Uke 11 (5) Bolinao

Da jeg kom hjem fra min dagstur i går, var det bryllup på naboresorten. Det var flott arrangert med scene for selve seremonien og stoler og bord dekorert i hvitt og lilla. På vår side av en liten elv som skiller denne resorten fra vår, sto skuelystne, lokale barn og fulgte med. De hadde vel lyst på kake. Da jeg tok noen bilder ble de interessert i min mobil/kamera, så jeg viste dem hvordan det fungerte, mot å få et bilde av dem. Dessverre var det allerede blitt ganske mørkt da jeg tok disse bildene, derfor er de ikke helt skarpe.

De to første dagene har jeg vært nesten alene på ”Villa Carolina”. I går natt var det bare to ungarske jenter utenom meg; den ene bodde i Manila, så de kjørte bil hit, den andre bodde i Macao. Stillheten forsvant imidlertid brått da helgen kom. Vi ble invadert av filippinere fra Manila. Det så ut som det var fem, seks mennesker på hvert rom, fra babyer til besteforeldre.

Alle kunne kose seg med en flott lørdagskveld. De som arrangerte bryllupet var ikke uheldig med været (skjønt sjansen virker ikke å være stor for dét her). De kunne kose seg under en flott kveldshimmel:

Til nå har det bare vært perfekt vær her i Bolinao, fra morgen til kveld.

Gjestene på min resort drev med forskjellig, noen spilte ballspill, noen lå ute i vannet … og noen ga seg hen til filippinernes favoritthobby (utenom å se på fjernsyn); karaoke. Bare på Villa Carolina var det tre karaokeparty i gang. Med hver sin karaokemaskin og fjernsyn ga de til beste alle de falske tonene de kunne. Med volumet skrudd helt opp! Et sted deltok hele selskapet samtidig, det var sju, åtte personer. Han som sang vred og vrengte seg i en ukjent dans, med armbevegelser som en blekksprut med pustebesvær, mens de øvrige agerte korister på scenen. De var godt i gang da jeg kom hjem klokken 1700, og de drev på med tonebombardementet til 0300! Da inntraff en velsignet, musikalsk våpenhvile (skjønt musikalsk …). Heldigvis startet de opp igjen klokken 0600, men med et mer moderat lydnivå. Nå skal jeg yte selskapene rettferdighet, det var nemlig ikke alle som var interessert i karaoke, den harde kjerne kokte til slutt ned til fire personer, mens det var minst hundre gjester til sammen på resorten.

De filippinske gjestene lager sin egen mat, eller de har medbragt; mye ris, og denne ubestemmelige kjøttblandingen. Her skiller man ikke mellom indrefilet og nederst på leggen, alt kappes i passe biter, alle med litt bein på. Måltidene er veldig sosiale, de som er her har kommet i store grupper, og alle sitter sammen over lang tid og spiser og prater, eller sier ikke så mye. Måltidene virker å være mest for det sosiale, mens maten kommer i andre rekke. DA jeg spurte én om det var vanlig at de reiste ut av Manila i helgene svarte hun at ”yes, sometimes, … this is family bonding”.

I en stor gruppe er det mange små barn og babyer. De har to store gryter med en risblanding, mest ris. De spør om jeg vil ha, når jeg går forbi om søndagsmorgenen, men da er det kaffe som gjelder for meg, så jeg takker nei. Når jeg kommenterer noe, er det tydelig at de snakker ikke så mye engelsk, på tross av at engelsk er et av to offisielle språk på Filippinene. Hun som kan mest oversetter de få ordene vi har utvekslet til de andre, og hun sier noe om at jeg reiser alene. Det er tydelig at dét er ganske uvanlig for filippinerne.  

De ”voksne” mennene drikker rom. På lørdagskvelden sitter en del av dem på et sted for seg selv og snakker. Det er som jeg har sett flere andre steder, selv midt på dagen. Da jeg spaserte inn til Bolinao fredag, så jeg en kar på vei et eller annet sted med to flasker rom i hånda. Han ropte et eller annet til noen bak seg, sikkert kona, som for meg hørtes om som ”… solo un poco”. Tagalo har mange spanske ord. Senere, i byen, satt en gruppe menn ved siden av en del tricycler og drakk rom, og de spurte om jeg ville ha ”vin” ??! Jeg håper det ikke var sjåførene.

Da folk skulle gå til sengs, lørdag kveld, viste det seg at det ikke hadde vært rom og senger nok til alle. Et sted hadde de derfor lagt to svære madrasser på utsiden av rommet, ved den ene karaokeforestillingen. Da det ble for mye for dem, la seks bestemødre seg på madrassene og sov, tilsynelatende, mens menasjeriet for øvrig gikk for full musikk. Noe slikt har jeg aldri sett før. På rommet ved siden av meg bor det forresten 20 mennesker! De sover vel på skift.

Ingenting er så fælt at det ikke er godt for noe. Da de musikklignende lydene ga seg klokken 1400 søndag, la det seg en ubeskrivelig god stillhet over stedet. Det var bare å nyte.

Nå må man ikke misforstå meg dit hen at helgen var tortur … nei, slett ikke. Jeg gledet meg over å få oppleve en ”filippinsk” måte å feire helgen på. Det hadde ikke skjedd om jeg hadde bodd på et femstjerners hotell.