Uke 2 (1) Puerto Princesa

Det har vært et par rolige dager her. Jeg har gått omkring og sett meg om, jeg har spist på byens beste fiskerestaurant - og jeg har vært hos tannlegen. For å ta det siste først: Vi tror at alt er så bra hjemme at det ikke kan gjøres like bra andre steder. Jeg var hos en tannlege som først la inn en midlertidig fylling i en tann som  nylig brakk, pris; 50 kroner. Deretter fikk jeg hennes mest omfattende renseprogram, og for et resultat! Hun brukte mer enn 30 minutter på jobben og det kostet meg 170 kroner. Jeg har etterpå vært inne på nettet og sjekket, og filippinske tannleger virker å ha et meget godt rennomé blant utlendinger som besøker landet.

Jeg har (heldigvis) ikke noe bilde av tanngarden min.

Fiskerestaurant, ja det er ikke noen mangel på sjømat her. Jeg hadde håpet å spise hummer, men det var ikke sesong for denslags, dessverre. Jeg endte opp med fransk løksuppe og et svært fat med diverse fiskemat. Koselig, ja, et nærmest eksotisk sted, på flere måter. Restauranten var bygd på pæler utenfor stranda med utsikt over havet. Hele greia var (stort sett) laget i bambus. Maten var ok, servicen full av smil og vennlighet, men Hellstrøm kunne definitivt ha bidratt med ett og annet. Blant annet kunne jeg tenkt meg (i alle fall) salt og pepper på bordet. Å spise krabbene med skje og gaffel var heller ikke så enkelt, men jeg gjorde som indianerne; brukte fingrene. Her et bilde fra inngangspartiet:

Det er mye å se og spekulere på når man vandrer rundt på et nytt og fremmed sted. Aller først er det mye som kan virke kaotisk, og dermed ikke så pent. Etterhvert ser man likevel at det er tydelige mønstre i det som foregår, det tilsynelatende kaoset skyldes nok først og fremst at ting er annerledes. Ta den materielle standarden for eksempel. Den er selvsagt ikke så høy som hjemme, men måten folk har innordnet seg på er funksjonell og vel tilpasset de sosiale strukturer som hersker her. Noen bor i store, moderne hus ...

... andre mer beskjedent. Jeg har sett strøk hvor familier holder til i hus gjort av tynn kryssfiner, med minimalt av "bekvemmeligheter", eller de bor som her i fiskerlandsbyen, noen hundre meter fra sentrum:

Kvinnen på bildet poserte villig med sin nevø. I husene bak, som står på pæler i strandkanten, bor folk i hus gjort av bambus. De sover på tregulv med matter oppå. Minner meg veldig om hus jeg så i Kambodsja, og det er nok en byggeskikk som har røtter langt tibake. Bambus er sikkert et godt byggemateriale, selv om betong nok tar kaka (jf. historien om de tre små grisene). De er flinke med bambus, her et bedre bilde av en bambusvegg:

Ellers var det som vanlig ikke noe i veien med barnas evne til å underholde seg, selv om det ikke var mange fjernsyn eller iPader å se. Sannsynligvis hadde de ikke elektrisitet.

Et bilde av fiskerlandsbyen sett fra utsiden (ytterst på pieren):

Da jeg var i fiskerlandsbyen og i området rundt kunne det virke som de ikke var vant med fremmed besøk. Alle smilte og lo, vinket og hilste. Dette var på den tiden da barna kom fra skolen, så det ble ganske mange hey, hello mister, how are you ...

Familien (storfamilien) betyr åpenbart svært mye her. Over alt er det grupper med barn og ungdom sammen og med barna er det alltid noen voksne, som ikke nødvendigvis er foreldrene. Som her, hvor en far, onkel eller annen beboer i nabolaget har hentet barna på skolen. Han har imidlertid også andre ærender, så selv om tricyclen er overfylt med barn er det visst alltid plass til litt mer:

Her poserer barna på oppfordring. Ikke noe spørsmål om give us money mister, men da jeg ga dem et par hundre pesos etterpå var det ikke måte på skrål. Kanskje dumt, den neste hvite mann (rød eller/rosa er mer passende i mitt tilfelle) må nok regne med å bli konfrontert med et pekuniært krav før de poserer igjen.

 Kirken har en sentral plass her, virker det som. Katedralen er femti år gammel, og rundt den er det etablert ulike tiltak for menigheten (?), slik som basketballbanen i forgrunnen.

På mine vandringer har jeg sett forbausende mange skoler, og de har uten unntak navn som knytter dem til en eller annen religiøs (kristen) bevegelse. Det er alt fra baptistkirkens grunnskole til Holy Trinity University. Kanskje er samfunnet for en stor del basert på almisser, der rikfolk kjøper seg avlat gjennom donasjoner (jf. kapellet på golfbanen i Manila)? Myndighetene har åpenbart begrenset med penger, eller de går ikke til slike formål. Kanskje er det forresten annerledes her i Puerto Princesa, de har en svært karismatisk og populær borgermester, Edward Hagedorn, som har gjort mye for byen og distriktet.


Et annet fenomen jeg har lagt merke til på mine vandringer, er de mange butikkene for brukte klær. De finnes overalt. På en av utfluktene ble jeg spurt om vi ikke handler mye på slike butikker hjemme hos oss, og jeg måtte som sant er svare at jeg vet bare om én slik type butikker hjemme (Fretex), og de har bare en svært liten del av det totale salget. Det forsto de ikke; "det er jo mye billigere der..."

Heller ikke sko kastes for tidlig:

Nå er det ikke bare slike butikker her. De har merkevare- og fastfoodbutikker, selv om de ikke er så mange og så prangende som en del andre steder. Ifølge lokale personer jeg har snakket med eies mange av disse ikke av lokale personer eller firmaer, men av innflyttere, særlig kinesere. Lokalt er det ikke kapital til slike investeringer. Det er selvfølgelig unntak, slik som det pensjonatet jeg bor på. Det eies og drives av en filippinsk kvinne som (visstnok, har det ikke fra henne selv) jobbet 15 år i Saudi-Arabia, og som så hadde kapital til å investere i sitt eget overnattingssted. Pensjonatet har forresten en fantastisk beplanting og murarbeider. I morgen har jeg planlagt å legge ut noen bilder av dette stedet for å vise noen detaljer.

Jeg har allerede nevnt at det er grønt her i området. Noen kaller Puerto Princesa for "The City in the Forest". Her et bilde fra paralellgata til hovedgata (husk at dette er en by med 250 000 innbyggere):

Og se ... midt i byen, ei geit:

Fra dyre til fuglelivet; på takterrassen på pensjonatet, som også er restaurant, bor denne snakkende fuglen. Han sier både hello, good morning ... og visstnok også andre ting, ikke bare på engelsk men på filippinsk (vet ikke om det er Tagalog eller et av de andre 150 språkene her):

Trodde jeg skulle på delfinskue i morgen, men så viser det seg at det ikke er sesong for denslags, dessverre. Det skal være fantastisk å se på. I stedet blir det nok en tur til tannlegen (sukk ... ja, ja, så vanskelig kan livet være).