Uke 10 (2) Langkawi

Jeg har tenkt helt siden jeg kom at det er noe som er vesentlig annerledes med Chenangstranden enn andre turiststrender jeg har vært på, men jeg visste først ikke hva det var. Så kom jeg på det: Det finnes INGEN selgere som går rundt og fallbyr varene sine her på Chenang! Det virker nesten utrolig, for om man har vært for eksempel på Pattaya, vet man hvilken plage dette kan være. Dersom det ikke er for mange selgere, og de er smilende og greie, er det ikke noe problem. Da kan man jo kjøpe litt, og så kan man prate med dem, om det finnes noe felles språk å kommunisere med. Når selgerne derimot kommer med to meters mellomrom, og er pågående i tillegg, da blir de en prøvelse.

Tenk en hel strand uten selgere!

Vel, det er virksomheter på og ved stranden hvor de selger vannsportaktiviteter; seilbåter, kajakker, jetski, man kan ri på ei slik gul pølse, slept etter en båt, fly i fallskjerm etter båt med mer. I tillegg selges mange typer utflukter.

I går gikk jeg en tur rundt Chenang, og litt innover i landet, for å få se litt av hva lokalbefolkningen gjør og hvor og hvordan de bor. 

Det første jeg støtte på var en mengde båter som lå fortøyd langs bredden på ei lita elv. De ligner på bankaene på Filippinene og jukungene i Indonesia, men de har ikke sidestøtter og de er platte bak, hvor de har plassert en utenbordsmotor. Wikipedia har en interessant artikkel om tradisjonelle fiskebåter på denne adressen: http://en.wikipedia.org/wiki/Traditional_fishing_boat

Båttypen har nok holdt formen noen år. Dette "skjelettet" gir et godt bilde på hvordan de er bygd opp:

På denne båten er det montert store lyskastere på taket. "Lystring" er en vanlig måte å fiske på i hele Sør-øst Asia. Om natten kan man se en lang rekke med lys ute på havet, da fisker de etter tunfisk, slik de også gjorde på Bali. Denne fiskeren har rigget opp en skikkelig brygge til båten. Sannsynligvis tar han med turister ut til øyene rundt. Det er en vanlig bigeskjeft blant de fiskere som har båter som passer til det.

Jeg skulle ikke så langt inn i landet fra Chenangstranden før turistpreget var borte og jordbrukssamfunnet kom til syne. Dessverre ver det mer som også kom til syne; et skikkelig regnvær dukket opp, så jeg måtte søke ly i en spisehall, hvor de hadde en svær buffet der man kunne plukke det man ønsket, og betale for det man tok. En vanlig form for spisested. Det ble en tidlig lunsj.

Det er ikke bare selgere det er lite av her, jeg har heller ikke sett mange hunder. Derimot apekatter ... og vanlige katter. Det snodige med kattene er imidlertid at de har korte haler, som om de alle har vært i alvorlige slagsmål, eller har vært uforsiktige når de krysset veien. Det er likevel litt rart om det skulle gjelde nesten alle katter. Slik ser de ut (jeg ofret litt av kyllingen min for å få et bilde av denne):

På min vandring kom jeg aldri til noen slik ”landsby i jungelen” som jeg har hørt om tidligere, de finnes nok andre steder (?) Bebyggelsen rundt her er spredt, det er som oftest god avstand mellom husene, så man får ikke inntrykk av at man er i noen (lands-) by. Husene er hovedsakelig av mur, men hagene er ikke stelt slik jeg opplevde blant annet på Malapascua og Bali. Noen steder har man imidlertid gjort seg flid med hagen. Den uunngåelige hanen har også kommet seg med på bildet:

Det er voldsomt grønt og frodig, men de har ikke plantet like blomster de stedene jeg har sett. Det betyr ikke at det ikke er blomster her. Et flott eksemplar til herbariet:

Her en litt større busk med mange fargerike blomster:

Jeg er vant til å se kvinner i tradisjonelle muslimske klesdrakter, men jeg har aldri vært noe sted hvor dette er så gjennomgående som her. Selv småjentene går tradisjonelt kledd, her er ei som var på vei hjem fra skolen, men som ville ha med seg noen søtsaker på veien:

Selv på stranda er det mange tildekkede kvinner å se … og det gjelder ikke bare oppe på sanda, det gjelder når de er i vannet også. Mange bader med klærne på, ikke bare kvinner og jenter, men også gutter og menn.

En som serverte på en av barene her, Ving, fra Rangoon i Burma, fortalte at han hadde arbeidet på denne baren i fire år. Han var nå 23. Arbeidstiden var hver dag, fra elleve på formiddagen til over midnatt, med delvis fri hver onsdag. Han leide ett rom hvor han sov, men han hadde ingen familie i Malaysia. Han fikk 1200 MYR (vel 2000 kroner) i måneden i lønn. Av disse pengene sendte han 900 MYR hjem til familien i Burma, han betalte 250 MYR for rommet, og så hadde han 50 MYR (90 kroner) i måneden til seg selv. Jeg antar det var noe tips i tillegg, og så hadde han gratis mat og drikke på jobben. Han fornyet sitt visum én gang i året, men han kunne bare jobbe fem år sammenhengene, så om et år skulle han reise hjem til familien i Burma. Dette er nok ingen sjelden historie, for det er mange ”fremmedarbeidere” i Malaysia. Mange jobber under mye verre forhold enn Ving. Likevel forteller også denne historien noe om livsbetingelsene for folk i denne delen av verden.

I dag har jeg ikke giddet bevege meg stort. Det er for fint på stranda. Jeg har én dag til her, så reiser jeg til Kuala Lumpur fredag og videre til Bangkok lørdag. De stedene er det ingen strand, så det gjelder å utnytte muligheten.