Uke 5 (2) Cebu - Malapascua

Det ble Malapascua. Ikke hadde jeg lyst til å sette meg på flyet nå, og det var heller ikke fristende å bli lenger i Cebu by.

Bussturen fra Cebu by til Maya på nordspissen av øya var adskillig mer interessant enn jeg hade trodd, og langt å foretrekke fremfor noen av de vanturene jeg har beskrevet tidligere. Bussen jeg dro med hadde AC, og der var bare filippinere utenom meg. Det var et vakkert og variert landskap hele veien. Det mest interessante var likevel folkelivet langs veien. I notsetning til hjemme, hvor de store hovedfartsårene er lagt utenom tettbygd strøk, så er "The national Highway", som går fra sørspissen til nordspissen på øya Cebu selve livsnerven i dette samfunnet. Med det mener jeg at det meste av bebyggelsen ligger tett opptil denne veien, både privathus, skoler, sykehus etc, og menneskene bor ikke bare ved denne veien men de oppholder seg også for en stor del på den.

Livsnerven er ofte tynn, og jeg må innrømme at det var mer enn én gang på turen jeg fryktet at noe hadde gått galt. Når mor med sitt lille barn i armene, grupper av skolebarn på vei hjem, eldre på handletur ... i tillegg til alle de forskjellige kjøretøyene som beveger seg her, skal passeres i et rasende tempo av en stor buss, da lurer jeg på hvor ofte det går galt. Nå gikk alt bra, og takk for det!

Jeg kunne tatt et utall bilder langs ruta for å eksemplifisere denne opplevelsen, som for meg var temmelig eksotisk. Dere må dessverre nøye dere med noen få, dårlige bilder, som både skyldes fotografens mangelfulle utstyr, hans vanskelige plassering på et trangt sete midt i bussen (hjemme har bussene 2+2 seter, her har de 2+3 seter, sikkert beregnet på de (små) filippinerne) ... og hans manglende konsentrasjon.

I tillegg til sjåføren var det både billettør og hjelpemenn (de vekslet på, noen hoppet av på enkelte steder, og så kom det nye på andre steder, disse bussene gikk i en stri strøm hele tiden). Arbeidskraft er billig ...

Jeg har tidligere beskrevet hvordan veiene her for det meste er støpt, ikke asfaltert. Det betyr å kjøre slalom mellom veisidene på en del strekninger. Her er vi på feil side av veien, mens andre har dratt nytte
av den nye asfalten til parkering.

Jeg fikk såvidt et bilde av en veiarbeider i ferd med avretting av støpen. Ikke rart det tar tid å legge fast dekke på en lengre strekning (det tar vel nesten like lang tid som hjemme?).

Vi passerte en del busstopp på turen. Ikke det at vi stoppet på noen av dem, de virket mer å være sosiale plattinger. Et perfekt sted for en grillfest?

Da vi nærmet oss den nordligste delen av øya Cebu kjørte vi en periode opp i høyden. Der var det en betydelig jordbruksproduksjon. Jordene var mye større enn jeg har sett tidligere rundt på øyene, og lengst nord var det tydeligvis en del sukkerprodusjon. Store trailere fullastet med sukkerroer hindret, eller roet ned trafikken på en del av strekningen. Her har vi kommet ned til slettene helt i nord, jeg tar med et bilde for å illustere en sukkerplantasje, delvis høstet:

Man skal vel aldri dømme noen etter hva man ser fra et bussvindu, men jeg må si at det jeg opplevde av menneskene vi passerte på nordspissen av øya Cebu, før vi kom til Maya, det både forundret og imponerte meg. Mens bussen de to første timene holdt et hardt, jevnt tempo for å tilbakelegge mange kilometer, så fungerte den mer som en lokalbuss (elle taxi) mot slutten av reisen. Den stoppet utenfor husene der de reisende skulle av. Det var en slik god stemning, smil og latter hele veien. Jeg har jo ingen bilder av dette, de øyeblikkene forsvinner som dugg for solen, eller enda kjappere.

Jeg la spesielt merke til at det var svært få mopeder her. Tricyclene ble nesten uten unntak trukket av pedalsykler. Når det gjeldt hus og hager kunne jeg ikke se at dette skulle være et fattigere område enn de jeg hadde reist forbi tideligere, men slik var det.

 Så var vi ved terskelen til det forjettede land, Malapascua. Her har bussen parkert ved pieren for båtene som skulle frakte oss over:

Vel. Jeg har hørt mange diskusjoner omkring kommersialisering av alle paradisets perler, så denne veggen like før pieren var jo ingen god start i så måte:

... men det hjalp å komme seg ombord i en banka båt og få satt kursen mot Malapascua. Øya var ikke langt borte, ca. 30 minutter med langsom fart:

Nå har jeg vært her noen timer, badet ca. 7 ganger, gått barbeint i hvit korallsand, handlet tannkrem og myggmiddel ... og jeg har spist grillmat. Noe slikt som dette har verken dere eller jeg opplevd tidligere. Mer om dét i neste episode.