Uke 5 (1) Siquijor - Cebu

Jeg fikk med meg nok et par bilder fra daglivet på Siquijor før jeg dro. Dette er en bensinstasjon, og slike tror jeg det var ti av bare i lille San Juan. Til og med da jeg tok tricycle til båten klokken fem om morgenen var det noen som hadde åpnet sin lille bensinstasjon for å tjene noen få pesos. Bensinen oppbevarte de for det meste i 1,5 og 0,5 liters colaflasker.

Og sikkerheten var selvsagt ivaretatt på profesjonell måte, alle var utstyrt med skiltet "No Smoking":

Det er billig å få klærne sine vasket i Asia. Billig klesvask skyldes imidlertid ikke utstrakt grad av automatisering. Her vasker man klærne for hånd på steinene. Det ligger nok adskillig mer arbeid i et rent plagg her, enn når vi vasker våre klær hjemme:

Så bar det ut på reise igjen.

Henting på hotellet klokken 0500, båten gikk 0600. Hurtigbåt denne gangen, men det tok sin tid. Vi var fremme 1130. Jeg hadde heldigvis betalt for "buissnessclass", for det var både varmt og trangt på turistklasse, mens hos oss var det både AC og store, brede seter. Men "buissnessclass" var vel å ta litt i. De temmelig slitne setene hadde følgende instrukser skrevet på siden: "Fasten seatbelt in case of turbulence ...", så det var ingen tvil om hvor de kom fra.

Her har vi nettopp vært innom naboøya til Cebu, Bohol. Det sparket godt ifra.

Vel fremme i Cebu ble vi minnet på hvordan den ekstreme fattigdommen uttrykker seg. Disse stakkarene, de både så og oppførte seg temmelig forkomne, padlet inntil båten for å tigge noen pesos. Senere på dagen, da jeg gikk ut av hotellet fikk jeg se eksempler på fattigdom og fornedrelse som jeg ikke engang vil skrive om her i bloggen. Jeg hadde en lengre drosjetur utpå ettermiddagen, både for å se meg om og for å kunne bruke sjåføren som guide. Sjåføren fortalte meg da at mange av de fattigste, de er som oftest husløse, er migranter, innvandrere fra andre regioner, blant annet Mindanao. Dette er samme forklaring som jeg fikk i Palawan. Der kom migrantene fra andre øyer, blant annet Malaysia (Borneo).

Men er det stor fattigdom finner man gjerne også stor rikdom. Kontrastene er store. Jeg dro innom Ayala Mall (storsenter), og det lignet veldig Greenbelt Mall i Manila. Inni var de som tro kopier. Her slipper ingen tiggere inn (men kanskje noen fattige?).

... og hvor bar ferden så? Jo, surprise, surprise; jeg havnet på Cebu Country Club. Tydeligvis en ganske moden bane, men i topp stand. Denne gangen syntes jeg det var for dyrt ... (sukk), men de tillot i alle fall gjestespillere:

Så ble det i stedet en lengre drosjetur til ei middels stor øy som ligger like ovenfor byen Cebu, Mactan. Cebu er den nest største byen på Filippinene med 3 millioner innbyggere. Det er ganske tett trafikk her, og et ubrukelig kaos. Flyplassen til Cebu ligger på Mactan, og jeg har lest at mange flyr hit, blant annet fra Hong Kong, og så finner de seg en resort på Mactan for helgen. Av den grunn hadde jeg lyst til å se noen av disse resortene, om det var bra strender der etc. Jeg ble veldig skuffet. I forhold til hva jeg har sett til nå på Filippinene var det ikke rare greiene, samtidig som resortene var svært kostbare!

På vei hjem ebbet dagen ut, så dagens solnedgang fikk jeg bare så vidt med meg da vi kjørte over brua på vei tilbake til Cebu by, hvor jeg bor. Ikke rare greiene etter hva jeg har sett de siste dagene på Siquijor.

Med tanke på morgendagen vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre: Om jeg skal ta et fly nordover til Boracay, finne landtransport til nordspissen av øya Cebu (140 kilometer) for å dra til øya Malapasqua ("Boracay slik den så ut for 20 år siden") eller bli et par dager i Cebu. Jeg får bruke kvelden til å tenke meg om. God kveld!

Uke 4 (4) Siquijor

Det er så fredelig her.

Dersom du trenger et avbrekk for å stresse ned, dra til Siquijor. Men etter hva jeg har sett så langt; finn deg et bosted i Sør-Vest, i nærheten av San Juan. Det blåser så mye på andre siden av øya at det kan være vanskelig å svømme og snorkle der.

Det er vanskelig å tenke seg en finere gjeng med ansatte enn de som jobber her på Royal Cliff Resort, de er så lette å ha med å gjøre, så fine å snakke med. De svarer høflig på alt du spør om, og de løper med en gang dersom du ber dem om noe. Arbeidsdagen starter ofte tidlig og slutter sent. Minstelønna for en dag er ikke stor, for noen bare 200 pesos (30 kroner), og så kan de tjene litt ekstra på ekstraoppgaver og tips. Her er de pent oppstilt:

… og her litt mer løssluppen. Det kommer stadig latter fra kjøkkenet eller hvor de nå måtte være, så de har godt humør:

Klientellet viser også med all mulig tydelighet at dette er ikke et sted for pakketurister. Gjestene kommer fra mange land, men hovedsakelig Europa; Tyskland, Frankrike, England, Belgia, Holland … og så er vi to nordboere; en finne og meg selv. Mange er svært bereiste og de er vant til å reise over lengre tid. For noen er det imidlertid en ny opplevelse å reise på ”måfå” over flere uker eller til og med måneder. Vi er vel alle enige i at om man har muligheten til å gjøre noe slikt må man komme seg av gårde. Det er ikke bare en luksus å reise på denne måten, det er godt for sjel og sinn, og det er lærerikt.

I dag bar det en tur rundt hele øya – med fjelltur til slutt.

Jeg hadde bestilt sjåfør, den samme som kjørte meg til hotellet her om dagen. Han møtte presis 20 minutter før han skulle, 0840, og vi dro av gårde østover.

Første stopp var det berømte treet Baladan. På kartet står det oppført som ”century old”, men det må i beste fall være en underdrivelse. Det er mange andre trær her som også er hundre år gamle. Ved foten av treet var det anlagt en dam/basseng. En lokalpatriot drev og vasket seg selv og sokkene sine. Han kan være en passende målestokk for størrelsen på treet.

Jeg hadde mange spørsmål, men min sjåfør svarte villig vekk. Jeg var blant annet interessert i hva folk drev med. Hovednæringene er jordbruk og fiske, i tillegg til service for turistnæringen. Min sjåfør er et eksempel på det siste. De fleste av dem som jobber på Royal Cliff Resort er også fra øya Siquijor. Av jordbruksprodukter dyrkes en del ris, det var faktisk forbausende mange rismarker rundt omkring, og mais i tilegg til forskjellige typer frukt. Ellers tar de feste enhver oppgave som byr seg for å tjene litt ekstra. I de fattigste familiene deltar alle i jobben, de må være med på arbeidet fra de er ganske små. Her et bilde av en velpleid rismark:

Neste stopp var Lazi, det nest største tettstedet på øya. Jeg var først og fremst interessert i San Isidro konventet fra (1887 – 1894), først brukt som feriested for prestene i bispedømmet, nå grunn- og ungdomsskole. Helgenen Isidro (St. Isidro) er forresten sentral i spansk (katolsk) liv. Om jeg ikke husker feil er Isidro skytshelgen for Madrid, og Isidrofestivalen er en stor, velkjent happening med tyrefekting og andre festlige aktiviteter i og rundt Madrid.

Jeg hadde den samme følelsen da jeg gikk gjennom denne bygningen som da jeg besøkte festsalen i Iwahig fengselet (bygd 1924); at bygningen sto som da den ble laget, ikke noe var endret eller gjort noe med. Det vil si at den virket noe slitt. Jeg gikk opp trappen til andre etage:

Man har visstnok søkt om å få registrert dette bygget på World Heritage listen, for gulvet er originalt, slik det var da det ble lagt for 120 år siden. Og vel, gulvet var imponerende, men jeg følte meg ikke helt trygg på at det ville holde meg hele veien da jeg begav meg mot langveggen …

Etter å ha besett konventet gikk jeg ut og kom i prat med noen av de elevene som holder til her. De var stort sett bare interessert i hvor jeg kom fra og hvor gammel jeg var, og det var ikke jeg så interessert i, så jeg begav meg tvers over gaten mot St. Isidro-kirken som er bygget i 1884. Oppført i koralstein, sement og lokalt trevirke. Her drev de og pusset opp, så i utgangspunktet var bygget stengt … men det ble det en bakdørsløsning på.

Jeg lurer på hva det norske Arbeidstilsynet ville ha sagt til dette malerstillaset?

Inni var det rommelig. Jeg tviler på at det er så mange sjeler i Lazi  at de klarer å fylle denne kirka.

De drev og restaurerte kirka inni, derfor var det en oppsynsmann der som passet på de alminnelige arbeiderne som drev og hamret og slo. Det foregikk ikke helt slik jeg hadde sett for meg at man gjør det hjemme om noe skal restaureres …

Og så en kuriositet; Pietá, her på øya Siquijor! Vel, kanskje ikke av samme klasse som Michelangelos Pietá i Peterskirken i Roma, men likevel. Den i Roma er vel verdens mest kjente og flotteste skulptur.

Etter så mye kirkebesøk hadde jeg behov for en tur på stranda. Det blir sagt andre steder (og også her), at Siquijor har så mange fine strender. Jeg har enda til gode å se mer enn én, selv om det er riktig at det er mange strender. Dessverre er det også mye døde koraller og steinflater der. Men selvfølgelig går det fint an å bade å snorkle, bare ta på badesko. Her et bilde av en strand på østsiden av øya.

Så bar det opp til fjellet. Mopeden som dro farkosten jeg satt i hvinte verre i de bratte bakkene. Jeg var sikker på at dens siste time var kommet, men med hjelp av sjåførens lirking og litt trolldomskraft fra øyas hekser kom vi oss opp. Vel oppe i høyden var det svalere luft, sikkert ti grader kjøligere (mindre varmt) enn nede ved kysten, deilig. Landskapet var annerledes, og folk så mer skeptisk på oss (eller bare på meg?). Jeg hadde tenkt å gjøre et lite intervju med lokalbefolkningen, men slo det raskt i fra meg.

Å komme opp i høyden her var nesten som å komme opp i fjellet hjemme; mange gressbakker, og det ble åpnere. Vannbøffelen, palmene og blomstene stemmer derimot ikke like bra overens.

Nesten oppe på toppen kom vi til en ”butterfly sanctuary” (sanctuary betyr hellig sted). Det virker som alle som ønsker å ta inngangspenger for en eller annen opplevelse bruker betegnelsen ”sanctuary”. Det er nemlig sanctuaries både for fisk, koraller, fugler … og nå sommerfugler. Nåvel, jeg lot det stå til og betalte mine 15 kroner i inngangspenger. For dette fikk jeg gå gjennom en flott utgravd grøft med følgende skilt:

Vel inne på området nærmet vi oss en bygningkonstruksjon med nett over. Her hadde man satt frem noen (vel?-) valgte hekser for å tilfredsstille turistenes følelse av å være på trolldomsøya. Vi ble vinket inn gjennom et par nett … og fikk se de fem sommerfuglene de hadde samlet her. Vel, rett skal være rett, fem arter, flere av hver.

Jeg klarte ikke å få noe bilde av den vakreste sommerfuglen, en stor, svart en med røde og oransje tegninger på bakparten. Jeg fikk likevel et heldig bilde da to av denne typen satte seg sammen et kort øyeblikk; de var store og flotte:

Her henger flere pupper (kokonger?) av den hvite og svarte sommerfuglen på forrige bilde. De vil klekkes ut om noen dager.

Jeg skal slett ikke klage. Jeg syntes disse sommerfuglene var flotte, og man må jo starte et sted. Jeg har sett flere andre typer sommerfugler utenfor dette buret, så de finner sikkert flere arter etter hvert. Jeg var fornøyd med opplevelsen jeg. … og 15 kroner …

Det var på et tidspunkt spørsmål om jeg ikke ville se noen av de hulene som finnes på øya, og der skal visstnok være et fossefall … til dette sa jeg at slike store opplevelser ble for mye på én og samme dag, så de fikk vente til neste gang.

Fra sommerfuglhimmelen bar det til topps på øya. Jeg hadde bestemt meg for å bestige Mt. Bandilan (628 m.o.h.), og det gjorde jeg. Etter en rekke fint planerte trinn oppover lia kunne jeg begi meg opp en metallkonstruksjon med trapper til en platting hvor jeg hadde 360 grader utsikt over hele øya. Dessverre lå det et skydekke over toppen, men jeg fikk da i alle fall tatt dette bildet:

Så skulle vi hjem. Det var en opplevelse å få riste rundt i en tricycle på disse fjellveiene, og særlig interessant ble det da vi skulle ta oss ned fra høyden. Det bar for fulle bremser og hvinende motor nedover de sleipe, bratte tråkkene imellom århundregamle, mosegrodde trær og noen mindre stup. Jeg har av naturlige årsaker ikke noen bilder fra denne delen av turen. Jeg hadde nok med å holde meg fast.

Så kom jeg hjem i god behold.

Vel hjemme satte jeg meg ved restauranten med en kald øl, på et stille sted med utsikt mot kveldssolen, som nærmet seg havet. Jeg følte meg omsluttet av stillhet, selv om der var klukking fra bølgene og fuglesang. Dette sanctuariet er det jeg har kommet for, og her er det ingen inngangspenger!

P.S. Etter en øl tok jeg på meg maske og snorkel og gav meg ut på dypet, der havslangene bor, for å bevise for meg selv at jeg ikke er redd dem. Jeg så ikke en eneste. Derimot så jeg flere av de svarte kråkebollene de har her, med 15-20 cm. lange giftige pigger. Giftige betyr i dette tilfellet ikke dødelige, men man vil trenge legebehandling om man tråkker på dem. Moralen er at man må alltid se seg for, og om noe eller noen er giftig er de ikke nødvendigvis en fare for deg … bare du tar hensyn! 

Uke 4 (3) Siquijor

Det er så fredelig her!

På plass i enda en ny havn. Denne gangen på ei mindre øy, som likevel er regnet som egen region; Siquijor. Dette er øya som er kjent for sine trolldomskunster her på Filippinene. De har både svart og hvit magi, men det blir sagt at det meste av denne kompetansen brukes i dag til healing (helbredelse, på en eller annen måte). Ifølge min sjåfør, som kjørte meg til hotellet er det ca. 50 personer som driver med healing på Siquijor, men ”det er bare humbug”, ifølge ham.

Turen fra Dumaguete tok en knapp time med hurtigbåt. Båten la til ved denne pieren, og som man ser er det ikke akkurat noen naturlig havn her:

Jeg ble kjørt rundt av en tricycle noen mil for å finne et passende sted å bo. Det er høysesong nå, så det var ikke enkelt å finne noe. Det meste var fullt eller for dyrt. Jeg endte opp med et hotell som lå over klippene i San Juan, Hotel Royal Cliff. Her et bilde av hytta mi:

En koselig, åpen restaurant ligger helt mot havet, her fotografert fra sjøsiden ved lavvann dagen etter at jeg kom.

Hytta mi har ikke AC, men ei stor vifte i taket gjør susen, og sammen med et rommelig dusjrom, kjøleskap og egen terrasse må jeg vel si at det er bra valuta for pengene når jeg betaler 145 kroner natta for herligheten. Jeg satte meg nedenfor restauranten og nøt av utsikten. Jeg er langt sør på Filippinene nå, i sørvest ser jeg Mindanao.

Jeg ble sittende ute lenge utover kvelden. I forhold til alle andre steder jeg har vært følte jeg det som om jeg var kommet til ødemarka. Det var ingen lys å se noen steder, heller ikke på havet, selv om her er vidt utsyn. Mørket og stillheten ble bare brutt av et vell av stjerner på himmelen og fugler og sikader som sang sine kveldssanger. Det føltes som Edens hage, som Paradiset.

… men selvsagt, der er det en slange! Denne kom krypende bare halvmeteren fra meg før jeg så den. Det er en havslange, de kaller den en ”Sea Cobra”, og den skal visstnok være svært giftig. Av og til tar den seg opp fra havet for å få oksygen. Da jeg gjorde andre oppmerksom på den ble det ikke mer oppstyr enn at jeg fikk beskjed om; ”ikke ta på den!”.

Jeg tok meg en spasertur bortover veien for å finne et sted med Wi-Fi. Det fant jeg på et hotell som het Coco Grove, et flott sted med egen strand, det har vi ikke her. Prisen for å bo der var imidlertid langt høyere enn her, så det var ikke noe alternativ. Tok likevel et par bilder. Om man bestiller på forhånd får man et rom her for vel 300 kroner natta, ikke noe dårlig alternativ. Hotellet rangeres høyt av tidligere gjester. Når jeg oppdaterer denne artikkelen i ettertid har jeg snakket med noen svensker som bodde her ei uke, og de var veldig fornøyd. Den flotte stranda og de gode snorklemulighetene (koraller og fisk) gjør også dette stedet mer attraktivt:

Coco Grove hadde karpedam også, virkelig fargerike fisker:

På vei tilbake tok jeg bilde av dette flotte huset. Faktisk er det svært mange av dem rundt om på Siqijor. Ifølge min tricyclesjåfør som kjørte meg til hotellet eies mange av dem av utlendinger, særlig amerikanere, som har giftet seg med filippinske jenter. Dette huset eies imidlertid av en svenske:

Men blomstene er like vakre over alt, hos fattig og hos rik. Variasjonen av trær, planter og blomster er noe jeg stadig må komme tilbake til, det er så overveldende at jeg klarer fortsatt ikke å bli helt vant til det. Her en noe spesiell blomst som satt på et tre like ved hytta mi (jeg kunne tatt hundre forskjellige bilder av blomster):

... og når jeg skriver dette, etter å ha forlatt Siquijor, må jeg innrømme at én av de ting jeg husker best er de flotte solnedgangene. De ble bare finere og finere utover i uka, for været ble bedre. Her en variant fra sist lørdag:

Uke 4 (2) Dumaguete

Kinesisk nyttårsfeiring. Gratulerer med dagen til alle kinesere og andre som feirer denne høytiden!

Kineserne bruker i dag hovedsaklig den gregorianske kalenderen, slik som oss, men de feirer likevel høytider etter den kinesiske kalenderen. Av disse er vel kinesisk nyttår mest kjent. Den kinesiske kalenderen fastsettes etter solens og månens posisjoner, og nyttår faller på andre nymåne (en sjelden gang tredje) etter vintersolverv, mellom 21. januar og 19. februar. Årene er delt i sykluser basert på 12 dyretegn (og får navn etter disse), de fem forvandlingsfasene (jord, ild, tre, vann og metall) og Yin og Yang. Det kan være 60 forskjellige kombinasjoner av disse, og i 2012 er det dragens år, mens forvandlingsfasen er vann. Derfor sier man også at dette er vanndragens år.

Dumaguete er en by med ca.135 000 innbyggere, og det er en god del kinesere blant dem. Her et utvalg av den nye generasjonen:

... og det er selvsagt ikke dragens år uten en drage. Svart er forresten den fargen som hører til dragen, det er vel derfor de som hjelper denne dragen frem er kledd i svart?

Jeg brukte mandagen til å spasere rundt i Dumaguete. Inntrykket holder seg av at dette er en velordnet og forholdsvis vakker by. Strandpromenaden er et yndet samlingssted, i alle fall sent på dagen. Akasietrærne dominerer med sin imponerende størrelse og form.

Men alle har det nok ikke like fett. Drømmen om egen båt er for oss gjerne forbundet med hobby og fritid. For eierne av disse farkostene er nok båten heller et spørsmål om å skaffe mat på bordet. Med tanke på forholdene på havet utenfor her, med vind og store bølger, virker det å være en høyrisikojobb:

På andre siden av strandboulevarden så jeg dette huset. Minnet meg om en kolonistil jeg har sett andre steder. Buene i vinduene er de mauriske? Verandaene ligner i alle fall noe jeg har sett i Sevilla.

Dagens bilde med motiv fra et kirkelig tema: Dette monumentet står ved strandpromenaden. Reist i 2004 for å minne om sju katolske nonner som kom til Dumaguete i 1904 etter invitasjon fra The Most Reverend  Frederick Rooker, biskop i bipedømmet Negros. De kom fra ordenen Sisters of St. Paul de Chartres og de opprettet rett etter en grunnskole i området. Skolen startet i januar 1905 med 30 jenter og seks gutter. Mange mennesker kom etter hvert til skolen for å få religiøs og annen undervisning. I tillegg til de vanlige skolefagene ble det gitt opplæring i musikk, tegning, maling, fransk, søm og brodering. Gjennom årene har denne ordenen stått bak 60 ulike institusjoner, slik som skoler, sykehus, eldrepleie med mer.

Det mest karakteristiske trekk ved Dumaguete er kanskje universitetet, som opptar en stor del av sentrumsområdet. Silliman universitetet ble opprettet i 1901 med bidrag fra den amerikanske filantropen 

Horace B. Silliman. I dag har de 8 600 studenter fra mer enn 20 land. Universitet har sitt utspring i presbyteriansk misjonering, noe som reflekteres også i dagens mål og visjoner.

Her er Silliman Hall, en flott bygning som også huser et antropologisk museum. Jeg ønsket meg dit for å lære mer om filippinske folks historie og levevis, men det var dessverre stengt akkurat denne dagen.

Universitetsplassen, eller -hagen; en svær greesslette omkranset av akasietrær. Rundt her kunne man godt promenere i tanker omkring faglige eller filosofiske spørsmål. Akasietrærne bidrar til den "akademiske ro".

Eller hva med en matbit i universitetets cafetria?

På min vandring i sentrum av Dumaguete kom jeg også over en koselig, rustikk café i en bygning oppført og rennovert i spansk stil. Der var det interessante interiørdetaljer, for dem som ser etter slike ting. Her har jeg tatt bilde av en av smijernsstolene i caféen. Ikke bare fordi den var flott å se på, men også fordi det slo meg at jeg allerede har sett flere lokale "smeder" her på Filippinene. Folk som har stått på fortauet og bøyd til jernstenger. Tydeligvis et håndtverk som fortsatt har hevd her. Stolene var i tillegg til det estetiske også svært gode å sitte i. Klikk på bildet om du vil se det i full størrelse.

Eller hva sies om denne sittegruppen med benker hengt opp i kjetting?

Tirsdag var jeg på bade og snorkletur igjen. Denne gangen til øya Apo, kjent som et "Turtle Sanctuary" (hellig sted for skilpadder). Landskapet i dette området er helt annerledes enn hva jeg opplevde i Palawan. Der var det masser av små og større øyer. Her er det først og fremst en stor hovedøy og noen få halvstore øyer i nærheten. Det gjør området mer eksponert for vind og vær når man skal bade. Da må jeg samtidig legge til at dette også er et av de mest beskyttede områdene for tyfoner. De herjer mye lenger øst i Visayas. På dette bildet går det kanskje an å se at det var vind og høye bølger på sjøen.

I bakgrunnen skimtes øya Negros, Dumaguete ligger til høyre på bildet. Over rager en vulkan, Mount Kanlaon (2 465 meter). En av de mest aktive vulkaner på Filippinene. Det går turer til vulkanen, og det skal visstnok være en meget flott tur, om enn det kan være krevende klatring også. Det er en nasjnalpark rundt vulkanen og der går mange stier for "trekking" (gåturer). I området finnes også to tvillinginnsjøer; lake Balinsasayo med noen fosser rundt. Innsjøen(e) er mer enn 1000 meter dyp og der skal visstnok finnes fisk på over 40 kilo. En canadier som var med på dykketuren hadde vært der og han var veldig fornøyd med den opplevelsen.

Turen var både for dykkere (scubadykking) og snorklere. Jeg ble litt misunnelig på dem som kunne svømme med luft under vann, for der var det en "endeløs skog av koraller" ifølge en av dem. Her kommer en annen opp fra vannet. Under vann var de heller ikke så påvirket av vind og bølger som vi som snornklet på overflaten.

Og så var det dét jeg kom for; havskilpaddene. Jeg var så heldig å se en (etter min mening) kjempestor skilpadde tett ved land. Den var vel én meter lang og lå med hodet nedover og beitet blant korallene. Jeg svømte inntil et par meter fra den og den reagerte ikke men fortsatte å spise. En flott opplevelse! I tillegg så vi et par mindre skilpadder komme opp til havflaten like ved båten. Bildet er hentet fra internett, den jeg så lignet på denne: