Dersom du vil se bildene i full størrelse; klikk på dem.
I dag har jeg brukt litt mer tid på motorisert ferdsel. Har vel kjørt drosje i én og en halv time til sammen, til den ublu kostnad av tilsammen ett hundre kroner. Nei, dét kan ikke være en jobb å bli fet av!
Trafikken her er tett, på grensen til det håpløse, men drosjesjåførene er flinke til å tråkle seg frem og finne alternative ruter. De jeg har truffet har også vært vennlige, selv om konversasjonen begrenser seg noe på grunn av begrensede engelskunnskaper (noen som spurte; hos hvem?). Mine Tagalogkunnskaper er i tillegg ikke-eksisterende, så der kommer vi ingen vei. Tagalog er forresten det språket de fleste filippinere snakker seg imellom. Det er et "astronesisk" språk, det betyr at det er i slekt med språk som brukes i land og øygrupper som Malaysia, Fiji, New Zealand (Maori), Madagaskar, Samoa og Tahiti. Tagalog brukes mye i eter-mediene, mens avisene er nesten utelukkende på engelsk. Engelsk benyttes mye av offisielle instanser og når det gjøres forretninger. Både Tagalog og engelsk er offisielle språk på Filippinene (kilde: Wikipedia).
Min første stopp i dag var SM Mall of Asia, visstnok verdens 4. største shoppingsenter, med over 600 butikker. Det ligger flott til ved sjøen, og på sjøsiden kan man gå ut av senteret og få seg noe å spise og drikke på et av de mange spisestedene ikke langt fra vannet. Her er et bilde som viser noe av senteret sett fra sjøsiden.
Inne var det naturligvis stort, blant annet var det en skøytebane (hocey/kunstløp) med olympiske mål. Her et bilde av en juledekorasjon. Selv syntes jeg kanskje vi kunne sluppet å høre "Jingle Bells" over høytaleranlegget 4. januar.
Det var mye å se for alle, og kanskje hadde dette vært noe for Katinka, Marius og Sebastian (... og kanskje for et par andre også)? Denne buttikken var STOR, og der var MANGE flotte leker:
Turen gikk videre, og i dag var det virkelig tiden for shopping. Jeg dro til forretningsstrøket Makati (regnes som én av de femten byene Metro-Manila består av) og til shoppingsenteret, det heter kanskje kjøpesenter på norsk; Greenbelt. Jeg forsto ikke hvorfor senteret, eller sentrene har et slikt navn før jeg var der:
Fra høytaleranlegget lød Jussi Bjørlings "O holy night".
Dette er et kompleks med fem kjøpesenter kjedet sammen rundt en grønn lunge eller park. Jeg er ikke særlig glad i å bevege meg mye rundt på slike steder, jf. gårsdagens stress under salget i SM Mall (ikke Asia), men dette var noe helt annerledes. Det var eksklusive, rolige omgivelser og mange spisesteder på utsiden av innsiden, mot den grønne lungen. Innsiden inneholdt de fleste kostbare merkevarer jeg har hørt om - og mange flere:
(foto: Makati City.com)
Hva jeg kjøpte i løpet av et slikt omfattende shoppingeventyr? Ambisjonene var å komme tilbake til hotellet med en pen shorts og en skjorte med kort arm i ryggsekken, men fangsten begrenset seg til to par sokker. Nå kan jeg jo unnskylde meg med at alle shortser og skjorter (det må ha vært tusener) var for kostbare, men jeg er villig til heller å innrømme at min shoppingkompetanse rekker ikke lenger.
Og hvor gikk turen så? Surprise, surprise; på kartet så jeg at det lå enda en golfbane i sentrum av Manila, i byen Mandaluyong, nord-øst for Makati. Banen het Wack-Wack (et flott og passende onomatopoetikum i denne sammenhengen), og etter 20 minutter i drosje var jeg der. Det var en bane som raskt fikk opp appetitten for golf og ga kribling i beina:
I motsetning til banen i Intramuros virket denne å være i perfekt kondisjon. Det var vel tre ganger så mange banearbeidere og servicepersoner som medlemmer og gjestespillere. Klubbhuset var det heller ikke noe i veien med, stort som et middels norsk hotell, med eget kapell, større enn Stavern kirke.
Jeg gikk frem til startboden, i håp om å få meg en runde:
... men dengang ei. Dette var en privat bane, åpen bare for medlemmer og deres gjester! Det er nå 2x18 huller der; East Course og West Course. Etter hjemkomst til hotellet har jeg sett på klubbens hjemmesider, og det slår meg som noe av et paradoks når de der proklamerer;
"The Club maintains its original objective set by its founders, to utilize its luxurious courses towards the development of the sport of golf in the country and establish closer ties between all golfers regardless of ethnicity."
"Wack Wack Golf and Country Club reflects how golf was, how golf is, and how golf will be in the Philippines...."
Det første avsnittet virker litt meningsløst på meg etter å ha blitt avvist, mens den siste setningen er vel en advarsel til andre golfere om å holde seg unna; her (på Filippinene) skal vi ha banene for oss selv!
Jeg fikk ikke engang tilgang på deres driving range, for å slå noen baller:
Jeg kan ikke forlate Manila uten å nevne et fenomen som merkes godt i bybildet, og det er de spesielle jeepene som kjører rundt som en viktig del av den felles kommunikasjonen: Jeepneys. Understellet er fra Japan mens ovrbygget og innmaten er laget på Filippinene. Bak føreren er det et lastrom med setebenker langs de to langveggene, mens de er åpen aller bakerst. Dette ligner mye på de bath-bussene de har i Pattaya/Jomtien. De stopper når du vinker, og det er bare å gi et signal når du skal av. Prisen er 8 pesos per tur (litt over 1 krone).
De er alle forskjellige, og er fargerike innslag i trafikken:
Nå er jeg ikke så sikker på hvor trygge disse store doningene egentlig er. De er tunge og gamle. Ofte holder de stor fart, og sjåførene stopper hvor som helst, gjerne midt i travle gater for å slippe på eller av passasjerer. Det virker som de dominerer og definerer trafikken.
Etter er liten smak av Manila blir det sceneskifte i morgen, da går turen til Puerto Princesa på den (store, lange) øya Palawan, vel en times flytur sør-vest for Manila.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar