Uke 3 (4) Coron

En ny dag på et nytt sted.

Morgenstundene er gode. Naturen virker umåtelig rolig, majestetisk. Menneskene har startet sine forberedelser til dagens dont og skaper en forventning om det som skal komme. Verden virker uberørt, ”nye ark og fargestifter tel …”

I retning Coron City virker alt rolig.

Jeg har fått meg en kopp kaffe. Nå har jeg lært meg å bruke zoomen på kameraet (mobilen) min, og sannelig var ikke korset der i dag også, på toppen av åsen.

Så bar det inn til sentrum med tricycle. Gamlingen som kjørte meg ut til hotellet dagen før krevde 150 pesos for turen (åpenbart alt for mye, så jeg gjorde litt narr av ham og ga ham 100), guttungen som kjørte meg inn i morges ba om 10 pesos (kroner 1,40)! … jeg gav ham 50. Det lønner seg altså å være pågående, ikke ydmyk. At dette i det lange løp neppe gavner stedets rykte, at folk her kanskje skulle vite litt mer om turistpsykologi etc. gir de vel en god f… i. De tenker selvsagt ikke i slike baner, men verdens vennligste mennesker å snakke med er de likevel.

Første stopp i byen var markedet, her et glimt av fiskeavdelingen:

Så bar det ut i gatene, hvor jeg hadde mine små ærend, først og fremst å få kjøpt inn masser av myggmiddel, for den slags utyske finnes det dessverre mer enn nok av, særlig når mørket faller på. Coron er adskillig større enn El Nido og virker mer regulert med gateskilt, sementert hovedgate (sement virker å være det eneste faste gatedekket de bruker i denne delen av verden), med mer.

Så bar det ned mot havnen hvor alle turoperatørene skulle få av gårde sine kunder på forskjellige typer øyhopping, dykketurer med videre. En sann røre av båter ventet på tur:

Jeg gikk videre, og fra et nyanlagt kaianlegg kunne jeg ta bilde innover mot noe av den opprinnelige byen. Byggeskikken har jeg allerede beskrevet, mye bruk av bambus. De flinke til å sette dem opp, så om de skulle bli ødelagt av en tyfon … så vet de råd. Disse husene som ser så unnselige ut på utsiden kan i mange tilfeller være ganske koselige inni. Ifølge verten på hotellet jeg bor på er det ca. 3000 slike hus her. Kloakksystem er det dårlig med, så bading eller fisking i dette vannet frarådes!

Så fikk jeg øye på denne bilen. Historien rundt kjenner jeg ikke, men det går jo an å spekulere i at det er barn her nede som ikke får den oppfølgingen de bør ha. Kanskje er det til og med en 

god del av dem. Jeg har litt problemer med å sjekke dette, da internettforbindelsen min er og har vært dårlig en periode. Det er derfor beheftet med noen problemer å få ut disse sidene nå (I El Nido og her i Coron).

En av de mest populære idrettene her er basketball. Jeg kan ikke huske å ha hørt om filippinske idrettsutøvere som har utmerket seg på verdensbasis, annet enn Paeng Nepomuceno som var verdensmester i bowling flere ganger og valgt inn i International Bowling Hall of Fame. Han spilte på samme tid som Arne Svein Strøm, og jeg husker Arne Svein og Aud (kona) var på Filippinene på den tiden Arne Svein var verdensmester. De fikk så vidt jeg husker også audiens hos daværende president (Marcos eller Aquino?). Bowling regnes som en av de viktige fire B´er i filippinsk idrett: Bowling, Basketball, Billiard og Boksing.

Jeg dro til Dive Cafe for å få internettilgang og noe å spise. Som så mye annet her ligger Dive Café på pæler ute i vannet, og for å komme dit har de laget en lang landgang, først blant disse tradisjonelle husene, så går den i bue over vannet, som en venetiansk bro. Dagens barnebilde er tatt på vei til Dive Café, barn er en del av gatebildet overalt. Det virker ikke å være noe behov for barnehage her nei. På innsiden satt bestemor med sin Singer og sydde klær.

Konseptet til Dive Café kunne minne litt om Artcafé i El Nido, men utsikten her var bedre.

Mens jeg satt på Dive Café opplevde jeg mitt første regnvær siden jeg kom til Filippinene for tre uker siden. Ikke noe drypp her – men PLASK:

… men regnværet ga seg raskt, og kvelden ble vindstille og vakker. Her er solen i ferd med å gå ned.

I dag hadde jeg lyst på fisk til middag, men fortsatt sliter jeg med å finne steder hvor de kan tilberede de fantastiske (fiske-) råvarene de har. Den beste maten har jeg fått på picknickene på øyene ved El Nido (grillet fisk, ittno knussel), en White Snapper på restaurant i El Nido og den Lapu Lapu jeg spiste til lunch i Manila. På mange andre av de såkalte restaurantene svømmer dessverre kjøtt og fisk i en ubestemmelig væske (saus?).

Jeg fikk nettopp smake noen skiver av min italienske verts private salami, og det fikk meg til å tenke på forskjellen på Italia, med sin flere tusen år gamle utviklede matkultur, og her nede hvor det virker som mat først og fremst har vært et spørsmål om vomfyll for å overleve. Hva om man hadde hatt bare litt … av italienernes matkultur her, med filippinenes tilgang på ferske råvarer.