Uke 7 (5) Bali (Kuta)

For en meningsløs dag!

Jeg sov dårlig i natt; det var særdeles varmt og fuktig, angret på at jeg ikke hadde valgt et rom med AC, det hørtes som om en million cikader (eller heter de sirisser?) spilte, det var en lys våken hane i bakgården, mange ville fugler utenfor (med vakre stemmer, dog) og en full nabo som kom sent hjem. Spiste derfor ikke frokost før klokken var over 9. Gikk i 3-4 timer langs stranda, Kuta Beach, uten å komme til enden, bare avbrutt av et par turer ut i vannet for å kjøle meg ned og to kopper balinesisk kaffe på en strandcafé. Deretter fant jeg en bar/restaurant ved stranda hvor jeg spiste en smakfull lunch (jeg må skrive mer om maten i Indonesia etter hvert, for den er noe av det beste jeg har fått, alle steder jeg har vært medregnet!). Tilbragte så tre (fire, fem?) timer i en solseng, under en parasoll, mens jeg stirret tomt utover havet, bare avbrutt av seks-syv turer ut i vannet, noen armhevninger og noen ryggøvelser. Da solen hadde gått under horisonten tok jeg drosje hjem.

Huff så kjedelig!

Det var rolig i morges, vannet var svært stille:

Som dere forstår er Kuta Beach enorm, den største stranda jeg har sett i mitt liv. Når du går ut for å bade er det også sand på bunnen, langt utover. Med bølgene som bryter innbyr det til mange fotomotiver, og kameraene er i flittig bruk.

Jeg reiser alene, og nå en stund har jeg ikke hatt ork til å engasjere meg veldig i sosiale sammenhenger med andre turister. Backpackere samles gjerne på egne steder, og da snakker de mye om hvor de har vært, hvor de har tenkt seg, og de utveksler informasjon og erfaring som de kan ha nytte av på den videre reisen. Jeg er litt lei nå av denne type samtale, for de er ofte forutsigbare. Det er noe helt annet når det gjelder  kontakten med lokalbefolkningen: Slike samtaler er sjelden forutsigbare, og jeg liker å være gjest, den som ikke vet hvordan ting foregår, der min viktigste kvalitet er nysgjerrigheten. Om jeg er så heldig at lokalbefolkningen deler med meg av sine tanker om hjemstedet, da kan det bli interessant. Én ting er hva de forteller, mange har forbausende liten formell kunnskap om sitt hjemsted, men måten de forteller på, og hva de legger vekt på, gir etter min mening et uvurderlig innsyn i kulturen (med alvorlig fare for at jeg overvurderer mine egne evner til å tolke signalene som gis).

På min ferd gikk jeg forbi dette hotellet, som jeg trodde var Oberoi hotell (viste seg å være naboen), Legian Beach Hotel: Pris 4.000.000 IDR (2 500 kroner) per natt. Flott å se på, men for en pris; skal du dra nytte av den bør du bruke hotellets eget basseng, ikke stranda, og hva er da vitsen med å reise helt til Bali?:

Jeg våger meg på nok en (pretensiøs) beskrivelse eller vurdering, med fare for å virke både naiv og uerfaren. Det gjelder lokalbefolkningens måte å være på. Når jeg skriver at jeg har hatt litt vanskelig for å menge meg for mye med andre turister en periode, gjelder det altså ikke kontakt med lokalbefolkningen, for de har en slik ukomplisert måte å ta kontakt på. Kanskje er det fordi jeg ikke føler at de vurderer deg på samme måte som "vestlige" personer gjør. De kan godt stille ganske inngående, direkte spørsmål, men det ligger ingen umiddelbar fare for at de vil se ned på deg, plassere deg i bås (bortsett fra at du er turist, rik, amerikaner ...) etc. når de spør. Man føler seg vel sammen med dem.

Balineserne har hva jeg vil kalle for en "forfinet vennlighet": De nærmer seg på en litt avventende, nesten ydmyk måte (om man kan tenke seg det absolutt motsatte av brautende), lavmælt men klar, de henvender seg direkte til deg, personlig. De er vakre å se på - og kontakten understrekes med et smil. Jeg har lest om filippinerne at i deres kontakt med andre er det viktig å ta vare på den andres verdighet. Det synes jeg også passer svært godt på balineserne, disse folkeslagene er like på denne måten.

Ååhhh, det er SÅ GODT Å BADE i dette vannet:

Jeg har vært "angrepet" av mer enn 20 selgere i dag, men angrepet er i denne sammenhengen ironisk ment. Selgerne er uten unntak greie å ha med å gjøre, jf. forrige avsnitt. Man kan selvsagt hate alle selgere av prinsipp, eller man kan snakke med dem. Jeg kjøpte etterhvert en caps, type golferen Fredrik Jacobsson. Capsen fikk jeg prutet ned til en minimumspris, men selgeren skulle ikke bare selge, han satte seg ned og fortalte villig om seg og sitt, i tillegg hadde jo jeg noen spørsmål, og han svarte som bare det. Han kom fra Vest-Bali. Engelskkunnskapene er betydelig bedre her enn i Jakarta, heldigvis. Han tok meg i hånda både etter salget og da han gikk. Maken til anstendig og høflig oppførsel. Kanskje jeg burde handle litt oftere, selv om det strengt tatt ikke er så mye jeg trenger ...

Kuta Beach er kjent for å ha meget skumle understrømmer. TV2 sendte en serie i fjor om livreddere på Kuta Beach, Bondi Rescue, der man fokuserte blant annet på dette. Det er svært mange australske turister på Bali, og i serien var det australske livreddere som dro til Bali, blant annet for å bedre kvaliteten på de lokale styrkene. Når dette flagget er oppe skal man (helst) ikke gå ut i vannet. De som er ute i vannet på dette bildet har alle et surfeboard med seg, og dette er festet til dem med stropp og snor:

... derimot kan man bade imellom disse røde og gule flaggene. Jeg merket også på disse stedene at det var godt med strøm i vannet, ikke et sted jeg ville anbefale å bade med barn, eller i alle fall bør man passe svært godt på dem:

Det var skarpt å være ute hele dagen, selv om jeg hadde parasoll det meste av tiden, havet gir voldsomme reflekser. Det ble bedre utover ettermiddagen.

I Manila var jeg så heldig å få kjøpt boka "The Island from the Day Before" ("Øya fra i går" på norsk) av den italienske semiotikeren Umberto Eco. Det er noe med Ecos bøker ... I denne boka lider italieneren Roberto de la Grive skibbrudd i Stillehavet. Han flyter rundt mens han holder på en planke et par dager, så reddes (!?) han ved at han støter på et skip. Da han dagen etter våkner opp i skipet finner han ut at han er alene, og selv om det er kort vei til ei øy (fastland?) kommer han seg ikke dit fordi; 1) han kan ikke svømme 2) det finnes ingen lettbåt ombord. Mellom båten og øya går meridianen som inneholder datolinja, dermed er båten fra i dag og øya fra i går. Roberto har gjort en rekke nedtegnelser av det som skjedde med ham, som Eco griper fatt i og "kommenterer". Eco er en mester i å tegne flere perspektiver, få frem paradokser, han reflekterer over en skriftlig teksts begrensninger (Robertos nedtegnelser) ..., han trekker historiske paraleller etc. etc. Det er en fornøyelse å lese, og i mitt tilfelle passer det godt å lese en slik bok, jeg er jo selv (skibbrudden?) i Stillehavet. Ei bok som dette er som en reise, eller kan lignes med en reise, mine refleksjoner når jeg leser den fylles derfor med tanker og opplevelser fra min egen reise. Slike bøker er særdeles gode følgesvenner på lengre reiser, men anbefales også til den som sitter plantet i hverdagens trivialiteter hjemme og drømmer seg ut.

... og så kom solnedgangen.

Som dere forstår var det vanskelig å lage en bilde-assistert historie fra dagens hendelser, det skjedde jo egentlig ikke noe. En bortkastet dag? I stedet har det blitt et lite resymé av noen refleksjoner jeg gjorde meg på dagens ferd, kanskje passer det bedre å kalle dette for "refleksjoner langs stranda"?