Uke 9 (2) Kuala Lumpur

Jeg sto opp tidlig og forsøkte å fange morgenlyset som krøp frem over byen. Kameraet (telefonen) har sine begrensninger i dårlig lys, ellers er jeg veldig fornøyd med det:

Jeg liker jo å spasere rundt, og det gikk bra å gå store deler av dagen. På vei til busstasjonen, hvor jeg skulle kjøpe billett til Georgetown (ved nord-vest kysten) gikk jeg forbi politihuset. Ikke noe arkitektonisk mesterverk akkurat, og området rundt var ikke vakkert. Nå skal det sies at det var mye byggevirksomhet rundt omkring: Det virker som man sanerer eldre deler av byen og bygger nytt ... og når man bygger i sentrum, da er det gjerne veldig stort, og veldig høyt!

Det viste seg at jeg hadde gått en omvei (noen lurte meg da de forklarte meg hvor busstasjonen ligger). Den viste seg å ligge ikke langt fra der jeg bor, like ved Chinatown. Den er stor og moderne inni, men kanskje ikke så flott utenpå. Den heter Pudu Raya eller Puduraya, som det står på skiltene. På bygningen står det bare Pudu Central, Pudu er en bydel i KL. For en billett på "buissnessclass" fra Kuala Lumpur til Georgetown, turen tar fire og en halv time, betalte jeg 35 malayiske ringgit (MYR) (67 kroner). Jeg bestilte meg også en flybillett med AirAsia på nettet fra Langkawi (helt oppe mot grensen til Thailand) til Kuala Lumpur neste fredag, og for den billetten måtte jeg gi 140 MYR (260 kroner).

Så begynte det å regne, og det ga seg ikke på en god stund. Jeg gikk gjennom Chinatown, det tok ikke mange minuttene, og endte opp i den gamle markedhallen (fra 1800-tallet), som nå er gjort om til et mer moderne, mondent sted hvor de selger ulike kunst- og håndverksprodukter. Koselige, vestliginspirerte kaféer finnes på innsiden, mens i nabobygningene kan man sette seg ved respatekstbord og få full middag for 20 kroner. Jeg spiste på et slik indisk "materi"; seigt lam og ris ... men ok likevel. Kelneren sa hele tiden Sir, og det var en veldig jovial stemning. Det er ikke noen problemer dersom man ønsker å snakke med hvem det skulle være. Engelskkunnskapene blant folk her er upåklagelige.

Det er en utrolig blanding av ulike folkeslag og kulturer i denne byen; malayere, kinesere, indere, arabere, europeere, folk fra Sri Lanka, Australia, ... og vi snakker om at vi i Norge har blitt et multikulturelt samfunn!? Med mange forskjellige folkeslag er det også stor variasjon i klesdraktene, og musikken varierer; fra én bod høres kinesisk musikk, fra en annen arabiske toner. Høy techno er også populært mange steder.

Mange er åpne, og de har lett for å ta kontakt, selv på gata ... og da tenker jeg ikke på selgere. En kar som sto ved siden av meg på monorailen i dag ville gjerne prate, og han fortalte at han kom fra Pakistan. Kommentarene sitter lett hos flere, og det foregår samtaler over alt. Det hele virker veldig sosialt, noe som jeg finner litt overraskende, siden dette er en såpass stor by. Da jeg sto og tok bilder på ei bru, stoppet en eldre spøkefugl med dokumentmappe under armen og kommenterte noe som jeg ikke fikk helt med meg. Han fortsatt "konversasjonen" også etter at han var kommet et stykke av gårde ... og han kom ikke fra asylet!

Da regnet ga seg bega jeg meg til det området som har flest spor etter kolonitiden. Det mest kjente bygget der er Sultan Abdul Saman bygget (1894), oppkalt etter den regjerende sultanen i Belangor på den tiden det ble reist. Malaysia er forresten et konstitusjonelt monarki, der tittelen monark går på rundgang mellom Malysias ni sultanater, fem år av gangen. Den gamle, ærverdige bygningen blir liten sammenlignet med det som bygges i dag:

Kuala Lumpur er forresten en ganske ung by. Så sent som 1850 var det ikke rare bebyggelsen her, det var en mindre, kinesisk by bygget rundt tinnproduksjonen deres. I dag bor det 1,6 millioner innbyggere i sentrum, 6 millioner i omlandet. Byen har ikke den rike historien som for eksempel Georgetown eller Malacca, byer som har hatt strategisk og kommersiell betydning i flere hundre år, men det må ha skjedd en veldig utvikling i Kuala Lumpur de siste tiår. Som jeg har skrevet tidligere; de satser tydeligvis hardt på å gjøre byen til en kommersiell metropol. Mitt inntrykk er at det er veldig ordnede forhold her med gode kommunikasjoner, høy materiell standard og god service. Jeg har heller ikke sett noe av den fattigdommen som er så tydelig i mange andre storbyer i Asia.

En liten kuriositet til slutt; på den store plassen som tidligere var sentrum for kolonitidens Kuala Lumpur, nå uavhengighetsplassen, har de verden største flaggstang ... 100 meter høy. Her heiste de det Malayisiske flagget for første gang midnatt 31. august 1957, vel tre uker før jeg selv ble født.

Uke 9 (1) Kuala Lumpur

Så har jeg havnet i Kuala Lumpur (ofte bare kalt KL), den største byen i Malaysia. Jeg hadde lest noe om byen og landet på forhånd, men ikke nok, og det var en stund siden. Derfor ble jeg svært overrasket da flyet først landet i det som for meg så ut som en enorm, øde palmeskog, og siden, da vi dro med buss og tog inn mot sentrum, undret jeg; hvor var bilene og bebyggelsen?

Det var flotte motorveier, men liten trafikk å se da jeg tog flytoget (KLIA) inn mot sentrum. På veien stoppet vi blant annet ved det som siden 1999 har vært Malaysias administrative og politiske hovedstad, Putrajaya, men heller ikke her var det så mye å se fra toget. Det er kanskje ikke så rart, for denne ”byen”, 20 kilometer sør-vest for KL, har blitt konstruert siden 1995 med offentlige bygninger innenfor store grøntområder, midt i Malaysias ”Silicon Valley”, der myndighetene lenge har forsøkt å tiltrekke seg investeringer fra internasjonale high-tech firmaer. Det skal da også nevnes at for meg virket det som nesten alle som kom fra flyplassen var ansatte i datafirmaer og gikk av flytoget her.

Et annet viktig førsteinntrykk var at mange kvinner hadde dekket til hodet på muslimsk vis. Jeg har etter over et døgn ikke sett en eneste niqab eller burka (heldekkende hodeplagg med åpninger bare for øynene), kvinnene her bærer hva jeg vil kalle en ”moderne” muslimsk kledning, med et skaut/sjal over hodet og side drakter. Det er åpenbart at kvinnene i KL bærer denne klestypen med stolthet, for de gjør mye ut av den. Noen bruker praktfulle, fargerike stoffer. Det virker som det er en drakt som gir dem en ekstra autoritet. Islam er den dominerende religionen i Malaysia, særlig i vest (”peninsular Malaysia”). Den største folkegruppen er Malayerne, som innvandret fra Sumatra, og disse begynte å konvertere til islam i det 13. og 14. århundre. På malayisk Borneo i øst er mer enn halvparten av innbyggerne innfødte (”indigenous”) med et mer primitivt levevis, først og fremst jordbruk. Mange av disse praktiserer fortsatt animistiske riter, selv om islam og delvis kristendom er utbredt.    

Jeg måtte jo sjekke opp hvorfor jeg ble så overrasket over størrelsen på KL. Mens jeg i underbevisstheten hadde tenkt meg en by på størrelse med de største i Asia, så viste det seg at den "bare" har 1,6 millioner innbyggere, altså ca. en tiendedel av byer som Manila, Jakarta, Bangkok eller Shanghai. Ikke rart det ikke var det samme trykket her. Malaysia har totalt 28 milioner innbyggere, fordelt over et landområde på 330 000 kvkm (67. største), altså på størrelse med Norge og Vietnam.

Da jeg hadde fått installert meg var det blitt mørkt, og jeg gikk ut for å få meg noe å spise. Jeg bor i et område som heter Bukit Bintang, i den sørlige delen av forretningsstrøket ”Det gylne triangel”. Det var et yrende liv i gatene, og som så mange andre steder i Sør-øst Asia var det mange bra og rimelige spisesteder å finne rett på gata. En tallerken med and; 32 kroner, en liten bolle ris; 2 kroner. Det er forresten godt med rimelige overnattingssteder i denne bydelen. Skal man enda lenger ned i pris kan man prøve Chinatown, ellers er den nordlige delen av Det gylne triangel stedet om man vil bo og spise flott og gå på fine nattklubber.

Jeg har forbundet KL med skyskrapere, et moderne Asia, og øverst i det neste bildet kan Malaysias mest kjente landemerke sees, tvillingtårnene (Petronas Towers).

Den gata jeg har satt meg ned i her er sterkt påvirket av kinesisk kultur og kinesere. Kineserne har en lang og viktig historie i Malaysia (siden 1800-tallet), og de har dominert forretningslivet her. Jeg har tidligere hørt at siden Malaysia er et muslimsk land (islam er statsreligion), så er det bare inne på hotellene man får kjøpt alkohol. Stor var derfor min overraskelse da mange satt med store ølflasker på bordene, ute på gata. I dette området serveres det øl på alle spisesteder, i alle fall de jeg har sett.

Malaysia har en meget spennende historie, og det er et land med en svært sammensatt kultur. Jeg har hatt stor nytte av guideboken "Eyewitness Travel" for Malaysia og Singapore. Dette er en type guidebøker jeg har brukt mye tidligere, særlig i forbindelse med besøk i byer. De har noen fantastiske bilder og illustrasjoner (blant annet 3D- tegninger av gater og bygninger) som gjør det både enkelt og interessant å sette seg nærmere inn i sider ved reisemålet.

Etter en god natts søvn spaserte jeg nordover i Det gylne triangel for å se tvillingtårnene med mer. Jeg har sett at man ikke anbefaler å spasere i KL på grunn av varmen, forurensing og dårlige fortau. Jeg syntes det gikk greit, men hvordan man vil ta seg frem får være opp til en hver. Dersom man ikke vil gå, har KL et meget godt utbygd transportsystem. 

Vel fremme i Det gylne triangel var det ikke noen tvil om at KL har mange skyskrapere. Forretningsstrøket virker veldig moderne.

... og den mest berømte bygningen(e) av dem alle, Petronas Towers (tvillingtårnene). Jeg hadde håpet å komme meg opp til utsiktsplattformen, men da måtte jeg ventet fem timer, så det gadd jeg ikke. Å se tårnene utenfra holdt for meg. De er 403 meter høye (452 med antennene) og har 88 etasjer. Da de sto ferdig i 1998 var de verdens høyeste bygninger, en status de beholdt frem til 2004. Arkitekt var César Pelli (kilde: Wikipedia).

  

Bak tvillingtårnene (man kunne gå gjennom dem) lå det enorme kjøpesenteret Suria KLCC. Jeg har skrevet litt om kjøpesentre tidligrere i denne bloggen, for på meg virker det som å handle slike steder er asiatenes største hobby. Her er bare et lite utsnitt (skulle hatt vidvinkel), det var mange etasjer, glassheis og flere avdelinger.

Eksklusivt var det også:

Bak kjøpesenteret var det en stor park (KLCC Public Park), en grønn lunge midt i høyhusjungelen. Her har jeg tatt et bilde av noe av vannspeilet i parken med Petronas Towers i bakgrunnen.

Før jeg forlot Det gylne triangel måtte jeg en tur innom akvariet som ligger i kurssenteret (KL Convention Center), like ved kjøpesenteret. Jeg hadde jo håpet å få tatt bilder av de fiskene jeg ikke fikk med meg da jeg snorklet, for akvariet hadde også avdeling med fisk som finnes ved korallrev. Men dengang ei, lyset var for dårlig, så lukkertiden på kameraet (telefonen) ble for langsom (fiskene ble utydelig). Derimot fikk jeg med meg disse oterne som lekte seg. Den ene holder seg i ro, så han (eller hun?) vises tydelig, den andre farer som en pil gjennom vannet, så den blir bare som en mørk skygge. Ellers er det ikke mye otere holder seg i ro!

I tillegg inneholdt akvariet svært mange fisker (skapninger ...) som jeg aldri har sett før, eller trodde eksisterte. Om et av fiskeslagene jeg ikke klarte å fa et ordentlig bilde, sto det på en plakat at innfødte hadde obsevert at eksemplarer av arten hadde hoppet opp av vannet og snappet med seg apekatter som satt på greiner over vannet. De var visstnok særdeles aggressive (!)  Andre fisker ble aggressive av å spise giftige planter, og en type fisk som spiste giftige planter ble selv giftig av dette. En særing jeg fikk bilde av var  denne kjempen, som lever i amazonas, og som kan bli opp til 4,5 meter:

Etter Det gyldne triangel ville jeg se noe annet, og ved hjelp av disse togene (LRT; Light Rail Transit), kom jeg meg i løpet av få minutter til Chinatown. Det vises ikke på dette bildet, men på de øvrige stasjonene hadde de et flott system med glassvegger mellom jernbanesporet og perrongen. Først etter at togene hadde stanset på stasjonen åpnet dørene i glassveggen seg. Ekstra sikkerhet!

Chinatown i KL var ikke så stort som jeg hadde trodd, men de hadde selvfølgelig en skikkelig handlegate:

... med det sedvanlige utvalget av varer, pluss litt til, for en rimelig penge. Det var nødvendig å prute! Bak basarene lå det også flere rimelige overnattingssteder.

Etter Chinatown dro jeg en tur innom hovedjernbanestasjonen (KL Stesen Sentral), en av de flotteste bygningene i kolonistil, for å forhøre meg om mulighetene for å reise med tog nordover. Jeg vil gjerne få sett litt av landet, og det er vanskelig fra fly. Dessverre viste det seg at togene bare går om natten (ett har avgang klokken 15), så det var liten hjelp i denne transportformen. I morgen får jeg prøve hos busselskapene i stedet.

Så bar det hjem igjen, og det var like greit å finne transport denne gangen; jeg benyttet monorail banen som brakte meg til Bukit Bintang på ti minutter. Finner man ikke et tog/monorail som passer går det også busser over alt hele tiden. I tillegg er det billig å benytte Taxi i KL.

Uke 8 (4) Bali (Kuta)

I dag har jeg dratt fra Candidasa, via Ubud til Kuta. Jeg har ikke vært på Bali så lenge (9 dager), men så mye har jeg sett, at en ferie på Bali kan fortone seg svært forskjellig, avhengig av hvor man bor og hvordan. I tillegg er det store prisforskjeller på samme type tjenester, og dessverre er det ikke alltid så enkelt å finne ut av alt i jungelen på internett. Det kan lønne seg å kjøpe bøker som Lonely planet eller Insight Guides for Bali. Dersom man bommer i planleggingen av en tur hit, eller har for bestemte meninger om hvordan man vil ha det, da kan en kostbar tur fort bli en skuffelse. Så må jeg med en gang legge til at Bali har unike forutsetninger for å gi den som treffer med sine valg en uforglemmelig ferie!

Det viktigste reisetipset jeg kan gi, etter åtte uker på farten, er at man tenker nøye over hva man ønsker av ferien, innenfor den tid og den kostnad man kan/vil unne seg. I tillegg vil jeg hevde at det er viktig å være åpen for at ting ikke vil bli akkurat slik man tenker seg på forhånd. Skal man reise så langt kan det være godt å ha god tid. Skulle man havne et sted man ikke liker seg, kan man alltids bytte. Er man litt reisevant, og ikke er bundet av å planlegge fordi man har barn med seg, eller har begrensede fysiske mulighet for å bevege seg, kan man også vente med å bestemme seg for hvor man vil bo til man kommer hit. Det er et stort tilbud av hoteller, resorter, "home stay" etc. å velge mellom. På denne tiden av året har også mange steder gode rabatter dersom man henvender seg direkte.

I forhold til hva man får for pengene, kan jeg bruke som eksempel forskjellen på det hotellet drosjesjåføren kjørte meg til da jeg kom til Kuta for ni dager siden ("very good, and cheap ..."), en illeluktende hytte med bråkete vifte, og det stedet jeg fant ved å vandre litt rundt i dag: Et rent rom i en stille bakhage (det er til og med et lite fjernsyn der, riktignok uten engelstalene kanaler (sigh)), og et flott svømmebasseng like utenfor. Prisen er også litt rimeligere for det rommet jeg har nå (250 000 RPI/  170 kroner). Stedet ligger ved hovedgata, Legian street, og heter Agung Cottages.

Bali har mer enn tre millioner innbyggere, de aller fleste av dem bor i den sørlig delen, særlig i Kuta og hovedstaden Denpasar. Kuta, Denpasar og Ubud er mer eller mindre sammenhengende bebygget, men de er svært forskjellige innbyrdes. Kuta har strand, det har ikke de andre, ellers er det ikke noen tvil om at det fineste, mest sofistikerte stedet av disse er Ubud. Der er det et vell av koselige restauranter, templer, kunstutstillinger, "home stays" etc. Det ligger også nærmere lokalbefolkningens vanlige gjøremål; der er det rismarker, gårder hvor de produserer forskjellig ... og det er så grønt og frodig som man bare kan tenke seg. En amerikaner jeg reiste sammen med i dag (fra Oregon), fortalte at han hadde vært et par uker i Ubud tidligere, og han likte det "mondene" sosiale livet der, med mange bereiste utlendinger som hadde spennende reise- og livshistorier å fortelle. Jeg burde hatt noen bilder fra Ubud, men det har jeg ikke. Søk på internett!

En utfordring under min tid her har vært å finne egnet transport, og med det mener jeg transport til en fornuftig pris som går dit jeg har tenkt meg! Da jeg kom hit, og spurte drosjesjåfører eller på hotell, da forsøkte de hele tiden å få meg til å velge den dyreste transporten (de ville sikkert fått prosenter), og de gikk ikke av veien for å lyve når jeg spurte om det fantes andre måter å reise på.

For dem som har begrenset med tid, og om man er flere, er det greit å leie egen bil med sjåfør. Det er realtivt rimelig på Bali, og da har man jo også guide. En amerikaner som bodde i nabohytta i Candidasa leide bil en dag (det vil si, egentlig fikk han vel bare låne en bil av en fastboende, via resorten, til en latterlig lav pris; 200 000 RPI (140 kroner)), men selv ville jeg vært forsiktig med å kjøre på disse veiene: Bali har venstrekjøring, men selv om det kan gå greit (jeg har selv kjørt på Malta), vil jeg påstå at trafikkbildet her er temmelig kaotisk, i alle fall er det svært annerledes enn hjemme.

Et transportfirma som jeg har fått anbefalt av andre, og som jeg selv har benyttet er Perama. De har regelmessige turer med både bil, buss og båt til de fleste interessante steder på Bali og Lombok (Java, andre øyer ...), det virker som de er et trygt selskap å bruke, i tillegg har de mange interessante utflukter fra dagsturer opp til seks dagers turer.

Noen vil kanskje bo i Kuta, dersom de drar til Bali, og det kan bli bra om man er oppmerksom på et par ting: Her er mange turister, særlig unge australiere på heisatur. Det er et skikkelig natteliv, men det skal godt gjøres å bli plaget av det, dersom man ikke vil delta selv. Om man kan bruke et ord som "lokalbefolkning" om dem som bor her, så er de aller fleste av dem personer som selger  til turister eller tilbyr ulike former for service til dem. Balinesere bor gjerne andre steder på øya og pendler, i tillegg er en stor del innflyttere fra Java, Lombok og andre steder som har kommet hit for å dra veksler på turistindustrien. Det er absulutt ikke et genuint balinesisk miljø her. Man må være forberedt på å bli spurt om man skal ha noe for hver femte meter man går i hovedgatene. I tillegg må man være forberedt på at (bil-) trafikken nesten står stille i gatene ned mot stranda. Kuta vokser rakere enn infrastrukturen utvikles. Det er laget en stor motorvei litt lenger inne i landet (Sunset street), og der flyter det bra, men når man skal ned mot sentrum stopper det opp.

Her et bilde av hovedgata, Legian street, søndag ettermiddag. Det var mindre trafikk enn vanlig:

Hovedgata ligger minst 3-400 meter fra stranda, og om man går ned til stranda følger man trangere gater som kanskje gir en pekepinn på hvordan Kuta har vært. Noen steder er det boder på rekke og rad, med fortausselgere ved siden av:

Det går forbausende få tverrgater fra Legian street og ned til strandveien, Pentai Kuta. Området er fyllt opp av hoteller og resorter som har store parker rundt seg. Det er imidlertid noen blindveier, og jeg fant denne bokhandelen i dette flotte huset da jeg rotet meg inn i en slik blindvei. Man kan jo lure på hvordan det går med handelen når man har butikk innerst i en blindvei. Kanskje har dette vært gjennomgangsvei tidligere, men har blitt sperret fordi et nytt hotell skulle ha plass.

Det gamle og nye ligger ved siden av hverandre og skaper kontraster. I forgrunnen er det en eldre markedshall, og i bakgrunnen ...

... driver de og bygger dette ENORME senteret. På bildet vises bare en liten del av det, og etter hva jeg forsto av reklamen på utsiden skal det inneholde mye forskjellig. Kuta skal tydeligvis oppgraderes til det ultramoderne i vestlig stil.

Nå kan man ha en fin ferie også i Kuta, om det er slik man ha det. Det er i alle fall ingen mangel på barer og spisesteder. Like ved dette senteret, kort vei fra stranda, var jeg innom og så på et meget flott sted hvor de leide ut bungalower. Resorten hadde egen park og svømmebasseng, av bildene så bungalowene temmelig lusuriøse ut inni, men prisen var ikke mer enn 700 000 RPI (470 kroner) døgnet. Ikke umulig, om man ikke skal være så lenge borte. Disse stedene er også trygge, med god bevoktning, og det er stille og rolig.

Det store trekkplasteret i Kuta er stranda. Den er enorm, og selv om det er mange mennesker der er det god plass.

Surfing er populært og man får leid brett over alt:

Alle vil prøve seg, uansett alder, men noen ganger kan brettet bli vel stort:

En ting som fasinerer er de fantastiske solnedgangene man kan se fra stranda. Dette er gårsdagen solnedgang, da var det nesten ingen skyer, og det er jo flott å se på:

I dag var det noen spredte skyer, og det ble en helt ekstraordinær solnedgang. Her er sola gjemt bak en liten kumulus i horisonten:

Den kom frem like før den gikk i havet, men bildet yter dessverre ikke naturen rettferdighet:

... og så ble fargespillet mer og mer fantastisk, etter som skyene ble opplyst av sola under horisonten:

Jeg tror aldri jeg har sett noe lignende før:

Før måneskalken og stjernene overtok scenen:

I morgen drar jeg til Kuala Lumpur, Malaysia. Da blir det storby et par dager. Jeg har møtt mennesker fra mange forskjellige nasjonaliteter på turen, men mens jeg nå sitter og skriver dette har det satt seg et par gutter fra Færøyene ved baren. Det er noe nytt, Bali er tydeligvis attraktiv for folk fra hele verden.

Uke 8 (3) Bali (Candidasa)

I dag dro jeg på snorkletur til Blue Lagoon. Hvorfor man kaller dette for en lagune forsto jeg ikke helt, for området var et korallrev som lå helt under vann på utsiden av land, uten noe skille mot havet.

Båtføreren var den samme som tok meg til de små øyene for å snorkle for noen dager siden. I dag var det også med to eldre, distingverte hollandske damer, søstre etter hva jeg forsto. De var begge svært bereiste, hun ene var på Bali for 17. gang, første gang var på 1950-tallet. Hun kjente Bali bedre enn de fleste sjåfører på øya, så hun fortalte at det hendte hun måtte forklare raskeste veien. De snakket indonesisk, særlig en av dem virket å snakke flytende. Hun fortalte at hun hadde lært indonesisk da hun bodde i Jakarta i 8 år, på den tiden Suharto var kommet til makten, mens hennes mann hadde en stilling der.

På vei til Blue Lagoon passerte vi mange hoteller og resorter, ikke bare i Candidasa, men langs hele kyststripen til Padang Bai. På tross av at det ikke er hvite strender her (eller svært få), er det mange som søker seg hit. Dere kan se på noen av bildene de barrierene som er bygget ute i vannet for å beskytte strandlinjen.

... og en annen type hotell/resort:

Et syn som var mer overraskende var denne båten. Det er ikke båten til Lombok. De to damene diskuterte heftig hva slags båt det var:

... og de hadde rett; det var Queen Mary 2 fra Cunard linjen. En av damene hadde en gang reist med Cunard linjens skip, Vistafjord. Det var en "forretningstur" der hun fulgte sin mann, og hun sa stilen og servicen på Cunard linjens cruise er noe av det beste som finnes.

Så kom vi frem til Blue Lagoon, og en av damene jumpet uti. De virket verdensvante og uredde. En av dem fortalte blant annet at hun hadde vært på noen øyer rett nord for Ny-Guinea i fjor og snorklet. Det var visstnok et av de flotteste stedene for vannsport hun noensinne hadde vært ...

Jeg spurte henne som kom til Bali første gang på 1950-tallet om hun syntes folk hadde forandret seg på denne tiden. Da ristet hun bare bedrøvet på hodet og slo oppgitt ut med armene; "dengang var det overhodet ingen vestlig innflytelse over (de fleste) balineserne. De levde som de alltid hadde gjort, kledde seg i tradisjonelle drakter, og hadde en rolig, verdig måte å takle tilværelsen på. Nå er det bare materialisme som gjelder". Jeg som er her for første gang har jo ikke noe å sammenligne med, men for meg virker balineserne både vennlige og harmoniske, selv om også jeg ser at turismen skaper noen spenninger i samfunnet, og turisme er ikke alltid den tryggeste måte å sikre tilværelsen på. Men igjen; det er vel alltid et spørsmål om hva man sammenligner med. Jeg vil tro det er mange rundt omkring i verden som har det verre enn balineserne.

Det var flere enn oss som snorklet i Blue Lagoon. Noen måtte ha hjelp, både av fører og flytevest. Båtene på bildet ligger til kai i Padang Bai.

Det er synd jeg ikke har med undervannskamera, for fiskene er virkelig fantastiske å se på. De varierer i alle størrelser, fasonger og farger. Det er også en del ganske store fisker å se. Noen har sterke farger, turkis for eksempel, sterke gulfarger, oransje, røde, og med former jeg aldri har sett tidligere. Tropiske fiskeslag rundt korallrev er det imidlertid mange bilder av på internett, for den som ønsker å se.

På vei hjem dro vi forbi denne fiskeren. Enslige fiskere i små båter er det mange av i hele Sør-øst Asia. Folk tar alle de jobbene de kan få eller finne for å tjene noen penger eller skaffe mat til seg og familien. Det er ingen ordnet åttetimersdag, men om man er tidlig ute og fanger squid, så kjører man kanskje turister senere, enten med båt eller moped, og så hjelper man til på en restaurant på kvelden. Dette gjelder nesten for alle.

Da vi var kommet tilbake til Candidasa opplevde jeg hvilket røre Queen Mary 2 hadde skapt i omegnen. Mange av de rike (?) passasjerene var fraktet i land, og de gikk langs veien og tittet i de butikkene som var og fylte opp restaurantene. Dette var jo greit nok, røren skyldtes at alle øyas selgere hadde fått melding om båtens ankomst og hadde tatt seg til Candidasa. Jeg misunner ikke turistene som måtte gå spissrotgang mellom alle selgerne. Mange hadde en hale av håpefulle selgere etter seg:

Noen av de verste, mest pågående og aggressive selgerne er disse kvinnene som selger saronger (av tildels dårlig kvalitet). En av dem jeg så i dag er den samme som jeg for noen dager siden karakteriserte som den første ufyselige selgeren jeg hadde truffet på turen. De er ikke herfra, men reiser bare rundt med sin pågående stil for å selge hvor turistene måtte samles.

Uke 8 (2) Bali (Candidasa)

I dag var jeg tidlig oppe, så jeg fikk med meg hvordan det første dagslyset avløste stjernehimmelen:

Flere trakk ut av rommene sine for å få med seg soloppgangen, og vi kunne se hvordan lokalbefolkningen gikk rundt i det grunne vannet og fanget squid (akkar).

Mens jeg gikk lands stranda tok jeg dette bildet av en typisk båt fra Bali. De ligner på bankaene på Filippinene, men her kalles de for jukung. Dette er en ganske stor jukung som tilhører hotellet i bakgrunnen. Her om dagen leide jeg en mann med en slik båt for å komme meg ut å snorkle. Båten var svært smal, kanskje bare meteren bred, den var omtrent halvannen meter dyp, og i tillegg til pontongen av bambus på siden, hadde den en u-form inni som fikk meg til å tenke på en uthulet trestamme. Det er jo ikke utenkelig at dette har vært byggemåten i tidligere tider (?)

Jeg hadde tenkt meg til landsbyens (Candidasas) lokale tempel i dag, i håp om å få se flere hinduer pyntet og klare for sine ofringer. Særlig unge kvinner tar seg godt ut i sine fargerike saronger, belter ... og de går ofte med offergavene på hodet. Turen ble noe annerledes enn jeg hadde tenkt meg.

Som dere forstår er det nok av distraksjoner på disse turene, det er vanskelig å være alt for målrettet. Jeg gikk forbi dette moderne huset man drev og arbeidet på. Offeralteret var allerede på plass (sannsynligvis er vel det det første de har reist), i tillegg har de fått tak i to store statuer, en mannlig og en kvinnelig (hinduguder? ). De skal vel vokte inngangen?

Da jeg tok av hovedveien for å gå mot tempelet traff jeg overraskende på denne bølingen (i området er det hovedsaklig hinduer (og utlendinger), og kyr er for dem hellige dyr.

En ung bonde var i nærheten, og jeg spurte ham om dette var veien til landsbyens tempel. Han svarte bekreftende, men pekte på en mindre sti og sa at den var raskere. Jeg dro avgårde, og etter en god del klatring kom jeg til noe som kunne være et tempel. Jeg syntes imidlertid at det så for enkelt ut, sammenlignet med hva jeg ellers har sett her nede, så jeg fortsatte opp lia. Det var bratt, 35 grader i skyggen og stekende sol. Jeg gikk helt til toppen av åsen, men hadde fortsatt ikke funnet noe (annet) tempel. Jeg fikk imidlertid tatt dette bildet av Candidasa fra høyden.

Nå kan jeg røpe med én gang at jeg så aldri noen flere templer på turen, og det tempelet jeg lette etter var ikke et landsbytempel, men et familietempel, så det var nok det første jeg støtte på.

Her et bilde av en del av Candidasa, sett ovenfra. Man ser tydelig de steinmoloene som er bygd ut (i t-form), for å hindre at stranden blir mer ødelagt enn den allerede er. Det er mange hoteller, resorter og andre overnattingssteder her, i alle prisklasser, for Candidasa regnes som et godt alternativ til Kuta for å utforske den østlige delen av Bali. Fortsatt er det brukbare snorklemuligheter langs strendene, men i tillegg kan man leie seg en båt og komme seg til svært bra steder å snorkle, 15-20 minutter borte.

På turen ble jeg imponert over gressterrassene som gikk oppover i åssidene. Det er tydelig at dette er et gammelt kulturlandskap, disse gressbakkene er ikke skapt de siste årene:

Jeg fortsatte forbi gressbakkene og gjennom diverse buskas, helt til jeg kom til toppen på åsen. Det innebar noe forsering av tornekratt, og jeg måtte svinge utenom kaktus:

Vel oppe så jeg fortsatt ikke noe tempel, men det gikk en sti innover/nedover som jeg bestemte meg for å følge. Etter hvert innså jeg at det var krøtterstier jeg fulgte, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle komme med ned, bortsett fra å snu, men det hadde jeg lite lyst til, for da måtte jeg gå oppover igjen. På dette tidspunktet forsto jeg at jeg hadde for lite vann med, i tillegg til at det var svært bratt mange steder, og med mine sandaler var det alltid en fare for å snuble og falle. Jeg kom meg imidlertid rundt dalen og endte opp på åsryggen på andre siden, i forhold til der jeg hadde gått opp. Da forsto jeg også at jeg ville komme meg helskinnet ned (sansynligvis), så dette var et befriende syn: Jeg tok et bilde fra åstoppen mot palmeskogen. Legg merke til landsbyene som skjuler blant palmene til venstre og opp mot neste åsrygg.

Dette synet overrasket meg likevel mer: Jeg trodde et øyeblikk jeg befant meg på fjellet i Sveits eller Østerrike. Det gjør jeg jo ikke, likevel var det en slik stor og velholdt kvegflokk oppå "fjellet". Jeg har i ettertid fått en forklaring på hvordan det kan være så mye krøtter her: Det er helt ok for hinduer å ha kveg, de bruker dem som arbeidsdyr. Dyr som arbeider for en spiser man ikke. Dyr som ikke arbeider selger de, og da er det opp til andre å bestemme om dyret skal slaktes og spises, så slipper de selv å ta stilling til den siden av saken!

Da jeg kom hjem måtte jeg ta en kald dusj og legge meg på senga ei stund med AC på fullt. Så var jeg fit for fight, og dagen ble den vanlige, kjedelige, med bading, snorkling, soling, litt god mat og drikke ...

Da gjenstår bare å vise et bilde av dagens solnedgang: