Dersom du trenger et avbrekk for å stresse ned, dra til
Siquijor. Men etter hva jeg har sett så langt; finn deg et bosted i Sør-Vest, i
nærheten av San Juan. Det blåser så mye på andre siden av øya at det kan
være vanskelig å svømme og snorkle der.
Det er vanskelig å tenke seg en finere gjeng med ansatte enn
de som jobber her på Royal Cliff Resort,
de er så lette å ha med å gjøre, så fine å snakke med. De svarer høflig på alt
du spør om, og de løper med en gang dersom du ber dem om noe. Arbeidsdagen
starter ofte tidlig og slutter sent. Minstelønna for en dag er ikke stor, for
noen bare 200 pesos (30 kroner), og så kan de tjene litt ekstra på
ekstraoppgaver og tips. Her er de pent oppstilt:
… og her litt mer løssluppen. Det kommer stadig latter fra
kjøkkenet eller hvor de nå måtte være, så de har godt humør:
Klientellet viser også med all mulig tydelighet at dette
er ikke et sted for pakketurister. Gjestene kommer fra mange land, men hovedsakelig
Europa; Tyskland, Frankrike, England, Belgia, Holland … og så er vi to
nordboere; en finne og meg selv. Mange er svært bereiste og de er vant til å
reise over lengre tid. For noen er det imidlertid en ny opplevelse å reise på
”måfå” over flere uker eller til og med måneder. Vi er vel alle enige i at om
man har muligheten til å gjøre noe slikt må man komme seg av gårde. Det er ikke
bare en luksus å reise på denne måten, det er godt for sjel og sinn, og det er
lærerikt.
I dag bar det en tur rundt hele øya – med fjelltur til slutt.
Jeg hadde bestilt sjåfør, den samme som kjørte meg til
hotellet her om dagen. Han møtte presis 20 minutter før han skulle, 0840, og vi
dro av gårde østover.
Første stopp var det berømte treet Baladan. På kartet står det
oppført som ”century old”, men det må i beste fall være en underdrivelse. Det
er mange andre trær her som også er hundre år gamle. Ved foten av treet var det
anlagt en dam/basseng. En lokalpatriot drev og vasket seg selv og sokkene sine.
Han kan være en passende målestokk for størrelsen på treet.
Jeg hadde mange spørsmål, men min sjåfør svarte villig vekk.
Jeg var blant annet interessert i hva folk drev med. Hovednæringene er jordbruk
og fiske, i tillegg til service for turistnæringen. Min sjåfør er et eksempel
på det siste. De fleste av dem som jobber på Royal Cliff Resort er også fra øya
Siquijor. Av jordbruksprodukter dyrkes en del ris, det var faktisk forbausende
mange rismarker rundt omkring, og mais i tilegg til forskjellige typer frukt.
Ellers tar de feste enhver oppgave som byr seg for å tjene litt ekstra. I de
fattigste familiene deltar alle i jobben, de må være med på arbeidet fra de er
ganske små. Her et bilde av en velpleid rismark:
Neste stopp var Lazi, det nest største tettstedet på øya.
Jeg var først og fremst interessert i San Isidro konventet fra (1887 – 1894),
først brukt som feriested for prestene i bispedømmet, nå grunn- og
ungdomsskole. Helgenen Isidro (St. Isidro) er forresten sentral i spansk
(katolsk) liv. Om jeg ikke husker feil er Isidro skytshelgen for Madrid, og
Isidrofestivalen er en stor, velkjent happening med tyrefekting og andre
festlige aktiviteter i og rundt Madrid.
Jeg hadde den samme følelsen da jeg gikk gjennom denne
bygningen som da jeg besøkte festsalen i Iwahig fengselet (bygd 1924); at bygningen
sto som da den ble laget, ikke noe var endret eller gjort noe med. Det vil si
at den virket noe slitt. Jeg gikk opp trappen til andre etage:
Man har visstnok søkt om å få registrert dette bygget på
World Heritage listen, for gulvet er originalt, slik det var da det ble lagt
for 120 år siden. Og vel, gulvet var imponerende, men jeg følte meg ikke helt
trygg på at det ville holde meg hele veien da jeg begav meg mot langveggen …
Etter å ha besett konventet gikk jeg ut og kom i prat med
noen av de elevene som holder til her. De var stort sett bare interessert i
hvor jeg kom fra og hvor gammel jeg var, og det var ikke jeg så interessert i,
så jeg begav meg tvers over gaten mot St. Isidro-kirken som er bygget i 1884.
Oppført i koralstein, sement og lokalt trevirke. Her drev de og pusset opp, så
i utgangspunktet var bygget stengt … men det ble det en bakdørsløsning på.
Jeg lurer på hva det norske Arbeidstilsynet ville ha sagt
til dette malerstillaset?
Inni var det rommelig. Jeg tviler på at det er så mange
sjeler i Lazi at de klarer å fylle denne
kirka.
De drev og restaurerte kirka inni, derfor var det en oppsynsmann
der som passet på de alminnelige arbeiderne som drev og hamret og slo. Det
foregikk ikke helt slik jeg hadde sett for meg at man gjør det hjemme om noe skal restaureres …
Og så en kuriositet; Pietá, her på øya Siquijor! Vel, kanskje
ikke av samme klasse som Michelangelos Pietá i Peterskirken i Roma, men
likevel. Den i Roma er vel verdens mest kjente og flotteste skulptur.
Etter så mye kirkebesøk hadde jeg behov for en tur på
stranda. Det blir sagt andre steder (og også her), at Siquijor har så mange
fine strender. Jeg har enda til gode å se mer enn én, selv om det er riktig at
det er mange strender. Dessverre er det også mye døde koraller og steinflater
der. Men selvfølgelig går det fint an å bade å snorkle, bare ta på badesko. Her
et bilde av en strand på østsiden av øya.
Så bar det opp til fjellet. Mopeden som dro farkosten jeg
satt i hvinte verre i de bratte bakkene. Jeg var sikker på at dens siste time
var kommet, men med hjelp av sjåførens lirking og litt trolldomskraft fra øyas
hekser kom vi oss opp. Vel oppe i høyden var det svalere luft, sikkert ti
grader kjøligere (mindre varmt) enn nede ved kysten, deilig. Landskapet var
annerledes, og folk så mer skeptisk på oss (eller bare på meg?). Jeg hadde
tenkt å gjøre et lite intervju med lokalbefolkningen, men slo det raskt i fra
meg.
Å komme opp i høyden her var nesten som å komme opp i
fjellet hjemme; mange gressbakker, og det ble åpnere. Vannbøffelen, palmene og
blomstene stemmer derimot ikke like bra overens.
Nesten oppe på toppen kom vi til en ”butterfly sanctuary”
(sanctuary betyr hellig sted). Det virker som alle som ønsker å ta
inngangspenger for en eller annen opplevelse bruker betegnelsen ”sanctuary”.
Det er nemlig sanctuaries både for fisk, koraller, fugler … og nå sommerfugler.
Nåvel, jeg lot det stå til og betalte mine 15 kroner i inngangspenger. For
dette fikk jeg gå gjennom en flott utgravd grøft med følgende skilt:
Vel inne på området nærmet vi oss en bygningkonstruksjon med
nett over. Her hadde man satt frem noen (vel?-) valgte hekser for å
tilfredsstille turistenes følelse av å være på trolldomsøya. Vi ble vinket inn
gjennom et par nett … og fikk se de fem sommerfuglene de hadde samlet her. Vel,
rett skal være rett, fem arter, flere av hver.
Jeg klarte ikke å få noe bilde av den vakreste sommerfuglen,
en stor, svart en med røde og oransje tegninger på bakparten. Jeg fikk likevel
et heldig bilde da to av denne typen satte seg sammen et kort øyeblikk; de var
store og flotte:
Her henger flere pupper (kokonger?) av den hvite og svarte
sommerfuglen på forrige bilde. De vil klekkes ut om noen dager.
Jeg skal slett ikke klage. Jeg syntes disse sommerfuglene
var flotte, og man må jo starte et sted. Jeg har sett flere andre typer
sommerfugler utenfor dette buret, så de finner sikkert flere arter etter hvert.
Jeg var fornøyd med opplevelsen jeg. … og 15 kroner …
Det var på et tidspunkt spørsmål om jeg ikke ville se noen
av de hulene som finnes på øya, og der skal visstnok være et fossefall … til
dette sa jeg at slike store opplevelser ble for mye på én og samme dag, så de
fikk vente til neste gang.
Fra sommerfuglhimmelen bar det til topps på øya. Jeg hadde
bestemt meg for å bestige Mt. Bandilan (628 m .o.h.), og det gjorde jeg. Etter en rekke
fint planerte trinn oppover lia kunne jeg begi meg opp en metallkonstruksjon
med trapper til en platting hvor jeg hadde 360 grader utsikt over hele øya.
Dessverre lå det et skydekke over toppen, men jeg fikk da i alle fall tatt
dette bildet:
Så skulle vi hjem. Det var en opplevelse å få riste rundt i
en tricycle på disse fjellveiene, og særlig interessant ble det da vi skulle ta
oss ned fra høyden. Det bar for fulle bremser og hvinende motor nedover de
sleipe, bratte tråkkene imellom århundregamle, mosegrodde trær og noen mindre
stup. Jeg har av naturlige årsaker ikke noen bilder fra denne delen av turen.
Jeg hadde nok med å holde meg fast.
Så kom jeg hjem i god behold.
Vel hjemme satte jeg meg ved restauranten med en kald øl, på
et stille sted med utsikt mot kveldssolen, som nærmet seg havet. Jeg følte meg
omsluttet av stillhet, selv om der var klukking fra bølgene og fuglesang. Dette
sanctuariet er det jeg har kommet for, og her er det ingen inngangspenger!
P.S. Etter en øl tok jeg på meg maske og snorkel og gav meg ut på dypet, der havslangene bor, for å bevise for meg selv at jeg ikke er redd dem. Jeg så ikke en eneste. Derimot så jeg flere av de svarte kråkebollene de har her, med 15-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar