppholdt oss i bussen, men det kom sikkert femten selgere innom, noen av dem flere ganger, selv om ingen av oss kjøpte noe. Én av dem gjorde tre forsøk på å selge meg en avis på Tagalog, et språk jeg ikke forstår noe av.

Det er nok noe i dette rådet: ”Den beste måten å bli rik på er å starte med en stor pengesum!”

Selgere ved veien:

Etter som vi forlot Manila nådde vi den sentrale sletta i Luzon. Et spiskammer for hele nasjonen. Så langt øyet kunne se var der rismarker, maisåkre og åkre med andre produkter jeg ikke kjente igjen. I forhold til det nedslitte og kaotiske Manila virket dette jordbruksområdet velorganisert og vakkert. Det er noe med kulturlandskap som behager både øye og tanke: Her har man jobbet i mange generasjoner med å få frem det vi ser, det ligger mye slit i dette, og menneskene har nytte av strevet.  

Enkle, lokale busser er morsommere enn luksusbusser, det spørs bare hva man er ute etter. Jeg synes det er mye å se og følge med på hele tiden: Billettøren holder et våkent øye med hvem som går av og på. Ingen slipper å løse billett, han har full oversikt. Kanskje er det fordi med jevne mellomrom kommer det på en kontrollør som ser hvor mange billetter han har solgt og hvor mange mennesker som er i bussen? Bussjåføren kjører selvsagt som et svin. I starten av turen lurer jeg på hvordan dekkene kan holde; det knaker og gnisser i alle led når han kjører slalom, veidekket er jo heller ikke helt jevnt. Jeg kommer på en kommentar jeg fikk av en drosjesjåfør på Bali, når han fortalte om hvordan det var å ta buss fra Bali til hans hjemsted på Sumatra: ”Det kunne ta fire dager om alt gikk ok, eller seks, alt etter som om akslingen knakk eller om hjul eller dekk ble ødelagt på veien.”

Jeg har mange ganger fortalt om det fine, likandes vesenet til mange filippinere, særlig hos alminnelige folk: De bor tettere her enn hjemme, likevel er det lite av den ”storbyskyheten” her, som man kan oppleve i byer i vesten. De er åpne.

Det spilles musikk på full guffe hele tiden. Standarden på bussen er kanskje ikke all verden, men musikkanlegget er det ikke noe i veien med, ikke kom her! Bak meg sitter en ung far og synger med på de melodiene som spilles; popsvisker fra åtti og nititallet. Han har veldig god stemme, synger rent, og han kan alle tekstene utenatt. Sikkert en erfaren karaokesanger, eller kanskje han har tatt denne bussen så mange ganger at … Når han ikke synger sitter han sammen med sin unge kone på motsatt sete, holder rundt henne, eller hjelper til med minstemann på fire måneder (?), mens de to andre barna ser ut til å kose seg med turen og samværet med foreldrene.

På motsatt side av meg sitter et umake par, hun ung, han godt voksen, sammen med en treåring i trassalderen som forsøker å sette ny rekord i hvor lenge han kan gråte/skrike sammenhengende. Den nye rekorden er på én time og ti minutter! Den godt voksne mannen, kan det være bestefaren? (men gutten referer hele tiden til ”papa” ??) har vanskelig for å holde seg, mens de øvrige reisende ikke lar seg merke med lydene fra gutten, som konkurrerer med gammelpopen. Jo høyere gutten skriker/gråter, jo høyere musikk. Kanskje faren/bestefaren føler seg beklemt?

På et tidspunkt kjører vi inn i en by, Camiling, der blir det full stopp: Det er parade i gatene og mange mennesker ute. De spiller sikkert musikk der ute, for musikken i bussen skrus opp, med det resultat at to smårollinger, som nå har plass på setet bak meg skriker av full hals for å få foreldrenes oppmerksomhet, rett inn i mitt øre. Da hadde jeg akkurat sovnet! … men det var bra de vekket meg, for like etterpå kjører en lastebil forbi oss med paradens høydepunkt; Camilings nykronede skjønnhetsdronning i kledelige gullepaljetter (og ikke så mye annet), flankert av to røde, stramme gardister (røde, ikke som gardistene foran slottet i Oslo), med blikket stivt rettet forover (selvsagt, de må ha oppmerksomheten rettet mot andre farer, ikke mot henne).

Landskapet endrer seg etter som vi kommer nordover. Det blir mer kupert, mer variert. Det er vakkert for øyet; alle sjatteringer av grønt og noen i brunt, med store trær og mange blomster. Det oser varme, og i mine øyne; harmoni, av omgivelsene. Det er godt å være her!

Utmattet, med skjelvende ben og tungt hode, stiger jeg av bussen i Alaminos. Hadde det ikke vært for fornøyelsen, så …

Enda en buss (45 minutter), en tur med tricycle med en trivelig, ordentlig sjåfør, og jeg fant stedet jeg lette etter: Kanskje det enkleste rommet så langt, om ikke i så dårlig stand som mitt første bosted i Kuta, Bali, men rett på stranden, i andre etasje med terrasse. Jeg husket å ta bilde av solnedgangen fra terrassen, etter at sola var forsvunnet. Her er ingen mangel på strender.

Da ønsker jeg alle en god natt!

Uke 11 (2) Bangkok (Khao San Road)

Jeg ble litt fasinert av Khao San Road, som i tillegg til å være navnet på ei gate, også betegner et område med flere gater og smug. Det er stor kontrast mellom dette området og områdene rundt, som jeg viste i det forrige innlegget. Nå vil noen sikkert hevde at det er ikke noe genuint Thaipreg på Khao San Road, det er først og fremst for (unge) mennesker som ønsker et rimelig sted å overnatte, et sted å møte likesinnede og samtidig kunne feste (dag og) natt om de ønsker.

Nå er ikke turistbildet så ensidig, mange ulike mennesker tiltrekkes av de muligheter Khao San Road gir. Spise- og drikkesteder finnes det i alle fall nok av, det virker som det er flere hundre:

Det finnes mange finere steder enn dette ... og enklere:

Dersom man ikke heller vil kjøpe noe fra en av de mange matvognene, så kan man jo stå og spise. Dette er det rimeligste alternativet. Selv synes jeg at disse har noe av den beste maten:

De har utnyttet plassen i gata godt: Ytterst står enkle boder og stativer som settes opp og tas ned hver dag:

Bak disse er det butikker, som nesten ikke vises lenger:

... og endelig, innenfor disse, og i etasjene over finnes overnattingssteder, og noen restauranter:

Jeg trodde jeg hadde oversikt over Khao San Road allerede første kvelden, men da jeg begynte å gå litt rundt oppdaget jeg flere gater, og smug, alle med et stort utvalg av alt en turist måtte ønske ... og litt til.

Kvelden og natten er den mest livlige tiden i dette strøket:

Da tennes lyktene:

Jeg oppdaget for sent at det gjestgiveriet jeg bodde på hadde svømmebasseng på taket. Jeg fikk likevel tatt meg opp dit på kvelden og fotografert en solnedgang, denne gangen over Bangkok:

I morgen bærer det tilbake til Filippinene.