Så kunne jeg atter nyte min frokost direkte på stranden.
Her er mye hvit sand, både på strendene, veiene og i enkelte hager. Sammen med smaragdgrønt, klart vann, varme og sol er vel dette noe av det nærmeste man kommer feriedrømmen når man lengter seg bort fra mørke, kulde og snø.
Jeg brukte det meste av dagen til å gå rundt øya, og det ble en flott tur, både på grunn av kontakten med lokalbefolkningen, det som ellers var å se, og på grunn av turene ut i vannet med maske og snorkel.
Jeg har lest et sted at det er 4000 fastboende på Malapascua. Det er ikke så lett å fforstå når man ser øya på litt avstand, men etter hvert forsto jeg hvordan det kan være så mange: Det var flere "landsbyer" rundt omkring, og byggeskikken er slik at husene går nesten i ett med omgivelsene, eller de blir skjult av store palmer og andre trær.
Malapascua er fra gammelt av et sted for fiskere. I dag kombinerer mange fisket med forskjellige oppdrag for turistene, men det drives fortsatt et utstrakt fiske.
Man kunne jo forledes til å tro at innbyggerne lever et slaraffenliv på en slik paradisøy, og at det meste av tiden tilbringes i hengekøyer, men nei; det var liv i leiren fra tidlig morgen til sent. Skjønt sent, strømmen er dyr her, så mitt inntrykk er at de fleste lever med lysets gang, de er i seng allerede ved åttetiden om kvelden.
Grisen skal jo ha mat:
... og plassen skal rakes fritt for løv.
Mange satt og bøtte garn, og noen satt og egnet line. Noen malte båten, det pågikk reparasjoner på skrog og motor, og sannelig drev ikke noen og bygget båt også. Her behersket man hele produksjonskjeden:
... og overalt var det mange barn. Det vil si, de som ikke hadde nådd skolealder ennå:
Byggeskikken kan jo virke "grå", siden de bruker bambus til både vegger og gjerder.
Men det mer enn kompenseres av alle plantene og blomstene de pynter med:
Det er mye liv i landsbyene; mennesker i alle aldre, opptatt med forskjellige gjøremål, og så er det mange dyr: En god del hunder, noen katter, og mange fjærkre. Disse hanene er flotte å se på om dagen, men ikke like inspirerende å høre på klokken fire om morgenen. Jeg tror det må være hundre slike bak hotellet hvor jeg bor!
... og sannelig dukket det ikke opp en flokk med geiter også:
Landsbyene var velordnet, med rette gater, om enn smale, de fleste med dekke av hardtrampet sand. Og så hadde de selvsagt basketballbaner. Her, mens spillerne er på skolen har noen benyttet sjansen til å nyttegjøre seg området til mer praktiske oppgaver:
På min ferd langs landeveien var det mange flotte trær og planter å se. Her er ett scenarium:
Et annet sted hadde de bygd portaler over veien som plantene kunne feste seg i:
Én viltvoksende blomst:
... og enda en:
Jeg har nevnt at strøm er dyrt her på Malapascua. Årsaken er at de må lage strøm ved hjelp av (diesel?) aggregater. Dette fører blant annet til at prisen for rom med AC blir vesentlig mye høyere enn for rom med vifte. Et par steder har de løst problemet på den måten at man blir belastet for strømregningen separat, så kan man selv velge hvor mye man vil bruke. Her er anlegget hvor strømmen lages:
Jeg traff to av disse guttene langs veien, de forsøkte å dra opp en sekk fra skogen som var litt i tyngste laget for dem. Jeg hjalp dem, og litt etterpå tok de meg igjen. Da hadde de fått hjelp av en kamerat med sykkel, og så hjalp de hverandre med å frakte lasten dit den skulle.
Etter å ha tilbakelagt det meste av turen kom jeg over en restaurant som lå for seg selv på klippene ut mot havet. På forsiden av restauranten fant jeg så denne hengekøyen, og etter to mangojuice og én kopp kaffe sa det ZZZzzz ...
... og så ble det mer velfortjent bading og snorkling etter at jeg kom hjem!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar