Uke 5 (4) Malapascua

Det har vært et par rolige dager nå. Jeg har nytt øyas attributter; strand, vann og blå himmel, uten å gjøre for mye. Her er det bare å jumpe rett uti:

I går gikk jeg en ny, men kortere tur rundt omkring på øya. Hadde bestemt meg for å finne frem til ei lett synlig fyrlykt som står på nord-vest sida. Det var likevel ikke så lett å komme seg helt frem til den, spurte sikkert 6-7 personer om veien før jeg fant frem til den rette stien, som var temmelig overgrodd. Her vokser det fort.

Et par steder hvor jeg spurte om veien, satt det grupper med menn og spilte kort. Begge stedene ropte og vinket de på meg og spurte om jeg ville ha en dram. Det konsumeres tydeligvis en del sprit, helst billig rum. Dette er noe jeg også har sett andre steder. Da dårlig sprit ikke er min livrett og i alle fall ikke midt på dagen, takket jeg høflig nei.

På stien var det selsagt mange fine blomster å se. Her er én:

... og her en annen:

Etter å ha spasert rundt et par dager blant lokalbefolkningen ser jeg etter hvert nye nyanser i måten å leve og være på. Jeg har påpekt hvor fantastisk åpne og vennlige folk er. Det gjelder de aller fleste, men det har jo vært noen, kanskje særlig eldre menn, som ikke ser ut til å være like overstrømmende begeistret for turister. Det har sikkert sin naturlige forklaring; mangt har nok endret seg (veldig) her, siden det første hotellet/resorten åpnet for 20 år siden. Alt har nok heller ikke vært til det positive.

Jeg ser at det er noe inntekstforskjell, og sikkert også statusforskjell blant folk på Malapascua. Kanskje er noen flinkere til å utnytte det potensialet som turismen innebærer? Kanskje foregår det former for kartellisering, det har jeg hørt om andre steder? Et statussymbol er tydeligvis moped. Det finnes en del mopeder på øya, så på de trange veiene bør man passe seg litt når man hører motordur. Kanskje er det en tolvåring med bestemor bakpå som er på vei til butikken.

Jeg spurte ei som jobber i baren på hotellet jeg bor på, om det er noen problemer på øya. Hun sa at det er dessverre et stoffproblem noen steder. Hun nevnte cannabis, og da tenkte jeg at det var vel ikke så merkelig med de vekstvilkårene de har her. Da hun også nevnte kokain stusset jeg imidlertid. Det er jo ikke akkurat den type rikdom her som gjør at jeg ville ha gjettet på et kokainproblem. Kokain er dyrt, i alle fall i Europa. Men slik var det visst.

Jeg har nevnt at det er en del hunder på øya, heldigvis er de snille. Og da er det selvsagt hvalper her også. Det virker som alle dyrene får godt stell, de blir i alle fall passet godt på.

Men det meste av tiden de siste to dagene har gått til å slappe av og bade. Jeg var en tur innom "backpacker-bokhandelen" i går og fant ei veldig spennende bok, på norsk, av en svensk forfatter (Jens Lapidus). Den har jeg kost meg med, den er bra.

Det er ikke akkurat flusst med bokhandler på Filippinene, og kiosker som vi har over alt hjemme, med blader, aviser, bøker etc., det finnes ikke. En fin ordning er derfor at folk på reise legger igjen de bøkene de har lest, og så bytter de gjerne til seg nye (brukte) bøker. Slike "bokhandler" finnes på alle tradisjonelle backpacker-steder.

Så med nesa i en krim og tåa i vannet har jeg kost meg på Malapascua de siste dagene.