Uke 11 (3) Bangkok - Manila - Bolinao

Nest siste etappe.

Det ble en lang og trettende reise denne gangen, nesten like lang som da jeg reiste hjemmefra til Manila.

Jeg hadde kjøpt billett med Cebu Pacific Air fra Bangkok til Manila med avgang 0035 og ankomst 0400. Slike reisetider betyr at man har lang tid fra utsjekk på hotellet (senest 1200) til avgang, og det meste av tiden tilbringer man med å vente på en eller annen måte. Jeg satt på hotellet en del av ettermiddagen og gjorde ferdig de to forrige innleggene til bloggen, og så hadde jeg bestilt plass i en van fra Khao San Road til flyplassen klokken 1900.

En god ting med slike ”backpackersteder” som Khao San Road er at man har tilrettelagt for reisendes behov, slik som transport til flyplassen. En drosje samme veien ville kostet kanskje 500 Baht, en tur med drosje og flytog nesten det samme, pluss at det ville medført mye håndtering av bagasjen. For denne turen betalte jeg 100 Baht, og den gikk stort sett direkte.  Det syntes jeg var bra, uansett hvor mye jeg hater å reise med van.

Nå er det slik med fellesturer med van; beregn alltid litt ekstra med tid, for du kjenner ikke opplegget. Jeg hadde beregnet alt for god tid (trodde jeg), i motsetning til en godt voksen israelsk kvinne som dro med den samme vanen, og hun hadde flyavgang klokken 2040! Hun fant etter hvert ut at hun nok skulle reist litt tidligere, for noen avreise fra Khao San Road klokken 1900 ble det selvsagt ikke: Det var flere som skulle plukkes opp, slik at vanens passasjérkapasitet (og litt til) ble fullt utnyttet. Da vi endelig forlot Khao San Road området klokken 1925, hadde hun tiltagende angst. Det var meget viktig for henne å komme med, for hun hadde ikke råd til noen ny billett. Heldigvis skulle hun bare til Nord-Thailand, til Chang Mai, så alternativet var en ti timers busstur dagen etter. Da vi nådde Suvarnabhumi, flyplassen i Bangkok, fór hun som en pil ut av vanen. Klokken var da 2006, noe jeg syntes var en fantastisk rask tur, med tanke på avstandene og trafikken i denne byen. 

Jeg stilte meg opp tidlig i køen for innsjekking, og på tross av et skilt som annonserte at de skulle starte innsjekk tre timer før avgang (2135), startet de 2035, og det tror jeg var bra! Det virker for meg som om filippinere, når de skal ut å reise, har med seg ti kolli som skal sjekkes inn, og tre som skal med inn i cabinen. Det tok 20 minutter å sjekke inn den første familien, da snudde jeg meg og så med medlidenhet på dem som sto bakerst i køen. Selv var jeg nummer tre. Om dere er utlendinger og skal reise til Filippinene og Thailand, husk alltid å ha med billetten som viser når dere skal forlate landet etter endt opphold, dette registreres nemlig elektronisk av flyselskapene nå. Forvent heller ikke (lenger) at dere kan ta med dere langt over vektgrensen med bagasje uten å måtte betale overvekt (selv om det fortsatt skjer).

Jeg har tidligere karakterisert den håpløse passkontrollen (immigrasjon) ved innreise. Dette går mye raskere ved utreise, men tar fortsatt mye tid. Nå reiste jeg på kvelden, så det er mulig det ikke var så mange reisende. Jeg hadde gitt meg selv mengder med tid, trodde jeg, da jeg bestilte transport fra Khao San Road, men da jeg var forbi sikkerhetssjekken og inne i selve avgangshallen på flyplassen var det ”bare” to timer til boarding.

Det er mange tavler som annonserer avgangene, og om man kan lese alle destinasjonene på denne tavla forstår man at dette er en viktig flyplass, det går direktefly til omtrent hele verden:

Det er noen flotte lounger på Suvarnabhumi, kanskje det kan lønne seg å kjøpe seg inn i én av dem om man har god tid? Der kan man dusje, skifte, drikke, spise, lese aviser, få tilgang til wi-fi etc. I tillegg har de en massasjeavdeling på flyplassen, og det er ikke dumt å få knadd beina litt før en lang flytur. Wi-fi situasjonen p åflyplassen var forresten en tragedie; på tross at jeg gikk på café og kjøpte en kopp kaffe for å få caféens passord til trådløst nettverk. Det virket ikke der, og heller ingen andre steder. På denne caféen møtte jeg forresten det mest ufordragelige mennesket jeg har møtt på mine elleve uke i Sør-øst Asia; en av servitrisene da jeg forsøkte fortelle henne at nettverket ikke virket. Det er en stund siden Thailand var smilets land!

Til dere som skal reise ut fra Suvarnabhumi; beregn god tid!

Avgangshallen er stor og luftig, enorm er vel det rette ordet:

Turen med Cebu Pacific Air gikk som vanlig uten problemer, det samme gjaldt passkontroll og bagasjehenting på NAIA (flyplassen i Manila), og så bar det ut til drosjene, hvor jeg fikk fatt i en av dem med forhåndsavtalt pris: Jeg ba om å bli kjørt til Five Stars bussterminal i Pasay (ikke så langt fra flyplassen), og det kostet 330 Pesos (45 kroner).

Dersom man ønsker å ta buss fra Manila til en annen del av landet, så er det mange muligheter, problemet er å vite hvilket busselskap som kjører hvor, hvilken standard det er på disse bussene, og hvor busstasjonen deres ligger. Det er sært i Manila, at det ikke er noen sentral(e) busstasjoner, men de forskjellige busselskapene har sine egne stasjoner. Det finnes en del hjelp å få på nettet, og så har jeg fått det råd at man kan fortelle en drosjesjåfør hvor man skal, så vet han hvilke selskaper som går dit, og hvor de har sin stasjon i Manila. Helt kontroll har man kanskje ikke selv da, men la gå!

Jeg ankom bussterminalen klokken 0515, og fikk vite at det gikk en ”ordinær” buss til Alaminos (en liten times busstur fra reisemålet mitt; Bolinao) klokken 0600, mens jeg måtte vente til 0700 om jeg ville reise med en buss med AC. Da var jeg så trøtt at jeg bestemte meg for den ordinære bussen. Varmen plager meg ikke lenger, og ordinære busser kan være trivelige transportdoninger. Da jeg hadde installert meg fikk jeg likevel betenkeligheter, for etter en natt uten søvn hadde jeg tenkt å sove på bussturen, som var estimert til mellom seks og sju timer. Jeg tenkte på bussen jeg hadde reist med i Malaysia, og tenkte at dette var vel nesten så langt unna dens komfort som det var mulig å komme. Skitt au! Hadde jeg holdt ut så lenge kunne jeg vel holde ut noen timer til!

Bussen inni en tidlig morgen i Manila:

Under mine to tidligere besøk i Manila har jeg oppholdt meg stort sett i sentrum; det moderne forretningsstrøket Makati, og (den eldre delen) Ermita. Da vi nå reiste nordover var det nesten et lite sjokk. Jeg hadde jo vært her, eller ikke langt unna, for ikke lenge siden, likevel husket jeg ikke forfallet og fattigdommen på denne måten: Sammenlignet særlig med Kuala Lumpur, men også Jakarta og Bangkok, var dette som å gå tretti år tilbake i tiden. Det var deler av boligområdene i nord jeg vil karakterisere som slum. Busser, tog, bygninger … alt virket nedslitt. Det var husløse i alle aldre å se. Men her er jo ikke noe sosialt sikkerhetsnett, ingen pappa eller søster å ringe til når man ligger dårlig an. Her må man kjempe for tilværelsen og klare seg med det man har eller klarer å skaffe, ellers blir det ikke noe å spise. Jeg har ofte hørt folk hjemme si; ”hadde jeg bare hatt den rette idéen, så skulle jeg blitt rik …”. Her er idéen stort sett å finne et produkt; ting eller matvare, man kan selge for noen få pesos. Så kryr det da også av selgere langs veien. De sitter nesten oppå hverandre, med varene foran seg; flasker med drikkevarer, fleskesvor, egg, maiskolber, råtne bananer, appelsiner og så videre. Flere av dem kommer inn i bussene når de gjør et stopp og blir med et stykke mens de tilbyr varene sine. Da vi gjorde det første, noe lengre stoppet, på bussholdeplassen i Pampanga, ble det nesten litt komisk: Vi var tre passasjerer som oppholdt oss i bussen, men det kom sikkert femten selgere innom, noen av dem flere ganger, selv om ingen av oss kjøpte noe. Én av dem gjorde tre forsøk på å selge meg en avis på Tagalog, et språk jeg ikke forstår noe av.

Det er nok noe i dette rådet: ”Den beste måten å bli rik på er å starte med en stor pengesum!”

Selgere ved veien:

Etter som vi forlot Manila nådde vi den sentrale sletta i Luzon. Et spiskammer for hele nasjonen. Så langt øyet kunne se var der rismarker, maisåkre og åkre med andre produkter jeg ikke kjente igjen. I forhold til det nedslitte og kaotiske Manila virket dette jordbruksområdet velorganisert og vakkert. Det er noe med kulturlandskap som behager både øye og tanke: Her har man jobbet i mange generasjoner med å få frem det vi ser, det ligger mye slit i dette, og menneskene har nytte av strevet.  

Enkle, lokale busser er morsommere enn luksusbusser, det spørs bare hva man er ute etter. Jeg synes det er mye å se og følge med på hele tiden: Billettøren holder et våkent øye med hvem som går av og på. Ingen slipper å løse billett, han har full oversikt. Kanskje er det fordi med jevne mellomrom kommer det på en kontrollør som ser hvor mange billetter han har solgt og hvor mange mennesker som er i bussen? Bussjåføren kjører selvsagt som et svin. I starten av turen lurer jeg på hvordan dekkene kan holde; det knaker og gnisser i alle led når han kjører slalom, veidekket er jo heller ikke helt jevnt. Jeg kommer på en kommentar jeg fikk av en drosjesjåfør på Bali, når han fortalte om hvordan det var å ta buss fra Bali til hans hjemsted på Sumatra: ”Det kunne ta fire dager om alt gikk ok, eller seks, alt etter som om akslingen knakk eller om hjul eller dekk ble ødelagt på veien.”

Jeg har mange ganger fortalt om det fine, likandes vesenet til mange filippinere, særlig hos alminnelige folk: De bor tettere her enn hjemme, likevel er det lite av den ”storbyskyheten” her, som man kan oppleve i byer i vesten. De er åpne.

Det spilles musikk på full guffe hele tiden. Standarden på bussen er kanskje ikke all verden, men musikkanlegget er det ikke noe i veien med, ikke kom her! Bak meg sitter en ung far og synger med på de melodiene som spilles; popsvisker fra åtti og nititallet. Han har veldig god stemme, synger rent, og han kan alle tekstene utenatt. Sikkert en erfaren karaokesanger, eller kanskje han har tatt denne bussen så mange ganger at … Når han ikke synger sitter han sammen med sin unge kone på motsatt sete, holder rundt henne, eller hjelper til med minstemann på fire måneder (?), mens de to andre barna ser ut til å kose seg med turen og samværet med foreldrene.

På motsatt side av meg sitter et umake par, hun ung, han godt voksen, sammen med en treåring i trassalderen som forsøker å sette ny rekord i hvor lenge han kan gråte/skrike sammenhengende. Den nye rekorden er på én time og ti minutter! Den godt voksne mannen, kan det være bestefaren? (men gutten referer hele tiden til ”papa” ??) har vanskelig for å holde seg, mens de øvrige reisende ikke lar seg merke med lydene fra gutten, som konkurrerer med gammelpopen. Jo høyere gutten skriker/gråter, jo høyere musikk. Kanskje faren/bestefaren føler seg beklemt?

På et tidspunkt kjører vi inn i en by, Camiling, der blir det full stopp: Det er parade i gatene og mange mennesker ute. De spiller sikkert musikk der ute, for musikken i bussen skrus opp, med det resultat at to smårollinger, som nå har plass på setet bak meg skriker av full hals for å få foreldrenes oppmerksomhet, rett inn i mitt øre. Da hadde jeg akkurat sovnet! … men det var bra de vekket meg, for like etterpå kjører en lastebil forbi oss med paradens høydepunkt; Camilings nykronede skjønnhetsdronning i kledelige gullepaljetter (og ikke så mye annet), flankert av to røde, stramme gardister (røde, ikke som gardistene foran slottet i Oslo), med blikket stivt rettet forover (selvsagt, de må ha oppmerksomheten rettet mot andre farer, ikke mot henne).

Landskapet endrer seg etter som vi kommer nordover. Det blir mer kupert, mer variert. Det er vakkert for øyet; alle sjatteringer av grønt og noen i brunt, med store trær og mange blomster. Det oser varme, og i mine øyne; harmoni, av omgivelsene. Det er godt å være her!

Utmattet, med skjelvende ben og tungt hode, stiger jeg av bussen i Alaminos. Hadde det ikke vært for fornøyelsen, så …

Enda en buss (45 minutter), en tur med tricycle med en trivelig, ordentlig sjåfør, og jeg fant stedet jeg lette etter: Kanskje det enkleste rommet så langt, om ikke i så dårlig stand som mitt første bosted i Kuta, Bali, men rett på stranden, i andre etasje med terrasse. Jeg husket å ta bilde av solnedgangen fra terrassen, etter at sola var forsvunnet. Her er ingen mangel på strender.

Da ønsker jeg alle en god natt!