Uke 3 (5) Coron

Siste dagen i regionen Mimaropa, dette øyriket som stekker seg nesten fra Borneo til Manila. Jeg har brukt navnet Palawan på de stedene jeg har vært, men Palawan er (nok) bare den lange, sverdformede øya som huser blanet annet Puerto Princesa og El Nido.

Det har vært mange flotte opplevelser her, men kanskje må jeg et annet sted for å få satt disse i det rette perspektiv … eller relieff. Det har blitt lett å ta de gode opplevelsene for gitt. I dag ville jeg selv ha regien, kontroll med premissene. Jeg dro derfor til markedet på morgenen for å handle inn den maten jeg ønsket å spise, og jeg hadde bestilt min egen båt som skulle ta meg dit jeg ønsket, i mitt eget tempo i løpet av dagen. Litt sært? Egoistisk? Kanskje, men det blir nå en gang slik at det er jeg selv som må betale for herligheten til slutt uansett.

Å handle inn selv på slike (mat-) marked er alltid en fornøyelse. Jeg hadde avtalt med hotellet at de skulle tilberede det jeg måtte komme med. I utgangspunktet ønsket jeg å grille en stor fisk i folie, men det var ikke noen passende fisker å finne denne morgenen. I stedet ble det livretten min; svære, svarte ”Tiger Prawns” (tigerreker), et helt kilo. I tillegg forskjellig fisk og noen koteletter til båtturen. Grønnsakdelen av markedet var kanskje ikke det mest imponerende, men de hadde da det jeg trengte; tomater, squash, paprika, hvitløk og lime.

Så dro vi av gårde. Første stoppested var slett ikke å forakte. De jeg snorklet utover var det også her fiskesorter jeg aldri har sett tidligere. Blant annet ble jeg omringet av en stim med veldig avlange fisker, med ennddaa lengre nebb. Jeg fikk etterpå avklart at det var en art sverdfisk. Halvmeterlange.

Båtturen inneholdt to turer til ferskvann inne på øye Coron. Begge stedene var det mulig å dykke og snorkle. Her er vi på vei inn til ett av disse:

Vi gikk noen meter opp, og der var en hule. Min guide/båtmann insiterte på å ta et bilde av meg på dette berømte stedet:

Fra et punkt like ved hulen fikk jeg tatt dette oversiktbildet av lagunen nedenfor:

Deretter bar det ned til innsjøen, som allerede var full av kinesere. Det er for tiden mange kinesere som ferierer her, for nå er det tiden for kinesisk nyttår, en STOR happening der i gården! Min guide spurte meg om vi hadde innsjøer i Norge, og jeg måtte svare ham at ja, jeg hadde da sett noen av dem. Det er nå engang slik at alle severdigheter de har funnet på å etablere på slike steder ikke alltid er like interessante. Det beste eksempelet jeg har opplevd på nettopp dette var kanskje på Mauritius, hvor vi ble kjørt en lang vei i speedbåt for å se … en foss med total fallhøyde på kanskje ti meter. Snakker om! Men selvfølgelig tar de inngangspenger på slike steder, så der gjør de i alle fall noe lurt.

På et annet stoppested fikk jeg også snorklet rundt et av de lettest tilgjengelige skipsvrakene fra 24. september 1944. Der var det for en stor del bare spantene igjen av marinefartøyet, men en masse fisk.

Så bar det av gårde til nye strender:

… og der var det ikke bare bade og snorklemuligheter, men også fotomotiver i massevis. Med et godt kamera og blikk for perspektiver kan man godt ta reklamebildene her som skal gi potensielle feriekjøpere vann i munnen. Selv mislykkede bilder kan også funke:

Eller man kan ta mer spesielle bilder av de mange sære klippeformasjonene. Hva med dette; to neshorn (eller vortesvin) på vei mot et menneske, figurert som (kanskje) Salvador Dalí kunne funnet på å gjøre det, som oppgitt slår ut med armene over livets urettferdighet (??):

… og så var det maten, selvinnkjøpt for anledningen. Grovarbeidet gjorde bærerne!

Dagens siste stopp var også det desidert beste bade og snorklestedet på hele turen til nå, med hensyn til fisk og koraller. Det var så mange forskjellige, levende koraller i alle mulige farger der at jeg ble helt overrasket. Det var også forholdsvis grunt og klart vann, så de var lette å se. Iblant dem svømte mange forskjellige fisker. Blant annet gikk det små stimer av Barracuda like ved meg. Hva som skapte litt bekymring var at det også var en del (svært) giftige sjøpinnsvin der. Kombinert med en del strøm og dét at det var grunt gjorde at man måtte holde tunga rett i munnen, i alle fall innenfor maska. Men slik er det vel med det meste; vil man ha noe ekstra må man også risikere noe for det.

Apropos giftig; da jeg kom tilbake til hotellet tok jeg en titt oppi fiskedammen til italieneren som driver dette stedet, og hva fikk jeg se: Jo, der var en av de brennmanetene man har advart mot her nede. Dersom trådene treffer deg i halsen overlever du ikke!

Farvel Palawan, i morgen drar jeg til regionen Visayas …

… men jeg kommer gjerne igjen!