Flere dager med reising nå. Den siste dagen i Langkawi regnet det nesten hele tiden. Skjønt regnet ... noen sto der oppe og helte bøtter med vann over oss. Det må ha regnet like mye siste dagen som på et halvt år i Bergen.
Men det var da noen perioder med oppholdsvær, og da hadde jeg stranda for meg selv:
Langkawi har en ny, grei flyplass. Noe pussig er det da at det ikke finnes en eneste tavle eller skjerm i ventehallen som melder om ankomster og avganger. Vi måtte spørre personalet ved gaten om flyet var i rute.
AirAsia liker å male flyene i forskjellige, fargerike motiver.
Jeg var godt kjent på flyplassen i Kuala Lumpur, så turen inn til byen gikk greit, selv om den tok lang tid (nesten to timer fra vi landet). Denne gangen fant jeg et hotell i Chinatown, det var både billigere enn det jeg fant i Bukit Bintang, og det lå nærmere sentralstasjonen, hvor jeg skal i morgen tidlig for å ta toget tilbake til flyplassen.
Jeg spaserte omkring i Chinatown, og noen ganger er man heldig: Jeg kom over en restaurant og téhus, Kafe Old China (11 Jalan Balai Polis), som i tillegg også var museum. Bygget og interiøret skulle etter sigende fortsatt være slik det var under WW I, altså for nesten hundre år siden. Restauranten var på gateplan mens téhuset var ovenpå. Der sto det dekket til té som om man ventet fyrstelige gjester. Jeg skulle til å ta noen bilder, men ble bryskt stoppet av en distingvert, middelaldrende herre som sa at siden dette var et museum tillot de ikke fortografering, dessverre. Det var fullt mulig å bestille en te-sesjon, men siden jeg var alene avsto jeg. Jeg har bare én gang tidligere vært i et tehus med en slik ærverdige ramme, i Bejing i 2007.
På bakkeplan, i restauranten, fikk jeg imidlertid lov til å ta bilder, og jeg tok et par, selv om lyset var dårlig. Interøret var forholdsvis enkelt, men gjennomført og flott. De øvrige spisegjestene virket å ha kommet fordi de vistste om - eller hadde hørt om stedet på forhånd, for de pekte og diskuterte mens de inspiserte bilder og møbler nøye.
Kafe Old China kan absolutt anbefales om dere tenker dere til Chinatown i Kuala Lumpur. Slik ser inngangen ut:
Her er et bilde fra en vanlig gate i Chinatown i KL, med "uterestaurant" på sedvanlig vis. Det er hyggelig å spise på slike steder, ikke minst prismessig:
Mitt valg av hotell i Chinatown; LeHotel, midt i handlegata Petaling skulle jeg gjerne gjort om. Rommet jeg ble tildelt hadde vindu mot gata, som var pakket med folk til langt på natt, og på toppen av det hele var låsen på vinduet ødelagt, så vinduet lot seg ikke lukke. Det ble ikke mye søvn!
De to gangene jeg tidligere har ankommet Kuala Lumpur har det vært med AirAsia, og de har en egen flyplassterminal (LCCT). Jeg har forresten vært svært fornøyd med servicen og effektiviteten til AirAsia frem til nå. Det er kanskje ikke så rart: AirAsia er asias største lavkostselskap, de flyr til mer enn 400 destinasjoner i 25 land, og de har av Skytrax vært kåret til verdens beste lavkostselskap i 2007, 2009, 2010 og 2011!
Denne gangen skulle jeg fly med Malaysia Airlines, og da fikk jeg reise via hovedterminalen på KLIA (Kuala Lumpur International Airport). Det fine var at da kunne jeg ta flytoget helt frem, og det tok bare 28 minutter. Kanskje enda bedre: Malaysia Airlines hadde innsjekkingskranke på jernbanestasjonen i KL, så jeg fikk kvittet meg med kofferten allerede der, og jeg fikk sjekket inn.
Hovedterminalen på flyplassen i KL er stor, ny og moderne. Den virker å være bygget med tanke på fremtidig økning i passasjergrunlaget, for jeg har aldri tidligere vært på en så stor flyplass med så lite folk. Nå kan det ha noe å gjøre med at jeg var der lørdag formiddag.
Om jeg får komme med en klage, så må det være på den tungvinte måten man bestiller og betaler for maten på spisestedene. Jeg liker best når man kan gå til en disk hvor man ser hva slags mat de har, bestiller og betaler der og da og får maten med en gang. Det er mer konsumentvennlig enn å måtte gå til en separat kasse/stasjon og bestille ut fra en meny og betale, og så vente ved bordet på maten, for det kan ta sin tid. Det virker på meg litt som U-landstaktikk; åtte personer gjør samme operasjon som kunne vært utført av to eller tre.
Jeg har de siste årene syntes at lavkostselskaper, særlig Norwegian som jeg har benyttet en del, er like gode som "de store". Sist jeg reiste med SAS var jeg til og med særdeles misfornøyd både med standarden (dårlig benplass) og tildels servicen. Malaysia Airlines viste likevel at det er klasseforskjell mellom selskapene: Det var ikke noen spesiell kostbar billett jeg hadde kjøpt fra Kuala Lumpur til Bangkok, og turen tok bare 1:45. Likevel fikk alle et stort og velsmakende måltid, og vi kunne velge mellom fisk og kylling. De serverte vin til maten, gratis. Det var mange flyverter (er det dét det heter?), og de sprang med en gang man spurte om noe. Alle setene var utstyrt med TV-skjerm, og de hadde et "inflight" underholdningsprogram med flere filmer. Vi fikk alle utlevert hodetelefoner, slik jeg ellers bare er vant til på langflygninger. All mulig honnør til Malaysian Airlines, de var bra!
Jeg tok et bilde fra flyet over Malaysia; legg merke til den svære elva som har laget en nærmest perfekt meander.
Så landet vi i Bangkok. De som har vært her kjenner kanskje igjen det flate landskapet, alle "hagene" fyllt med vann, og selvsagt; skyline (selv om den blir litt liten på dette bildet):
Subvarnabhumi Airport i Bangkok er enorm. Jeg tror vi måtte gå (riktignok på rullebånd), én kilometer fra flyet og til vi kom til "immigration". De har til og med plass til et lite buddhisttempel inne:
Da vi kom til immigrasjon og skulle stemplepasset var det bråstopp. Denne flyplassen er kåret til en av verdens beste av dem som mottar over 40 millioner passasjerer årlig, men jeg skulle gjerne hatt et ord med i laget der. Med en så dårlig (sendrektig) passkontroll burde de skjemmes. Vi ventet to timer på å komme igjennom, og det er det verste jeg har oplevd på alle de flyplasser jeg har vært. Det verste var at det virket ikke som om det var noen bevegelse i køen. Køordningen deres er også for dårlig. Resten av flyplassen er et underverk!
En av de viktige forbedringer som er gjort med logistikken de siste årene er at man har bygd et "flytog" som går direkte til sentrum av Bangkok. Selv er jeg veldig glad for dette, for da slipper jeg de halsbrekkende drosjeturene fra flyplassen til byen. Slik drosjesjåførene opererte mellom tidligere Don Muang flyplassen og sentrum, og senere Subvarnabhumi, det var ikke morsomt å være med på. Nå er det ikke alltid slik at det går et tog: Da jeg dro fra Jomtien til flyplassen i fjor kjørte drosjesjåføren slalom på motorveien i 160-170 km/t.
Denne gangen har jeg valgt å bo i "distriktet" Khao San Road (Khaosan gata). Det er et kjent backpackerområde i Bangkok, men av en eller annen grunn har jeg aldri vært her tidligere. Det ligner på så mange andre, tilsvarende steder: Backpackerbevegelsen som startet på 60-70 tallet gjorde kjent noen områder som disse (unge) menneskene trakk til, av ulike årsaker. Områdene utviklet seg på grunn av den interessen som ble skapt, men den opprinnelige atmosfæren er knapt tilstede lenger. Noe av det opprinnelige er der fortsatt; de fungerer (blant annet) som samlingssteder for globetrottere med budsjett og der kan fortsatt være rimelige, upretensiøse overnattingssteder. I kjølvannet av tilstrømmingen av turister, som ikke lenger bare er "backpackere", men like gjerne pakketurister eller en gruppe rike, unge japanske fruer på storbyferie, har den sedvanlige gjengen med selgere og lykkejegere funnet veien hit. Men for all del; det er mye liv her, man kan feste hele natten, man kan shoppe, og det finnes mange gode massasjeinstitutter i nærheten.
I dag (søndag) har jeg vært på Chatuchak markedet. Det er et av verdens største helgemarkeder, og det største markedet i Thailand. Her kan man kjøpe alt mulig man kan tenke seg, og mange ting man aldri har tenkt på. Markedet er spredt over et område på 27 mål, er delt inn i 27 seksjoner og består av mer enn 15 000 butikker (stalls). På én åpningsdag (lørdag eller søndag) er det mer enn 200 000 besøkende der, 30% av dem utlendinger (kilde: chatuchak.org). Det er faktisk mange interessante og morsomme varer å få kjøpt, men jeg må innrømme at det er slitsomt å gå rundt i havet av butikker og mennesker. Chatuchak har for få steder man kan sette seg ned for å drikke eller spise noe, så de stedene som finnes er ofte fylt opp. Når det er sagt; jeg ville aldri reise til Bangkok uten å avlegge Chatuchak et besøk, i alle fall om jeg var der over helgen.. Man trenger jo ikke være der hele dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar