Uke 7 (4) Jakarta - Bali

Farvel Jakarta!

Det har vært ok i denne storbyen. Den virker svært vestlig, særlig i sentrum, og jeg tror det er mye spennende under overflaten. Folk ser ut og virker annerledes enn på Filippinene, men også her er de veldig åpne og vennlige. I en storby er selvsagt kulturen noe annerledes enn på landsbygda, og moralske begreper som ærlighet har vel ikke den samme vekt. Det fikk jeg merke da jeg dro fra hotellet (hotell Rota); jeg glemte igjen den beste skjorta mi. Da jeg gikk ned for å sjekke ut gikk én person opp på rommet for å sjekke at alt var i orden, det er vanlig at de gjør det her nede før du får dra, men da vedkommende kom ned sa han ingenting om skjorta. Jeg brukte den i går, så jeg vet at den var på rommet!

Terminal 3, som AirAsia bruker, var svært moderne. Tro bare ikke at de ligger noe tilbake for oss når det gjelder standarden på slike steder. Det de kanskje ikke er så gode på er informasjon; lystavler med oppdatert informasjon og kommunikasjon via høyttaler. Når det gjelder det siste er Shanghai det absolutt beste jeg har opplevd på noen flyplass: Det virket som om stemmene i høytaleranlegget var elektronisk generert; distinkt og tydelig uttalt, ikke til å misforstå. Her er det som oftest ikke til å forstå.

  

En time og femti minutter, fylt med et lett kyllingmåltid og utsikt over Java, det gikk fort. Så gikk vi inn for landing på Bali. AirAsia virker å fungere meget bra, kan anbefales.

Så var vi kommet til Bali. Et sted som jeg alltid har tenkt meg eksotisk, på grensen til det oppnåelige. Jeg får vel si som Heikki, finnen jeg møtte på Siquijor: "Jeg hadde aldri i livet trodd at jeg skulle komme til Bali.", han var i en situasjon som gjorde dette svært usannsynlig, men han kom seg dit (hit), og han hadde tydeligvis mange gode minner der(her-)fra. Ankomsthallen virket litt stusselig, men skinnet bedrar,  det er mange flyvninger hit, både nasjonale og internasjonale. Jeg tror Rygge ville være misunnelig.

Drosjene på flyplassen er dessverre forhåndsbetalt, jeg måtte derfor betale (ganske mye) for en drosje til KUta (som ligger rett ved flyplassen), og så be sjåføren kjøre meg til et rimelig hotell. Han kjørte selvfølgelig til det aller nærmeste (han hadde jo samme betaling uansett), men det var etter mine begreper slett ikke noe billig hotell. Femti meter unna fant vi et hotell som slett ikke var av de beste, men det var i alle fall innenfor det taket jeg hadde satt for hvor mye jeg ville betale, og det lå sentralt. Skitt au!

Etter å ha levert en del tøy til vask bar det ut i Kuta ...og; endelig var jeg på stranda igjen! Etter seks dager i storbyer (Cebu, Manila og Jakarta) hadde jeg nesten abstinens. 

Stranda var det ikke noe å si på, det er den suverent største jeg har vært på så langt. Nå er kanskje ikke sandkvaliteten så god som en del andre steder, og man skal passe seg for strøm og bølger når man bader ... men stor var den! Jeg så nesten ingen som badet på vanlig måte, nesten alle ute i vannet drev med brettsurfing.

Jeg spaserte et stykke langs stranda - og veien, nordover. Stedet ga tydelig preg av å våre et turiststed!

LIke ved der jeg bor var det også et stort kjøpesenter ... men kjøpesenter er jeg ferdig med for en stund nå.

Hard Rock kafé og Hard Roch hotell var det også langs denne stripa. Jeg har bare sett Hard Rock hotell ett sted tidligere, i Pattaya, og det er dyyyyrt. jeg sjekket prisen for et rom på et par resorter langs stranda, og de lå på vel 1000 kroner natta. Ikke verd prisen vil jeg si, beliggenheten tatt i betraktning. Jeg så også av kartet at et av de mest eksklusive hotellkjedene, Oberoi, har et hotell litt lenger nord på denne stripa, men det så jeg ikke.

Jeg ble lei av å sjekk ut hotellene i området og la meg på en solstol på stranda. Der fulgte jeg med spenning på om dette regnværet ville trekke mot oss eller ikke:

Regnværet trakk unna, og hvem kan vel klage når man kan tilbringe et par timer på ettermiddagen i en god solstol med en kald øl eller to med nesa vendt mot dette:

… og så kom jo solnedgangen etter hvert:

Jeg gikk hjem etter at sola var gått ned, til min bungalow som ligger like bak det største kjøpesenteret i Kuta. Jeg så da at man skal ikke langt fra den mest trafikkerte gata før stemningen er en helt annen, og jeg fikk se noen av de genuint balinesiske elementene, som gjør dette stedet helt annerledes enn noen av de andre jeg har vært på. Så langt kan jeg si at det har (i alle fall) med arkitektur og ornamentering å gjøre: Takfasonger, portstolper/-porthvelvinger, de bruker mye murer mellom eiendom og gate/ måten disse er utformet, bruk av (religiøse?) figurer og ansikter som utsmykning til bygningsmessige elementer med mer. I utgangspunktet har jeg tenkt meg den balinesiske kulturen som en som dyrker naturens ånder og krefter, animisme. Det jeg ble fortalt av drosjesjåføren som kjørte meg til hotellet, er at 80% av befolkningen er hinduer, mens 10% er kristne og 10 % muslimer.

Jeg har akkurat spist en liten pizza ikke langt fra der jeg bor, og servitøren, en ung, vakker pike fra den nordlige delen av Bali kom med regningen. Jeg spurte hvordan det var i nord, hvordan de levde utenom Kuta, den balinesiske måten … og bevares; for en åpen og vennlig måte hun fortalte på. Hun fortalte om roen på hjemstedet, samholdet og måten folk kommuniserte på: Dette er ikke den balinesiske måten, sa hun, og slo ut med armene rundt seg. Dette er et internasjonalt sted, bare turister.

Da jeg kom inn på området der jeg bor, en hage rundt bungalower, satt ansatte og andre så stille og fredelig og snakket sammen, tok en kopp te (?) … ikke noe stress. Takk og pris for å få oppleve disse stedene, stemningene, klimaet. Takk for muligheten for å reise og oppleve!